Hjertebarnet til Sverre

Allegro: amatør- og salongorkester med ambisjoner. Stiftet i begynnelsen av 30-tallet. Spilte Rosmarin og An der schönen, blauen Donau til hygge og glede for utøvere og publikum.
Sverre Madsen førte dirigentstaven. Blant musikerne satt bror Haakon og bror Gunnar. Kjell Aude spilte fiolin, Ivar Ingvaldsen satt ved klaveret.

Kjell: – Første gang jeg spilte med Madsane var en 17. mai på Phoenix. Det var Eugen på basun, Erik på piano og gamlefar sjøl, Hans P., med piccolofløyta si. De trengte ei fele og det ble meg. Jeg var veldig nervøs for å spille med slike kapasiteter. Det kan ikke ha gått så aller verst, det kom ei flaske vin opp til musikken, og det var ikke vanlig på den tiden.

Det starta det tidlig med musikk hjemme. Far spilte fele til husbehov. På St. Croix spilte lærer Nødtveit fiolin til Alle fugler små de er. Jeg tok spilletimer hos Hans Hansen på Fjeldbergtoppen. En av de andre som gikk hos han, kritiserte fela mi, og da la jeg den bort og gikk over til å spille trompet i Valhallamusikken. Det var Asbjørn Sørensen som huka meg. Vi hadde konserter i den gamle trepaviljongen i parken, kaffebrenneren slo tromme og jeg drakk dram for første og siste gang av hornmunnstykket under en drabåttur til Tønsberg.

Ivar: – Far spilte horn i en blåseoktett i Gjøvik rundt århundreskiftet. Vi hadde piano i stua, og jeg ble sendt til spillelærerinne for å få grunnlaget. Sving på sakene ble det først i Gjøvik musikkorps der jeg blåste klarinett. Det var to janitsjarkorps i Gjøvik. Det andre var det beste.

Black and White og Bajazzo til dans

Tidene var skrale. Foreningene hadde lite å rutte med. Arrangerte de dans, ble det penger i kassa. Jeg ble med i et lite sjessorkester. På tromma sto det malt «Bajazzo». Foruten meg sjøl på piano, var det klarinett, fele og trompet. Vi spilte Always og Ramona på samfunnssalen på Gjøvik.

Kjell: – Jeg spilte fele i «Black and White». Erland Eriksen, sønn av Kaffebrenneren, slo på tromma, Gyda Knoph spilte piano, broren Gunnar banjo eller trompet og Alf Gudevold blåste saxofon. Vi spilte Lilac Times og Freddie the Freshman på Underordnede, Håndverkeren og Fjellhøi. På Fjellhøi var Rubin en av de freskeste på gulvet.

Ivar: – Jeg var blitt urmaker, som far og bestefar. I -29 fikk jeg jobb hos Gullichsen der jeg ble i 53 år. Jeg bodde på Jernbanehotellet og spilte klarinett i Lislebymusikken. Søland var Lislebymusikken personlig. Vi øvde så det sang i fabrikken på Lisleby.

Kjell: – Etter at Kristian Mathisen hadde skrevet under lærekontrakta mi på E-verket, bestemte jeg meg for å kutte ut jazzen. Jeg bodde på Hassingen der Johannes Olsen var postbud. Olsen hadde vært med å starte salongorkesteret Allegro i -32. Han spurte meg om jeg kunne tenke meg å ta fela og slenge med på en øvelse. Det var i 1933.

Ivar: – Jeg kom med senere, i -35 eller -36. Jeg tror det var Juel eller Sverre Nipen som spurte, for de manglet vel en pianist. Jeg ble med, og det har jeg ikke angra på et øyeblikk.

Kjell: – Jeg hadde kjøpt meg fele hos Karlsen i Bonzo tobakksforretning. Det var visst en sjømann som ikke klarte å gjøre opp for seg og tilbød fela i stedet. Den kosta meg 75 kroner.

Ivar: – Etter at jeg hadde gifta meg og flytta til Trosvik, kjøpte jeg et piano av Pedersen hos Felix Mathiesen. Jeg ga 600 kroner for pianoet. Det var mange penger den gang.

Kjell: – Vi var en 10-12 mann som møttes i Allegro. Foruten Nipen-brødrene og Olsen, hørte Georg Larsen på fiolin og Olaf Brusevold på fløyte og siden på bass, til gamlekara. Sverre Madsen var dirigent helt fra børjan. Litt senere kom jo både Haakon og Gunnar med.

Det ble en svingom etter maten

Ivar: – Til å begynne med holdt vi til i Stiven, det var Den Konservative Arbeiderforenings lokale i Brochsgate. Det var et kaldt, nakent lokale med et treskeverk av et piano i det ene hjørnet. Av og til var vi også i den små salen i Arbeiderforeningen der Fredrikstad Musikerforening pleide å ha øvelser.

