Borg Moum foran og bak kateteret

– Er eleven blitt interessert, er halve jobben gjort, sier skolemesteren fra Skjeberg.
Engelsk bifag i Mot Dag-tid, toårig lærerskole med bygdegeniene som bar korset på kraven. Fra morgensang og bønn på St. Croix til ord for dagen og Beethoven på Skjeberg folkehøyskole.
– Vekselbruk er godt for både jord og mennesker, slår den tidligere folkehøyskolerektoren fast.

Jeg vokste opp på et 40 måls småbruk på Molteberg. Det skiftet mellom havre, hvete, poteter og høy.

Vekselbruk er godt både for jord og mennesker.

På Aarumskolen gikk jeg på samme tid som Robert Normann, en flink og beskjeden gutt. I klassen min satt Marvel Pettersen, friskusjente og søster av Juul som falt i Spaniakrigen.

Jeg var heldig og fikk gå realskole og gymnas på Den gule anstalt i Sannesundsveien. Når økonomien ikke strakk til ferja over Spikern, trasket og gikk jeg en time til skolen over Sarpebrua. Den turen hadde jeg ikke vondt av.

Dr. philos. Coldevin i latin var en raring og en flink lærer. Jeg fikk en gang en bok av ham. Der stod det: Borg Moum, meo disciplo optimo. Så kan en jo lure på hva det betyr.

Jens Jenssen var rektor, kommunist, dyktig pedagog og en smule distré. En bror ble hørt i leksa og tok sjansen på at Jenssen hadde falt i tanker. Det hadde han ikke. – Nå har De prestert en sammenhengende rekke usannheter, Moum, sa rektor.

Vi pep ut Vidkun Quisling

I første gymnasieklasse leste jeg Marx’ Kapitalen i Falks oversettelse. Det og diskusjoner med en eldre bror og Sandboe, som var en av de sju som ble reddet da Westfalen gikk ned, gjorde at jeg kalte meg marxist.

Vi i AUF sto utenfor Festiviteten og pep da Quisling skulle holde tale. Det var 300 AUFere i Sarpsborg så vi kunne presse redaktør Hønsvald. Jeg var med i Tramgjengen og skanderte Hele folket i arbeid ved valget i 1936.

Pengene strakk til engelsk bifag ved Universitetet. Venstresiden dominerte Studentersamfunnet. Ennå vanket Evanger, Buller og Ordinger i samfunnet. En kristen veterinær hevdet at reinbukken var monogam. Evang svarte at han trodde bøndene ville betakke seg for engifte i husdyravlen. Jeg satt i samfunnsstyret til John Sannes. På nachspielet i Uranienborgveien 11 fortalte Olav Dalgard om sovjetrussisk teater.

Nyopprettet toårig studentlinje ved lærerskolen i Elverum ga en rask og billig utdannelse. Bygdegutter fra Vestlandet med kors på jakkeslaget og niste med hjemmefra satte preg på miljøet.

Det var to studentlag. De kristnes og vi andre. De kristne slapp lettere til i skolens møtelokale. Vi protesterte. Rektor: – Kristendommen er eit særs nyttig fag i skulen. Oppslag om studiecirkel i historisk materialisme forsvant fra oppslagstavlen.

Ellers ble det et toårig pliktløp. Det meste kunne jeg fra før. Lærerne hadde tidligere undervist i framhaldsskolen. På denne tiden begynte en å stille krav om at lærerskolelærerne skulle ha embetseksamen. Motargumentet lød: Framhaldsskulelæraren skal ha noko å tøye seg mot.

Vi hadde praksis i fådelte landsskoler. Lærerne var drivende dyktige Baard Skolemestertyper. Sikre i metodikk og entusiaster i praksis drev de elevene langt.

Det kunne skjære seg. Jeg tegnet og fortalte eventyrene om ulvegrava så elevene hoppet opp på pultene. Selv satt jeg på bordet. Praksislærerinnen: – De satt på bordet, Moum! Jeg prøvde spakt å innvende at det gjorde også skredderen, men argumentet nådde ikke fram.

