Jeg har båret lerkens vinger

…stemte Vårsang opp på losjelokalet på Lahelle. Ytterst i annen rekke til venstre sto Ole Andreas Olsen. Pappa Andreas dirigerte. Senere overtok Ole Olsen dirigentstaven for Denofa-Lilleborg Mannskor, Holmen pensjonistkor startet av Leif Larsen, Gressvik Barne- og Ungdomskor og Kråkerøy Mannskor. I Freidig har han vært visedirigent.
– Ingen dirigent kunne måle seg med Erik Madsen, sier Ole Olsen, tidligere lensmannsførstebetjent.

Jeg kom til verden i sangens tegn. Jeg ble født i april 1925 – samme måned som far startet barnekoret Vårsang.

Som barn våknet jeg på morgenen ved at far spilte kormelodiene på trampeorgelet i stua.

Syv år gammel møtte jeg opp i avholdslokalet på Lahelle der koret hadde øvelser. Far hevet dirigentpinnen, og vi knekte til med Og reven lå under birkerot. Han var dyktig og hadde respekt uten å heve stemmen. Selv jeg forandra meg når jeg gikk inn døra til øvingslokalet. Som sin høyre hånd hadde han Bredo Olsen som var ordensmann og hjalp til med alt det praktiske.

Med stort og smått kunne vi være en 80 stykker. Halvparten gutter og halvparten jenter, i alderen fra sju til nærmere 15 år. Repertoaret var det gode, gamle: Kjerringa med staven, Dans, ropte fela, Jeg har båret lerkens vinger, Bånsull. I Bånsull hadde jeg til og med et soloparti. Senere våget jeg meg frempå med soloen i en sangkonkurranse i Arbeiderforeningen som Charles Mathiesen hadde stelt i stand. Jeg dro av gårde med en sjokoladeeske i første premie. Kameratene krevde sin del av gevinsten.

Alle søsknene mine var med i Vårsang. Ingrid hadde den peneste stemmen. Bror Erik tok sitt igjen ved å gale hane i Pål sine høner.

Av sangerkamerater fra Vårsang husker jeg Egil Andresen, Arne Melbye, Rolf og Alf Johansen og Per Sommerfeldt.

I matrosdress og penkjole

Til øvelsen gikk vi som vi var i skinnbukser eller blåtøyskjole, men til konsertbruk stilte pikene i fine, hvite, nystrøkne kjoler og guttene i orlogsdresser med krave og gullsnor.

Det var ikke flust med penger i alle hjem på Lahelle. En gutt hadde ikke penger til orlogsdress. Far lovte: – Det ordner seg nok. Og det gjorde det så gutten kunne synge ved konserten både i Biblioteket og Arbeiderforeningen.

Ofte hadde gutter og piker deklamasjonsnummer i pausen: Peremann… Hjem til bestefar… Det ligger et land… Konsertene sluttet gjerne med Ja vi elsker.

En gang dro koret på langtur, helt til Vestre Aker kirke i Oslo. Da satt Kronprins Olav i koret og etter konserten defilerte koret forbi kronprinsen. Det var jeg ikke selv med på, men søster Ingrid har fortalt det.

Far dirigerte Vårsang en ti års tid. Etter at han la opp, var det noen andre som prøvde seg, men det gikk dårlig og koret tørka inn.

Da hadde jeg forlengst forsøkt meg med dirigentpinnen sjøl. Jeg dro over med ferja til Nabbetorp og starta Solglimt på losje St. Hans. Det kunne være en 30-40 unger som samla seg foran den ungdommelige dirigenten.

Det ble ikke så rent lite slitsomt. Styre og stell av et kor hadde jeg lite greie på. Større gutter og gode kamerater som Egil Hansen ga en hjelpende hånd så vi kom da i land på et vis. Da vi første gang skulle holde konsert på misjonshuset på Lahelle, var jeg så nervøs så bena skalv. Etterpå sa folk at det hadde lydd riktig pent.

Av barna i koret husker jeg iallfall Kri Tangen og Berit Larsen Tangen. En gang benka vi oss til lapskausfest i båthuset på prammen ute i elva. Kona mi fortalte at dit kom jeg med tallerkner til kor og dirigent pakket inn i avispapir.

Bak blendingsgardiner på fagen

Allerede mens jeg drev på med Solglimt, hadde jeg gått med i mannskoret Freidig. Det var startet i 1908. Dirigent fra 1925 var Erik Madsen.

Jeg begynte i Freidig i -43, bak svarte blendingsgardiner på Fagen i Lahelle. Både faren og broren min var med i koret. Det var kort vei fra hjemmet mitt i Lislebyveien 34 ned til det store, treetasjers trehuset. Vi stilte gjerne opp langs nordveggen i salen i annen etasje. I første etasje bodde økonomen, Karl Andreassen, som også sang bass i koret.

