Et freskt, godt arbe!

Tømmerhogger Edmund Askerød trivdes i skogen med buesaga, øksa og barkspaden. – Det var et slit for både mann og hest, men du var under åpen himmel, ordna deg sjøl og kunne lytte til fuglesangen.

– Jeg er fra Askerød i Råde. Bruket var på 20 mål. Far, mor og åtte unger levde av det vi dyrka. Innimellom dro far på veiarbeid.

Vi hadde hest og ku og griser og høns og en grå katt og en St. Bernhardshund som het Mossa som vi var glad i, og som var glad i oss. På jordet dyrka vi grønnsaker og poteter, og i hagen hadde vi bærbusker og frukttrær.

En to, tre ganger i uka dro vi med Cora eller Blakka foran flatvogna til torvet i Moss eller Fredrikstad. I Moss var det torvdag på tirsdag og fredag, til Fredrikstad dro vi gjerne på lørdagene.

Når vi skulle til Fredrikstad, selte far på ved firetida om morran. Når vi nærma oss Seut, satte far fart på Blakka. Torvet åpna klokka seks, og de som kom først, fikk de beste plassene som var oppe ved vekta. Vi dro ofte i følge med Kristian Gundersen og prøvde å sette vogna så nær han som mulig, for han trakk alltid til seg mye folk. Blakka satte vi i stallen som var der Brannvakta er i dag.

Av poteter hadde vi flere slag: Puritan, Tidlig blå og Rosenpotet. En femliters butt kosta en krones penge. Når torvtida lakka mot slutten, bød kjøpmennene på det som var igjen. Da gikk literen for ti øre.

Vi solgte Åkerø og Gravenstein, gråpærer og herrepærer, jordbær av slaget Abudans, samt tyttebær og blåbær som vi ungene hadde pelt i skauen. Av og til stakk vi opp i smauet til Søstrene Monsens kafe. Der hadde de gode rundstykker med goudaost på.

Når klokka var to, skulle det være ryddig og pent på torvet. Far henta Blakka fra stallen, og så skrangla vi hjemover til Råde igjen.

Å luke var kjedelig

Etter at jeg var ferdig med skolen, og før jeg ble konfirmert, fikk jeg gårdsguttjobb på nabogården. Det var ikke annet arbeid å få. Lønna var 20 kroner måneden og kosten. Jeg la meg opp penger og kunne kjøpe konfirmasjonstøyet mitt sjøl. Det var hatt og undertøy og en mørk dress til 38 kroner og en stripet, kort frakk til 15.

Jeg var vant til gårdsarbeid hjemmefra. Melke lærte jeg av bonden, men pløye kunne jeg fra før. Det gikk nesten av seg sjøl med den ene hesten på pælten og den andre neri fura, og du hadde en god plau fra K. K. Lien. Men når du kom til enden og skulle snu plauen, var det et tungt løft for 15-åringen.

Å luke var kjedsommelig. Knea var såre og sola stekte i nakken og jeg titta og titta: – Er raden aldri slutt?

En dag kom jeg inn i stallen med en hest. Da hadde en hoppe lagt seg ned og fått føll. Naturen tok seg av det meste, det eneste jeg gjorde var å ta en halmdott og tørke av nykomlingen.

Slåmaskinen kjørte bonden sjøl. Jeg fikk ta hakkaslåtten. Dengang gikk det djupe diker mellom teigene. Det grodde gras i dikene som jeg slo med ljåen. Var det sten i graset, måtte jeg fram med brynet alt i ett.

Vi begynte klokka sju på morran og arbeida fram til 11, da det var halvannen times middag. Neste økt var fram til eftasverd klokka halv fem og deretter sto vi i arbeid til halv åtte, da det var kveldsmat. På kveldene gikk vi gjerne over til nabogården og satt og jangla med tjenestefolka. Det var tjenestegutter og tjenestejenter på hver eneste gård bortetter den gangen. På lørdagen hendte det at vi dro til Støa i Rygge der idrettslaget hadde ordna til dansegulv og trekkspillmusikk. Jeg trivdes med gårdsarbeid. Jeg var på flere gårder og fire år under krigen hos gartner Reiersen i Rygge.

Aldri angra på åra i skauen

Jeg hadde gifta meg og trengte hus og leide meg inn hos en bonde som hadde skau sjøl og var forpakter for Moss Cellulose. Som guttunge hadde jeg vært i skauen og samla kvist og kvas og topper som lå igjen etter vinterhogsten. Nå ble jeg skogsarbeider for alvor. Første året hogg jeg for bonden, i åra etterpå for Moss Cellulose.

Jeg var i skauen i 17 år før jeg begynte på Unger Fabrikker i -61. Jeg har aldri angra på de åra. Det var et tungt arbeid, men jeg trivdes med det. Det var fritt, du var din egen herre.

Alt foregikk med håndkraft. Redskapen var enkel: buesaga, øksa, barkspaden og vendehaka til å snu stokkene med.

Sandvik-saga likte jeg godt. Den hadde et smalt blad med lange tenner – høveltannblad kalte vi det. Den var fin å kappe med, til å felle med var den kanskje i tynneste laget. Det var viktig å file saga på rette måten. Jeg lærte kunsten av Svarte-Nils, en gammel tømmerhogger av taterslekt: – Se på møla, sa’n, ser’n ut som små sukkerbiter, så er saga riktig fila.