I begynnelsen av april 1940 havnet jeg i kjelleren på Elverum slakteri. En bombe traff rommet ved siden av og drepte 21 mennesker. Jeg dro videre til Nybergsund. Snart bombet de der, også. Men det var altså kongen, ikke Borg Moum de var ute etter.

Borg Moum våget i alle fall å møte opp, sa Bugge Olsen

Min første jobb som ferdig utdannet lærer var ved Gamlebyen skole i Fredrikstad. Etter et år flyttet jeg over til St. Croix.

Krigstiden i skolen var svenskesuppe, kålrotskiver som skolemat og Quislingbildet vendt mot veggen på lærerværelset. I tyskboka sa Gisela: – Heil Hitler! Jeg leste Guten Morgen i stedet. Min bror ble sendt til Kirkenes. Det var feil, det var rabulisten og marxisten Borg Moum de skulle ha fatt i. Klasseforskjellen var til å ta og føle på. Barna fra Cicignon inviterte hverandre på geburtsdagsselskap. Dagen etter ropte de takk for igår tvers over klasserommet. Ungene fra Hassingen tidde stille.

Fra tida på St. Croix minnes jeg med glede folk som John Olsen, Erik Syversen, Solveig Martinsen og Olaf Johansen som senere ble skolesjef. Vi sto politisk på hver vår kant, men var venner og vel forlikte.

Etter krigen satt jeg i skolestyret for Arbeiderpartiet. I 1949 foreslo Samordningsnemnda for skoleverket at presten skulle ut av skolestyret. Det ble et lurveleven og jeg ble varg i Veum. Kristenfolket på lærerværelset på Seiersten inviterte til diskusjonsmøte for å slakte meg. Bugge Olsen sa: – En må iallfall beundre Borg Moum for at han våger å møte opp.

I 1955 søkte jeg lærerpost ved Skjeberg folkehøyskole eller fylkesskole som det het den gang. Jeg hadde hørt om folkehøyskolen hjemme. Mor var datter av en sagbruksarbeider med 12 barn. Hun hadde en vakker stemme og var glad i å synge. Hun var tjenestejente på en gård og gikk på jordet mens hun sang av hjertens lyst og full hals. Nede i veien stanset en trille. Mannen het Jørgensen og var folkehøyskoleforstander i Ålborg. Han tok med mor til Danmark der hun gikk tre år på folkehøyskole. Innimellom dro hun rundt for å synge på andre danske folkehøyskoler. Særlig glad var hun i Det gamle Tre, o, la det staa! På dødsleiet lå mor og sang folkehøyskolesanger.

I Skjeberg levde man ennå i tradisjonen etter Julius Schie, tidligere styrer og nær opptil Gud blant bøndene i Skjeberg. Søsteren min som hadde gått på skolen, fortalte at Schie iført kapteinsuniform kom ridende til skolen. Norsk og matematikk var hoved- og drillfag. En stor del av elevene var nemlig bondegutter som ville forberede seg før de søkte befalsskole eller Kalnes. Mange av dem var tatt inn før de fylte de 17 år som ifølge reglementet var minstealder for opptak.

Det var en fare for at skolen skulle bli nedlagt. En politiker fikk navnet folkehøyskoledødaren. Rygge var ute av historien, nå sto kan hende Skjeberg for tur.

Du er kommunist

Selve skolen var kort og godt den treetasjers trebygningen. De 35 elevene bodde på to- og tremanns rom i øverste etasje. Videre var det skolekjøkken, håndarbeidsrom, to klasserom A og B samt lærerværelse og rektors kontor. I kjelleren var sløydsal, og badet med nakne gråstenvegger.

Herman Fotland var rektor. Han var kjent for å være stiv og formell. En venn advarte: – Du holder ikke ut til jul. Det gikk utmerket. Vi kom godt ut av det med hverandre, vi vekslet aldri et uvennlig ord.

Historie, norsk og matematikk var mine fag. Norskundervisningen fikk jeg aldri taket på for jeg skjønte ikke hva elevene ikke skjønte. I matematikk gikk det bedre. Jeg har egentlig avskydd faget og kunne sette meg inn i Per og Karis problem.

