En barndom til tonene fra Madsens orkester

På en stol når brødreflokken øvet i Oredalsveien.
På en kasse ved disken når Madsens orkester spilte til dans.
På første benk når bestefar blåste fløytesoloen under juledagsmatineen i Arbeiderforeningen.
Eva Hansen, Tutte kalt, beretter:

Nyttårsaften 1900 sto en 21 år gammel jente og fylte vann i ei sinkbøtte ved vannposten på Hassingen. Kaldt var det og tung var bøtta, men så kom Hans Petter Madsen forbi: – Godkveld og unnskyld, men skal jeg hjelpe deg med børa, sa Hans Petter og tok bøtta og vant Mallikens hjerte.

12. mai 1901 sto de for alteret. Dermed var grunnlaget lagt for musikerfamilien i Fredrikstad.

Slik fortalte i hvert fall bestemor historien.

Fra jeg var ett år gammel, vokste jeg opp i huset i Oredalen sammen med bestemor og bestefar og Haakon, Eugen, Gunnar og Eivind. Sverre, Birger og Erik hadde giftet seg og flyttet ut.

Jeg het sjelden annet enn Tutte. En dag skulle guttene spille på Enhus. Bestemor var også med, så jeg måtte følge flokken. Ei flaske med velling var til å korte tiden med. – Se hvordan ho Eva tutter, sa bestefar. Dermed var jeg døpt for annen gang.

Tutte kan løpe

Tutte kan løpe, het det stadig, enten det var en beskjed til guttene som ikke bodde hjemme, eller til kjøpmann Hansen med bøffelveske og huskelapp. Minst likte jeg å gå i Kreditbanken og betale på en aksept for bestemor. Til høyre innenfor døra satt kasserer Kilde. Han var jeg redd, han så så streng ut. Men lenger innover i lokalet vinket Gustav Larsen på meg, så da var farvannet klart.

Iblant ble jeg sendt ned til oldemor på Frydenbergfjellet med et spann suppe. Hun bodde i det vesle huset sammen med Martinius og kattene. Martinius gikk alltid i tretofler og busserull. – Disse skal du ha, Tutte, sa’n og pirket fram bittesmå fortellingsbøker fra Karva Bla-esken.

Iblant kom Kristine i subbesidt skjørt, sjal og med flisekørj på armen opp til oss i Oredalen. I kørja hadde hun kaker eller noe annet godt å knaske på, til yngstemann i familien.

På sine eldre dager ble Kristine påkjørt og ble liggende for godt. Da flytta bestemor og bestefar og jeg ned i den vesle stua hennes. Den siste julekvelden hun levde tok Hans Petter fram fløyta og spilte for mor sin. Det har jeg en gang skrevet et stykke om i Demokraten.

Jeg kalte bestemor mor. Hun var et arbeidsjern til å stryke musikerskjorter og presse musikerbukser og dessuten et mirakel når det gjaldt å holde orden på musikerøkonomien. Kunnskapstørst og viljestyrke hadde hun i massevis. – Les for meg, Hans! sa bestemor. Hans bar både Falkberget og Fallada fra Biblioteket. Hun likte godt historie, og de Sandvigske samlinger på Lillehammer måtte være toppen.

En dag skulle vi på klassetur til Lillehammer. Jeg fikk lapp med fra bestemor om det var en ekstra plass i bussen. Lappen tilbake fra lærer Thomassen: «Dessverre, fru Madsen.» Men da vi kom til Lillehammer, møtte jeg bestemor blid og fornøyd på gata: Nå skulle hun endelig få se samlingene hun hadde lest så mye om.

Bamse sto meg nærmest

Eugen, kalt Bamse, var den av brødrene som stod meg nærmest. Han var svær og trygg og glad i barn. – Fortell eventyr, Bamse, sa jeg. Og Bamse tok seg tid, selv om han hadde annet å gjøre. Det var Pannekaka, det var Ulven og Rødhette og Den lille piken med svovelstikkene. Når Bamse leste det siste, storgråt jeg.

Iblant tok han meg med på kino. Først stoppet vi ved kiosken ved Røde Mølle. Der fikk jeg en sjokoladeplate til niste, for eventyrfilmen på National var i fem akter. I siste akt trakk helten og heltinnen ned rullegardinen mens de kysset hverandre. Senere så jeg Ingrid Bergman og Gary Cooper. De trakk ikke ned noen rullegardin.

Bamse var den første av guttene som fikk spillejobb på Bergensfjord. Fra USA hadde han med en pen sovedukke til meg som jeg døpte Mary. En annen presang var en parasoll med blomster på og blått håndtak. Med den promenerte jeg i Oredalsveien.

Jeg nynnet Czardasfyrstinnen

Det var musikk natt og dag hjemme. Haakon spilte på pianoet, og Eugen drev med elever fra guttemusikken, og onkel Gunnar gned på fela og bestefar sjøl tok ofte fram fløyta. Selv skulle jeg også lære å spille og tok timer hos Erik og Gunnar. Det kom aldri noe ut av det. Jeg syntes vel de andre var så mye, mye flinkere enn meg.