Senere gikk jeg over til å bruke svans. Den er lik ei stikksag, men større og tyngre. Så kom «kameraten». Det var ei fjær på saga som vi satte på treet, slik at sagbladet dro seg tilbake av seg sjøl. Plasserte du kameraten riktig, var det en stor lettelse i arbeidet.

Øyo-øksa var populær, men jeg brukte ei Mustad-øks som veide halvannen kilo. Eggen skulle være så smal som mulig. Jeg var heldig som hadde kona til å dra slipestenen.

Den første barkespaden min var en tung, hjemmesmidd klædd. Så fikk jeg meg en fin, ny en med ving på som skjøv barken vekk så den ikke rispa opp hendene.

I dag drøyer Edmund lenge i skauen

På sommeren tørna jeg ut ved sju-tida. På vinteren måtte jeg vente til det ble lyst i skauen. Da hadde arbeidsdagen lett for å bli i korteste laget.

Jeg arbeida alltid alene i skauen. – Da blir fortjenesten bedre, sa de gamle hoggerne. Med gummistøvler på bena, og topplua på hodet, hvis det var vintervær, tok jeg meg fram dit formann hadde blinka ut. Foruten å ha egne skauer i Gresrød og Kolsrud, kjøpte Moss Cellulose blink på rot av bøndene. Var det vinter og djup snø, måtte jeg først ta skuffa og spa opp ei grop rundt treet. Så hogg jeg felleskåra, la meg på kne og begynte å sage. Var det vanskelig å få treet overende, hadde vi en trekil som vi banka inn i skåra.

Det var viktig å beregne hvor treet skulle dette, slik at det ikke ødela annen skau. Jeg så etter hvor kvistene hang tettest og vurderte, og det hele var gjort på et blunk. Noen direkte opplæring har jeg ikke fått, det var å høre på eldre, erfarne hoggere og prøve å ta til seg mest mulig sjøl. Det verste var når trestammen haka seg fast og ble hengende i et annet tre. Kom det omsider ned og hoggeren var på gærn side, kunne han komme under og bli liggende. Det har hendt at folk har forderva seg, at de har mista livet på det viset. På vinteren kunne det lett skje uløkker med øksa: den tok ikke ordentlig, den skar til sida og kunne fly inn i leggen eller benet.

Det var en gammal gubbe som satt ved vinduet på en gård jeg gikk gjennom når jeg skulle i skauen. Han passa på: – Nei, i dag synes jeg han Edmund drøyer lenge i skauen. Ett og annet skrubbsår har jeg nok fått, men klarte meg ellers bra i alle år.

Der sto elgen og stirra

Når treet var vel nede, kvista jeg det med øksa og gikk løs med barkespaden så langt ned jeg kunne komme. Så velta jeg stokken med haka og tok motsatt side.

Jeg hogg både gran og furu. På vinteren var det lettere å få barken av furua.

På høsten ble granbarken seig og på vinteren så stiv at du bare fikk av små biter. På vinteren hogg jeg også en del bjørk til favneved. Da kappa jeg opp og lot kubbene ligge natta over. Når jeg neste morra hogg øksa i kubbene, fløy de fra hverandre så lett som ett, to, tre. Det er slike ting en lærer etter hvert.

Jeg tok pause et par ganger om dagen. I ryggsekken hadde jeg en haug med kakeskiver og termosen. Jeg rigga til et bål for å varme meg. Jeg lytta til fuglesangen og så haren hoppe fra tue til tue. Det hendte jeg vred på hue, og der sto det en diger elg og glante på meg.

På mandagen kom formann og plukka ut. Toppene og alt annet som ikke var bra virke, skar jeg av og satte i reis. Reiset skulle være tre meter langt og en meter høyt. Var det grovt og krokete virke, kunne det være et slit å få opp reisa. Formann målte opp, og så kappa jeg opp i tømmerstokker på en fire-fem meter. Moss Cellulose hadde egen sag. Det som ikke gikk til saga, gikk i hoggern og ble til cellulose.

Alt arbeid gikk på akkord. Jeg fikk betaling for kubikkmeteren og for reiset. Var det pent virke, kunne jeg klare en to og en halv til tre kubikkmeter per dag og tjente en 150 kroner uka.

All transport i skauen foregikk med hest. Forpakteren hadde flere hester og kjørte hver dag. Den gang var det skikkelige vintere, med slaeføre. Første tida brukte de stutting. Det var en slae med to meier, og en stokk på tvers med et flatjern med pigg på. Vi dro stokken oppå, surra med kjetting og smatta på hestene. Senere ble det brukt geitedoning. Det var to slaer, geita først og bukken etter, og så lasta de en 10-15 stokker oppå. Det var et slit både for hest og mann. Tømmeret ble kjørt fram til Lunner, der bilene fra Moss Cellulose kom og henta. Første tida la de rajer opp på lasteplan og rulla stokkene oppå med håndkraft.

Største forandringa i mi tid var motorsaga. Den første jeg fikk veide 17 kilo og var på ei svær ramme. Den var tung å dra på, men nå laga jeg felleskåra på et blunk. Så overtok traktoren for hesten. De gikk over til flatehogst der de hogg hvert eneste tre. Mesteparten av slitet forsvant – og godt er det. Men jeg sakna nok knegginga av Blakka når hun venta på høydotten eller muleposen med havre.

Trykt i Demokraten 1994