Toppærs general, gutter!

…sa Sverre Madsen når samspillet fløt og soloene satt som de skulle. Madsenlegenden er kanskje mest knyttet til populærmusikken. Men Haydn, Mozart og Beethoven hørte også til repertoaret. Sverre Madsen ledet strykekvartetten. Per Dahle var med.

– Bestefar var onsing, gårdbruker, båt- og felebygger. Han bygde feler til hver av de fire barnebarna. Min henger på veggen hjemme. Både han og far spilte til husbruk. Glansnummeret var Klunken. 11 år gammel ble jeg sendt til Thomas Larsen for å ta pianotimer. Larsen hadde spilt på Røde Mølle i stumfilmens dager. Mor sydde instrumentfutteral av oljelerret. – Så liten gitar du har, sa en av kameratene. Etter det holdt jeg fela godt under jakka. Lærdommen kosta fem kroner timen.

Fotballen frista på løkka så semesteret starta nærmere jul. Thomas Larsen underviste etter Christian Lange-skolen: Øve, øve jevnt og trutt og tappert på en og en streng. Jeg drev det til Masaz-duetter sammen med Larsen. Debuten var på en kommunal juletilstelning på Varden. Lokalpressen dekka ikke arrangementet.

Neste gang jeg sto på scenen, må ha vært ved eksamensfesten på Den gule anstalt i et lite strykeorkester som Erik Madsen hadde raska sammen. Vi spilte noe av Nordraak, det er omtrent det eneste jeg husker.

Med Teddy’n på notestativet

Thomas Larsen hadde vært vikardirigent i Allegro. Han må ha øyna noe hos meg, for en dag sa’n: – Du Per, du burde bli med på øving i Allegro.

En januarkveld i 1955 satt jeg så på en stol i Eventyrsalen i Biblioteket. Ved siden av meg satt Willy Hauge. På stativet lå utdrag av Den hvite hesten, spritduplikert i fiolett.

Det gikk verre enn dårlig, det lå langt under streken. Samtidig ble noe tent. Du må ta musikken på alvor når du skal spille sammen med voksne folk!

Salongorkesteret Allegro var blant annet startet av Sverre Madsen allerede i 1932. Han hadde vært instruktør og primus motor i med- og motgang i alle år. På første rad, da jeg begynte, satt Juul Nipen, Egil Hassing og Ragnar Hansen. Annen fiolin spilte Willy Hauge og jeg sjøl. Sverre Nipen strøk cello, det gjorde også en vi kalte Bakern. Ivar Lorentzen blåste klarinett og Ivar Ingvaldsen satt ved pianoet. Per Svensson starta på basun, for senere å gå over til fagott, og Kjell Aude skifta mellom fele og bratsj. Da har jeg bare tatt med det grøvste. Sverre Madsen svingte taktstokken for 20 kroner kvelden, det ble to kroner for hver av oss.

Repertoaret var i den lettere genre – mye Mendehlson og mindre Dvorak. Øvelsene var en dag i uka, torsdag eller fredag, i Eventyrsalen i Biblioteket. Vi starta sånn omtrent klokka sju og slutta av ved 10-tida. De fleste var gamle kjente og tonen lett og uhøytidelig: – Hei på deg, Bakern, åssen går’e? Du tok deg gjerne en blås under øvelsen, og notestativet var greitt til å legge Teddysneipen på.

Sverre var dyktig dirigent, rutinert og teknisk flink til tusen. Men en dirigent må av og til slå i bordet eller iallfall med taktstokken i notestativet. Sverre var for snill, han ville ikke støte noen, ikke sette tingene på spissen…

Når tirsdagens øvelser var over, rusla Allegro hjemover langs en folketom Nygaardsgate med stopp ved ei pølsebu for matglade Egil Hauge måtte alltid avslutte dagen med to med lompe.

Vil du være med i strykekvartetten?

Fart i sakene ble det i -58, da Heinz Freudenthal dukka opp i byen. Han var tysk jøde, bosatt i Sverige under krigen, så noen år i Israel for å vende tilbake til sitt annet fedreland. Heinz var musiker av stort format. Han kom til Fredrikstad, bodde på Victoria og gjestedirigerte orkesteret. For meg og mange med meg sa det pang.

Allegro ble utvida med blant annet obo og fagott. Pianokonserter av Mozart og symfonier av Schubert ble satt på programmet. Kravene ble skjerpa. En gang beordra Freudenthal en oboist til å stappe lommetørkleet i instrumentet, for han syntes det låt for ille.

Jeg ble inspirert til å ta timer hos Sverre Madsen. En dag kom læreren og spurte om jeg kunne tenke meg å bli med i en strykekvartett som han hadde tenk å få i gang.

Jeg ble smigra. Trass i annenfiolinen, så han altså på meg som en habil musiker. Aldersforskjellen var dessuten stor: Han født i 1901, jeg hadde såvidt fylt 20. De to andre var også av en noe eldre årgang: Hans Egil Hansen på bratsj og Sverre Nipen på cello. Etter en tid flytta Hans Egil fra byen, og da overtok Egil Hauge ved bratsjen.

Toppærs general!

