Kaffe og marvpostei på Krabseth konditori

Praha har Slavia, Budapest Hungaria og Wien kafé Central. Fredrikstad hadde Krabseths konditori. På Central satt Trotski og Kokoschka, på Krabba Carl Petter Søland og Magne Rudjord. Forøvrig var halve byen innom. Berit Rasmussen sto bak disken.

Jeg er Østsidenjente som hoppet i høyet på låven til Syversen på Gudevold, dro på langtur til Sibirien, lekte gjemsel i tyskergropene på Lille-Gudebergfjellet og stekte poteter i bålet i en fjellskåre.

Skolebespisningen på Nabbetorpskolen ga mer å bite i: En knekkebrødskive med gulost på, en brødskive med ditto, en gulrot eller en kålrabibit og en bolle melk til å svelge ned transkvetten med.

Etter fullført syvende klasse var det å tråkke i vei til 8. klasse på Framhaldsskolen på Seiersten, fulgt av husmorskolen på Trara. – Bare skrell potetene ferdig, dere jenter, sa rektor Nerdrum som skulle ha oss i samfunnslære. Hovedretten var kålrabihode kokt i ovn på langpanne, deretter stekt i stekepanna og servert som rødbetbiff med ertestuing: – Værsågod, kom og spis!

Første jobb bak disk var i Hanna Kjelsaas landhandel i Torsnesveien, tidliger Hjerta Larsens Eft.f. Vi solgte alt fra sild på dunk til strikk og blå og rød snus og talte opp fem- og ti- og 25-øringer fra skålene i diskeskuffen. Gode arbeidskamerater var Ågot Leer, Ingrid Helgesen og Dagmar Sundby.

Av og til kom langveisfarende på sykkel og forlangte omgående bayer. Opp med korken og tommelen i tuten og ned på stolen ved disken, og ett-to-tre var flaska tømt og ferden fortsatte videre i retning Torsnes.

Skaitrekk på stolene og Haugafliser på gulvet

Etter at jeg hadde veid opp gryn og mel og erter i fem år, hadde jeg lyst på forandring. Arbeidskontoret opplyste: Hjelp søkes på Krabseth konditori. Lønn 875 kroner måneden. Øivind Bakken ansatte meg på flekken. Jeg ble der i 28 og et halvt år.

Inngangen var på hjørnet da som nå. Noen ganger hadde vi høyre døra åpen og noen ganger venstre, og på 17. mai åpnet vi begge to. Gulvet var blå og hvite Haugafliser i ruter. Veggene var grønnmalte. Stolene hadde svarte skaitrekk, og det samme hadde sofaene, i rødt og blått vaffelmønster. Bordene hadde respatexplate – bortsett fra det store vindubordet i hjørnet der det før hadde vært inngang mot Madsen. Etter noen år pusset vi opp. Det kom teppe på gulvet, nye stoler med grønt stofftrekk, grønne gardiner, brunstripet tapet på veggene og gule og røde plastskjermer på lampene og nydelige buer over disken som vendte mot Kråkerøygata. Først var det disk med treplate, og så fulgte glassdiskene med kaker til høyre og smørbrød til venstre.

Vi hadde runde og overskårne wienerbrød selvsagt, og glasursnitter med eplefyll. Så fulgte bispehatter, strasburgere, tyske skiver og skjell, små sukkerbrød, marengs, fløtekopper, linser og marvposteier.

I den andre disken lå rundstykker med geitost, gauda og roquefort, samt alle smørbrødene. Ingen hadde så gode karbonadesmørbrød som Krabseth. Videre skiver med sildesalat, torskerogn, stek, roastbiff samt reker fra Madsen.

Brød hadde vi i hylla bak disken. Kakene kom fra bakeriet i Fergestedsveien. Til å begynne med fikk vi brød fra Richvoldsen, men senere bakte Bakken brødene. Mest gikk det i kneipp og alminnelig brød.

Ved disken surret softismaskinen. Ungene elsket softis, men vi var lei hele greia. Plutselig kunne det si poff, og så sto du der med fløteprikker i fjeset. Hver kveld måtte den pelles fra hverandre, legges til tørk og hver eneste del vaskes med Brahmin og deretter tørkes på et håndkle utover disken.

Bak disken hadde vi også forsyninger med eventyrbrus, citronbrus, rødbrus og cola. Vi hadde lager i kjelleren med trapp ned fra butikken. Gud vet hvor mange kasser cola jeg har lempa opp den trappa.

En kopp kaffe, 0,80 takk!

Bak disken var døra til kjøkkenet. Der var det kjøleskap og benk til å stå og skjære opp ved og oppvaskmaskin som surret og gikk og komfyr av eldre modell. På komfyren sto to digre misjonskaffekjeler med klareskinn. Kaffen ble servert ved bordene og kostet 0,80 for en kopp. Det hendte at noen rundet av til en krone. På plata putret også gryter og kasseroller, for Krabseth serverte varm mat etter klokka 12.

Det var solid kost for sultne mager: karbonader i saus, koteletter med surkål, medisterpølse med ditto, fiskekaker eller torskerogn. En porsjon medisterpølse kostet 4,73. Skulle du ha karbonade, måtte du ut med 5,50.