En 70 mannfolk hevet røsten til korsang hver torsdag fra syv til halv ti. Etter øvelsene hadde vi møter om lagssaker. Formenn som Karl Johansen, Rolf Eriksen eller Olaf Olsen ledet møtene.

Næringsdrivende i satt alder

Noen egentlig opptaksprøve tror jeg ikke det var, men Madsen lyttet til stemmen din for å finne ut hvor du hørte hjemme. Sjøl startet jeg som bass, men ble senere forfremmet til annen bass som liksom skulle være litt gjevere. Skal jeg være ærlig, så ba jeg om det sjøl.

Rolf Johansen og jeg som begynte samtidig, hørte til de yngste. Jeg hadde inntrykk av at de fleste var i satt alder. Ikke så få var håndverkere eller selvstendig næringsdrivende. I farten kan jeg plukke fram glassmester Sanengen, Håkon Elgheim som sang tenor, Edvart Bilet likeså, og bassene Karl Johansen, Hartvig Johansen og Thorleif Karlsen.

Fine solister hadde vi i Peder Kristiansen, Frank Andersen og Karl og Kristian Solgaard.

I et kor er det gjerne en og annen spissbur som skiller seg ut. Freidig hadde Kaspersen på kapellet. Skøyerfant og kunstnernatur og siselør i det sivile. Kaspersen var full av kunster og påhitt. På korfestene i Underordnede var det gjerne at hver gruppe skulle underholde: bassene for seg, barytonene deretter og så videre. Noen spilte militærsketsjer og andre sang viser og Kaspersen kledde ut bassene til hester som trava rundt på parkettmanesjen mens Kaspersen smalt sirkussvepa over flokken.

Familien til dirigent Madsen kjente jeg fra før. Bestefar hadde vært en god venn av Hans P. Madsen. Som guttunge solgte jeg program for Felix Mathisen i Arbeiderforeningen og lyttet til far og sju sønner oppe på podiet som trillet toner ut i det store lokalet. En tid stilte jeg med fela hos Sverre Madsen i Oredalsveien. Jeg øvde trutt og tappert på etyder på kjøkkenet hjemme og Sverre var en tålmodig lærer, men jeg drev det ikke noe videre i den retningen.

Erik Madsen hadde et fabelaktig gehør

Om Erik Madsen sa far: – Han skulle bare ha gått videre som pianist. Men en musiker skal jo leve. Dirigentjobbene i Freidig og Harmoni krevde sitt, det samme gjorde organiststillingen i Østsiden kirke. Og så må en ikke glemme hvordan han har gledet tusener her i byen, enten han satt ved klaveret, sto på dirigentplassen eller med sine egne komposisjoner.

Godt kjent med Erik Madsen ble jeg aldri. Aldersforskjellen gjorde nok sitt. Erik Madsen var heller ikke den du slo på skulderen: – Hei på deg! Men med gamlekara tok han seg gjerne et slag bridge i pausen.

Erik Madsen hadde et fabelaktig gehør. Når han satte igang koret, lot han stemmegaffelen ligge og pianoet i kroken fikk stå urørt. Når vi så var godt i gang, kunne han slå av koret og gå i gang med å forklare: – Slik og slik skal det låte. Så satte han inn alle stemmene igjen så det var bare å knekke til og synge videre. Jeg har aldri opplevd maken. Han arbeidet så lett for han kunne så mye. Det er ingen dirigent jeg har hatt slikt utbytte av.

Mange dirigenter har lett for å gjøre for mye ut av dirigentjobben. De fekter og maser og drar til seg oppmerksomhet og glemmer at det er koret som er hovedsaken. Slik var ikke Erik Madsen. Han var heller litt anonym, nesten uanselig, der han sto i velpresset blådress og med rolige bevegelser, og uten å bruke dirigentstav holdt Freidig i sin hule hånd.

Da ble Madsen sinna

Madsen hentet gjerne sine favoritter frem fra noteskapet ute i gangen på Fagen. En av dem var Landkjenning med Kristian Solgaards fine innsats i solopartiet. Et annet stykke han var glad i var Vi synger titt fra Finlandia av Sibelius. Da hevet Peder Kristiansen stemmen i soloen.

Neste nummer kunne være Olav Trygvasson, for å ende i det humoristiske med Tordivelen og flua gjennom storsalen på Fagen på Lahelle.

Erik Madsen var tålmodig og prøvde i det lengste med godlynt rettledning. Bare hvis en hadde tulla seg bort over alle land og riker kunne han heve stemmen. En eneste gang har jeg sett dirigenten vår sint. En i koret hadde det med å synge for høyt. En dag kom han til prøven med en kolekvinter under vesten. Han satte i så rutene klirret på Fagen. Da slo Erik Madsen av og fortalte han sterkt og klart og tydelig hvor landet lå og hvor David hadde kjøpt ølet.

Trykt i Demokraten 1994