Vi møttes gjerne hjemme hos Sverre. Han bodde dengang i et anneks til huset til bror Birger, på Fjellberg. Sverre hadde ikke bil, så det ble best sånn.

Scenen var spartansk: to rom og en gang. Hjerterommet erstatta kvadratmetrene. Det ene rommet var kombinert stue, arbeidsrom og kjøkkenalkove bak et forheng. Innafor var salongen. Når vi flytta vekk salongbordet, var det akkurat plass til strykekvartetten. Langs veggen sto et slikt skap som folk bruker til servise og dekketøy. Hos Sverre bugna det av noter fra bånn til topp.

Ofte var det Haydnhefter som ble henta fram. Sverre var svært glad i Haydn. Vi stemte instrumentene og så gikk det slag i slag: Rytterkvartetten, Keiserkvartetten, Soloppgangen. Sverre likte spesielt godt Soloppgangen og spilte alltid de solistiske partiene. Gikk det bra, het det: – Toppærs general, gutter! I pausen skjenket blide fru Anna i kaffe: – Værsågod! før vi klemte til med Jaktkvartetten eller kvintkvartetten av Mozart for å avslutte med Beethoven, som var det aller vanskeligste. Sverre var klart den beste, han lå teknisk langt foran oss andre, til tross for at utdannelsen hans sikkert ikke hadde vært rare greiene. Han hadde vel hatt noen timer hos Severin Svendsen, slik de pleide, de gamle guttene.

Selve tonen til Sverre var kanskje litt stiv, kanskje litt tørr. Skal jeg våge å si det, mener jeg at broren Gunnar hadde en større, en fyldigere tone.

Strykekvartetten vår betød mye for Sverre. Musikken var ellers mye slit for det daglige brød: reiser hit, reiser dit, ofte sammen med pianisten Paulsen fra Greåker, til brylluper, begravelser, jubileer og spille melodier på oppfordring: – Ta Enkevalsen, ‘a, Madsen! Det kunne da være godt å hvile ut i Haydn eller Mozarts toneverden.

Og så var det kammermusikkcirkelen

Sverre var også med og organiserte Fredrikstad Kammermusikkcirkel. Det skulle være et omland, et sted der folk kunne møtes, høre foredrag, diskutere musikk og lytte til vår egen strykevartett eller til ensembler som kom på besøk.

Gud vet hvor mange trapper Sverre har slitt og hvor mange dører han har åpna for å få inn noen kroner til driften. Ordet sponsing var ikke oppfunnet på den tiden. Felix Mathiesen var også med – alltid med en grammofonplate under armen til kveldens utlodning. Tredjemann bak cirkelen var Carl Holm som var ungkar og spellemann på flygelet i den store herrskapsvillaen på Trara.

Strykekvartetten opptrådte i Bjørnens selskapslokaler, på Stabburloftet, i Foreningen Gamle Fredrikstad. Oberst Salterød kom marsjerende: – Det var da en fin fiolin du har der, du! Det var det, for bestefars konstruksjon var forlengst bytta ut med en 1700-talls franskmann til 1 000 kroner hos Rummelhoff Hansen i Oslo.

Soloppgang i solnedgang

Strykekvartetten kom også sammen privat: med god mat og avec og medbrakte koner. Haydn og Mozart kunne klinge til langt ut på morrakvisten. En gang på Underordnede Handelsstand ble kelneren på grepet av musikken at han glemte å servere så sausen størkna og steken ble kald.

Sverre var i sitt ess både ved fela og ved bordet. Han bodde spartansk, inntektene var det opp og ned med. Men Sverre hadde style: dressen nypresset, skjorten kritthvit, gamasjene knappet, med glasset hevet i skulderhøyde: – Skål, mine damer og herrer!

Til minnene hører en musikkaften hos Carl Holm. Spisestuen var nedkjølt, tallerknene oppvarmet, og ved hver kuvert stod det fem glass. Det er mulig vi gikk løs på Thelemann ved avec’en. En gjest faller meg i minnet: atomfysiker fra Kjeller, lynende intelligent, med usedvanlige musikalske talenter. I sene nattetimer spiller han og Sverre Kreutzersonate i følge. Til sist oppbrudd gjennom Fredrikstadgater i nattens mulm og mørke – som Sverre pleide å si.

Eller sommerkveld på verandaen på hytta til Egil Hauge. Vi spiller Soloppgangen av Haydn i solnedgangen, og folk rundt på hyttene lytter forvirra: – Dette er da ikke Sangen om Elin…

Slutten går i moll, prega av intrigemakeri, som jeg ikke vil inn på her og nå. Krefter i byen ville legge musikklivet under en ledelse. Sverre var dypt uenig: La hundre blomster blomstre og tusen toner klinge! I 1973 døde Sverre.

Vi i kvartetten holdt sammen i noen år fremover. Noen falt ut, andre kom inn. Fingrene blir stivere, gjøremålene flere, gløden brenner ut. Sjøl har jeg latt fela henge noen år. Men nylig har jeg blitt bestefar. Jeg får vel ta ned fiolinen, stemme den og spille en solosonate av Bach for den vesle tassen.

Trykt i Demokraten 1994