Kjell: – Vi øvde en gang i uka og betalte en krone kvelden. Det gikk til leie av lokalet, og så skulle jo dirigenten ha en slant for jobben. En gang iblant ordna vi til kaffeøvelse. Da kokte koner og kjærester kaffe og pølser på den gamle svartkomfyren på kjøkkenet på Stiven. Det hendte vi tok en svingom etter maten.

Ivar: – Vi starta øvelseskvelden med å gjøre klar og stemme instrumentene. Så delte Sverre ut notene. Allegro hadde et eget noteutvalg, men det ble nok oftest Sverre som fikk siste ordet. Han var selvskreven, han hadde erfaring og skjønte hva vi var gode for.

Når vi mangla stemmene til enkelte av instrumentene, satt Sverre hjemme og skrev ut det vi trengte. Han la ned et veldig arbeid. En kan si at Allegro, det var hjertebarnet til Sverre.

Spiller du med notene opp ned?

Kjell: – Jeg gikk og tok timer i felespill hos Sverre på den tida. Han var snill som lærer og snill som dirigent. Han ville ikke såre noen, han ville ikke gå for hardt på, vi var jo bare amatører og greier. Han ble ikke svett av å dirigere, for å si det slik. Han markerte for svakt, kan en kritisere, på den annen side var han lett å følge. Da Freudenthal gjestedirigerte Allegro etter krigen, var det andre boller. Vi var så nervøse at vi sto som tente lys. En var så skjelven at han rev ned notene fra stativet. Han plukka dem opp og fortsatte å spille, men Freudenthal tok en titt: – Men, jøssenavn, spiller du med notene opp ned, da, mann!

Ivar: – Musikalsk sett likte Sverre det romantiske og melodiøse. – Moderne musikk er bare tall og regnestykker, sa han en gang. ABC-sonatene satte han veldig pris på. Det er A-mollkonserten av Grieg, B-mollkonserten av Tsjaikovski og C-mollkonserten av Rachmaninov.

Kjell: – Det var for svære saker for Allegro. Vi var amatører og spilte salongmusikk. I dag finnes ingen av delene. Det gikk mye i valser og i marsjer: An der schönen, blauen Donau, Geschichte aus dem Wienerwald. En gang under krigen hadde vi konsert i Biblioteket. Da spilte vi Geisha av Sidney Jones. Han var jo engelsk, og engelsk musikk var jo tabu på den tiden. Sverre var veldig stolt over det valget.

Vi spilte for hyggas skyld

Ivar: – Vi spilte mest for oss sjøl, vi spilte for hyggas skyld. Men vi hadde konserter også, foruten i Biblioteket så husker jeg at vi en gang spilte på galleriet i Glemmen kirke med 10 feler.

Kjell: – En gang sverta vi oss i musikken og var black boys fra det innerste Afrika på scenen i Arbeiderforeningen. Vi dro med buss til Strømstad og hadde konsert fra musikkpaviljongen der. Etter krigen reiste vi med Allegro til Lysekil, da var det Freudenthal som gjestedirigerte.

Ivar: – Det var en liten gruppe av oss fra Allegro som slo oss sammen og spilte rundt på sykehusene og andre institusjoner. Det var foruten Kjell og jeg sjøl, Nipen-guttene, Brusevold og Georg Larsen. Vi spilte på sykehuset i Gamlebyen og det nye sykehuset på Vestsiden. Der spilte vi ofte ved juletilstelninger på ettermiddagen julaften.

Kjell: – Vi spilte både på Veum og på Åsebråten. På Åsebråten gjorde vi oss klar inne på legekontoret. På veggene hang røntgenbildene av lungene til pasientene. Søster Karoline hjalp oss til rette, så snart satt vi i salongen og spilte. Jeg syntes det var veldig hyggelig å spille for folk som var syke på den ene eller andre måten.

Hoffmans eventyr til desserten

Ivar: – Sverre hadde en masse spillejobber sammen med Paulsen fra Greåker. Det hendte at han ba meg være stand in. Sverre kunne jo alt, han bare kom med notene, han spurte ikke om jeg kjente musikken, det var værsågod, spill!

Kjell: – Gunnar og Haakon spilte jo sammen i mangfoldige år. Når det var stabelavløping på FMV, sto de alltid for musikken. Så gikk Gunnar bort, og jeg stilte opp med fela. Det var Haakon som leda det hele, jeg nærmest bare hang bak på vogna.

Vi spilte taffelmusikk for prominensen som hadde duka seg i matsalen på toppen av kontorbygget. Vi åpna gjerne med FMV-marsjen som Gunnar hadde skrevet. Når de nærma seg desserten, spilte vi gjerne noe fra Hoffmanns eventyr, for det var gamle Wilhelmsen så glad i.

Ivar: – Vi var ikke fiolinister og pianister, men musikanter. Vi spilte fordi vi hadde glede av det. Ofte pleide jeg å møte hos Kjell og Liv ute på Lervik. Pianoet var slått opp, notene var klare, jeg slo an første tone og Kjell fulgte pent opp på fela. Når vi hadde kommet til Adagioen i A-mollkonserten, var verden glemt for meg.

Trykt i Demokraten 1994