Enkelte kvelder møttes hele bølingen, både de som hadde flyttet ut og de som bodde hjemme.

Da satte de opp notestativene i nordre stua med etasjeovnen og hentet fram notearkene fra det store skapet med glassdør. Så spilte de. Jeg satt i værelset ved siden av og lyttet: Du verden så pent det var. Operettemusikk var det beste: Den glade enke, Czardasfyrstinnen. Melodiene kunne jeg nynne for meg selv i flere dager.

Hans Petter var senior i laget, men dominerte aldri. Han var heller ekstra snill og mild og overbærende. Det var kanskje Sverre og Erik som var autoritetene.

Noen kom ut av takten: – Jeg tror vi tar det en gang til, sa Sverre. Noen ble høyrøsta – det ene ordet kunne ta det andre. Akkurat da hadde mutter kaffen ferdig og kaffelukten og freden senket seg over huset i Oredalen.

Har du husket tobakken?

2. juledag hadde Madsens orkester matiné i Arbeiderforeningen. Hans Petter trakk alltid i sjakett. Frakk gikk an, men skjerf og hatt brød han seg lite om. Fløyten stakk han i innerlommen. Bestemor formante: – Har du nå husket på pipa og tobakken og fyrstikkene?

Jeg har programmet fra julematineen da han feiret 40-års jubileum som musiker. Selv hadde han piccolofløytesolo i Richter Lercher-Schwingen Bravour-polka. Så spilte Gunnar solofiolin i Zigeunerweisen av Sarasate og Birger avsluttet med xylofonsolo i Kling: Polka de Consert.

På lørdager spilte Madsenguttene til dans i Arbeiderforeningen. Da solgte bestemor brus og sjokolade. De kunne ikke la meg være igjen hjemme, så jeg fikk være med.

Jeg kan ennå huske lukten av nystekt brød fra bakeriet om hjørnet når jeg sto på brostenene utenfor det store huset i Brochs gate. Rett innenfor døren satt Holth i luka og solgte billetter. Han bare viftet oss forbi og vi gikk inn i den svære salen med søyler på to sider og scenen i ene enden. Vaktmester Heltvedt med kona på plass i garderoben, vandret rundt og passet på at det gikk ordentlig for seg.

En sjokolade til Vesla

Nede, nær inngangsdøren, rigget bestemor seg til med brusflaskekassene og sjokoladeeskene. Far og seks sønner fant plassene sine fra scenen: Hans Petter tok fram fløyten, Haakon satte seg ved pianoet, Eivind ordnet med saxofonen, Eugen blåste i trekkbasunen, Birger prøvde trommene og Sverre og Gunnar strøk med buen over strengene.

På slaget sju stemte de i: Lørdagsdansen i Arbeiderforeningen var åpnet. Selv satt jeg på ei kasse ved disken og beundret parene som svingte seg på gulvet til tonene av Alexanders Ragtime Band. Det var piker i prikkete kjoler og blomstrete kjoler og stripete kjoler, nystrøkne og fine med rette sømmer over høyhælte sko, og gutter i mørk dress med sylskarp press i buksene. Her og der glimtet det til i løveknapper over fra Gamlebyen.

Noen danset bedre enn andre. Jeg husker et tvillingpar, et par piker, rene skjønnheter som aldri manglet dansekavaler. Så var det Bodil som hadde vært syk, men hørte til de mest trofaste og flinke på dansegulvet i Arbeiderforeningen.

Men aller flinkest var nok vesle Otto Solberg og kone. De svingte og svaiet i turer og trinn så folk var grønne av misunnelse, mens Madsens orkester spilte ufortrødent i vei til det ble tid for en pause i musikken. Guttene gikk inn i sideværelset for å ta seg en blås og en hvil, mens det ble trengsel foran disken til fru Madsen. Noen skulle ha en rødbrus og andre ingefærøl og noen skulle både ha brus og sjokolade til damen og seg sjøl. Så var det den rasende kjekke gutten som alltid pleide å si: – En sjokolade ekstra til den vesle piken som sitter på kassa.

Tre støt i basunen og så var det slutt

Det var alltid spennende hvor mange kroner og ører som kom inn, for inntekten fra salget i Arbeiderforeningen kom godt med i Oredalsveien.

Det hendte nok iblant at enkelte kjekkaser fra Torp eller Lisleby eller Gressvik fylte sterke saker på rødbrusflaska. Da kunne det kunne bli klabb og babb i krokene: – Ligg unna dama, ellers…

En gang mistet Bamse tålmodigheten: Reiste seg, gikk bort til fredsforstyrreren, løftet han i hodehøyde, bar ham tvers gjennom salen og satte han pent ned på fortauet i Brochs gate.

Etter pausen knekte guttene til igjen, og parene svingte seg under lyskronene helt til klokka ble 12. Da tok Bamse tre støt i basunen: – Takk for i aften og velkommen igjen neste lørdag.

Da hadde jeg for lengst sovnet bak disken. Bestemor bar meg forsiktig ut i drosjen som kjørte oss opp til musikerfamiliehjemmet i Oredalen.

Trykt i Demokraten 1994