Jeg ga aldri en lekse. Først og sist gjaldt det å gjøre faget interessant. Var gnisten først tent, så tok elevene seg selv til rette. Men det var et slikt, et blodslit, for det lå et stort forberedelsesarbeid bak hver time.

Best like jeg å undervise i moderne historie. Vi diskuterte påvirkning og indoktrinering. – Hvilket parti tilhører jeg, spurte jeg. – Du er kommunist, kom det fra et lyst hode. – Hvordan vet du det? – Jo, vertinna mi har sagt det.

En folkehøyskolelærer bor sammen med elevene. Han må være tilgjengelig nær sagt når det skal være. Elevene trenger en voksen å snakke med. De forteller om gleder og sorger, mest det siste, for de er jo konstant ulykkelige i de årene.

Ikke pugg, men egenaktivitet

I 1960 ble jeg rektor ved skolen. I tiden som fulgte fikk jeg Østfold fylke til å overta skolen og bygge den ut. Da jeg sluttet som rektor var det 90 elever.

Jeg bestemte meg for å holde benhardt på 17-årsgrensen. Det ble ramaskrik fra enkelte hold: – De skal jo inn på Kalnes etterpå. Jeg sa: – De kan ta Kalnes først og komme til oss etterpå. Da var det flere som mente jeg var sinnssyk. Så sørget jeg for å legge ned husstell- og håndarbeidsundervisningen og sløyfe navneoppropet om morgenen. Jeg fikk erstattet morgenandakten med ord for dagen og et musikkstykke spilt av min kone. Da steg ramaskriket til de store høyder.

Mitt mål var å stimulere elevene til å samarbeide om ting som interesserte. Arbeidsskole, hvis man vil ta frem de store ord. Det ble organisert elevgrupper i familierådgivning, politikk, miljøspørsmål og tusen andre ting.

Vi hadde dramagrupper som fremførte såvel Brand og Peer Gynt, samt forestillinger i den florlette genre. – Faen, utbrøt en Onsøyjente for første gang i sitt liv, da hun fikk jernteppe som Tuppen i Tuppen og Lillemor.

Ute i den store verden skjedde skremmende og interessante ting. På elevkvelden tok vi for oss brennaktuelle emner med innbudte foredragsholdere: EEC, miljøspørsmål, amerikanernes krigføring i Vietnam.

Journalist fra Aftenposten forsvarte USA, men motsatt side stilte med Bjørneboe og en svensk folkehøyskolerektor. Dikteren ble rene lettvekteren sammenliget med rektorens faktatyngde.

Jeg er sendt hit mot min vilje, sa Simensen

Vi startet noe helt nytt: Journalistlinje eller journalist- og samfunnslinje for å være nøyaktig. Hensikten var ikke å utdanne journalister. Vi ville lære vanlig ungdom opp til å bli bidragsytere i landets aviser og skrive for eksempel et referat fra et årsmøte i kaninavlsforeningen, en en reportasje fra Stor-Elvdals Idrettslags O-løp. En annen ting var det at 90 prosent av elevene på journalistlinja havnet i avisjobb.

Vi søkte nært samarbeid med lokalavisene. Presseveteraner som Otto Reff og Bjarne Nygaard kom ut til oss og snakket for elevene. Linja måtte gjøres kjent: Målet var minst en artikkel en gang i uka i en eller flere av landets aviser.

Så utplasserte vi våre elever i redaksjonene. Til å begynne møtte vi negative reaksjoner: – Hva er dette for noe tull! Lokalavisredaktører i distriktet fnøs av det hele. Senere slo de helt om og ble våre trofaste støttespillere.

Bjørn Erik Simensen het en elev. Han begynte på den ordinære skolen med ordene: – Jeg er sendt hit mot min vilje. Jeg akter ikke å gjøre noe. Jeg ba ham slutte å furte. Etter første året ønsket han å fortsette på journalistlinja. Senere har det gått slag i slag. Han ble kultursjef: Göteborg, operasjef i Oslo og sitter nå som redaktør i Dagbladet.

At jeg er uenig i måten avisen blir redigert på, er en annen sak.

Tykt i Demokraten 1994