Den første tida kom en hyggelig kar fra Helene Andresen med råvarene, senere handlet vi det meste fra Alshus matsenter.

Frøken Hansen var den av betjeningen som hadde vært der lengst. Hun begynte da konditoriet åpnet i 1939 og var der til hun fylte 69. Det ble 52 års lang og tro tjeneste.

Andre arbeidskamerater fra mine egne år var Eli Bangor Jensen, Åse Edvardsen, Astrid Johansen og Lillian Andreassen på kjøkkenet.

Vi møtte opp ved 8-tiden for å gjøre rent, og åpnet dørene ved halv ni-nitiden. Så gikk det slag i slag til vi stengte klokka ti, hengte de blå nylonforklene på knaggen og syklet hjemover. På søndager åpnet vi først klokka fem, men hadde åpent til kl. ti.

Vi gikk to skift, med fri annenhver søndag. Fra ni om morgenen til tre om ettermiddagen var vi to bak disken og to på kjøkkenet. Da kom to nye på jobb frem til stengetid, og det hendte ofte at fru Dybdahl Andersen som hadde eid Krabseth før, kom innom om kvelden og ga en håndsrekning på kjøkkenet.

Inn døra hadde vi halve byen. Tidlig på morgenen kom Hvalerfolk på bytur. Dengang stanset Hvalerbussen på Bankplassen, og derfra var det bare noen skritt til en kopp kaffe og en smultring på Krabba. Folk hadde tid til en prat, så jeg ble kjent med en masse folk fra Asmaløy og Spjærøy og Vesterøy og Sandøy.

Det neste rushet hadde vi ved halv tolvtiden. Både diskenspringere og sjefene skulle gjerne en tur innom i lunsjpausen. De faste kom år etter år. Christian Monkerud skulle ha en kopp kaffe og et overskåret wienerbrød. Ofte satt han sammen med en fast gjeng: Kåre Forsberg, Kolbjørn Kristiansen samt Walther fra Solid skomagasin.

Byens bedre og beste fruer vanket også på Krabseth: fru Bergstrøm, fru Berrum og fru Blakstad og fru Apenes samt søsteren: – To marvposteier, takk!

Av de trofaste tar jeg med Lisbeth og Viggo Johansen. De vanket på Krabseth i alle år.

Forandring fryder, og det gjorde det når Anders Politi sto i døra med en krone i hånden og godt humør. – Jeg har ikke tid, sa jeg en ekstra oppkjava dag. – Har du ikke ti, så får du ta elleve, sa Anders.

Sitter dere her og blander!

På sommeren kom Oslofolk, eller vi fra byen, som de sa. Underveis til sommerferie på Hvaler skulle pappa ha wienerbrød og fruen bløtkake, mens Lillebror klarte å mase seg til en rødbrus.

På kvelden kom et nytt publikum. Var det kino på Grotta, var folk innom både før og etter. Etter var det gjerne forelska par i innerste kroken, med flettede fingre og dype blikk og var Audrey Hepburn og William Holden i filmen.

Andre holdt seg av andre grunner bakover i lokalet. – Få e’ stor kanne kaffe, da, frøken. Kanna kom og kanna ble tømt og en ny bestilt og Anker og Peder og Elias ble gladere og gladere og mer og mer rødmussa, til jeg kjente lukta av koppen: – Nei, fy og fy, sitter dere her og blander da, gutter!

Men det må ha vært verre før. Dengang var det konditori også i kjelleren og da de hev ut det gamle møblementet, drøssa det hele og halve flasker ut av sofaene.

Sossekafé, sa noen

Først og sist var Krabseth stamsted og samlingssted for ungdommen. – Ser deg på Krabba etter skolen, var refrenget. Sossekafé, sa noen. Det var kanskje fordi en del av ungdommen som vanket her, hørte til de priviligerte som gikk på Den gule anstalt.

Når du kom inn døra sånn halv tre, så du ikke enden av lokalet for bare tobakksrøyk. Noen røkte Cooly og noen Teddy, men de fleste rullet av Asbjørnsens Eventyrblanding.

Hit kom de alle sammen: Rolf Gudevold som noterte ivrig i en liten notisbok, Carl Petter Søland i en svær, svart frakk, Åkervikguttene med noter eller tegninger under armen, Magne Rudjord med snille øyne bak trillrunde brilleglass. Det var Erik Ryr, Jens Olav Simensen, Vera Block, Tor Erik Johansen, Olav Grønli, Pelle Gustavsen, Sven Poppe, Kjetil Rostad, Sten W. Karlsen, Sara Jonsen, Sverre Hals, Hans Bråten samt Kolle-jentene og Dahlback-guttene. Noen hadde begynt å la håret vokse, og andre bar på skulderveske og dro opp blader og aviser og skulle selge. Praten gikk, og argumentene smalt i veggen, og ti stykker delte én cola til frøken Rasmussen måtte sette grenser: – Dere må da skjønne og begripe at det er andre kunder som venter.

Krabba er blitt historie. Jeg husker dem alle sammen. Håper de husker frk. Rasmussen.

Trykt i Demokraten 1994