Madsane, først og best

Randi og Per Gullord har truffet Madsane i mange sammenhenger. Som musikere på danseskolen, som akkompagnatører til revyer og kabareter, som tonekunstnere ved utallige kommunale evenementer.
– Madsane hadde klangen og stilen, sier ekteparet Gullord. – Vi savner de som har gått bort, men er glad vi har Haakon blant oss.

Randi: – Hans Petter Madsen husker jeg ikke. Men far som pendlet mellom Fredrikstad og Oslo, fortalte at Madsen senior spilte på toget.

Mitt første møte med familien var i 1934. Da debuterte jeg på markedet til Fredrikstad Guttemusikkorps. Korpset var nylig stiftet, og første dirigent var Eugen Madsen. Jeg sto på scenen i rød overall og sang Gøy på landet, mens Haakon Madsen akkompagnerte.

Per: – Jeg vokste opp i Råde. Der spilte Madsane til dans på lokalet mer enn en gang, men det hørte aldri jeg. Men under krigen hadde vi sang på det iskalde og nordvendte sangrommet på Den gule anstalt, og Erik Madsen satt med selbuvanter på hendene og spilte piano mens hver elev sang med sitt nebb. De absolutt håpløse ble sendt på gangen. Jeg hørte til dem som fikk bli.

Erik Madsen, en mild lærer

Randi: – Jeg husker også Erik Madsen fra sangrommet på Den gule under krigen. Jeg hadde allerede truffet Madsen som liten pike da jeg ble sendt hjem til ham i Storgata for å ta timer i klaverspill og stemmebruk. Jeg minnes Erik Madsen som en mild lærer. Jeg hadde ikke alltid øvd godt nok på leksen, men tok meg veldig sammen ved klaviaturet og fikk ros: – Dette gikk riktig bra! Senere har jeg vært utsatt for atskillig strengere pedagoger.

Ragnar Brynhildsen, min bror og jeg hang sammen som erteris. Ragnar tok timer hos Sverre Madsen for å lære å spille fiolin. Bror og jeg var ofte med. Ragnar var flinkere med fotballen enn med fiolinen – det ble ofte den reneste katzenjammer. Men han var alltid presis med betalingen når timen var slutt og fikk iallfall ros for det.

Per: – På 50-tallet ble jeg turistsjef, deretter kontorsjef hos rådmannen for å ende i rådmannsstolen. Her i byen har det vært slik at skulle det være fest, hørte musikk til. Og når det gjaldt å skaffe toner til festlige anledninger, var Madsane første og beste valg.

Jeg har ikke tall på de kommunale evenementer der Madsane spilte. Først og fremst duoen Haakon og Gunnar, eventuelt forsterket med ett eller to eller tre blad til. Gunnar fungerte vel nærmest som en kapellmester. Han kom alltid i god tid i forveien opp på Lykkeberg for å forberede repertoaret: Hva slags tilstelning skal det være, hvem er det som kommer, vil det være utlendinger blant gjestene?

Randi: – I Det grunnmurede proviantmagasin gikk festen av stabelen etter et internasjonalt møte i Institutt for journalistikk. Det var gjester fra nær sagt alle verdens kanter. Begeistringen sto i taket når Haakon ga hver og en hans eller hennes hjemlands toner, fra Sibelius til Sousa.

I 1961 gjenåpnet Peter Wessel ruten Fredrikstad-Fredrikshavn. Båten var fullastet med innbudt prominens. Utaskjærs blåste stiv kuling, båten slingret og rullet og gjestene måtte sette sjøben og mange ble sjøsyke. Gunnar sto på knærne og spilte ufortrødent videre mens han balanserte den kostbare fela si.

Knivskarp press i smokingbuksene

Per: – Madsane var alltid presise. En mann er en mann og en musiker må stå ved sitt ord. Dessuten var de ytterst presentable – storvokste, pene mannfolk med knivskarp press i smokingbuksene og aldri et støvgrann på slikeslagene.

En gang hadde vi måttet hyre et annet orkester. Ut på kvelden sto to og spydde på toalettet, mens tredje mann danset med gjestene.

Madsane var kjent over hele fylket. Noen år hadde vi Østfoldbyenes samarbeidskomite med ordførere og rådmenn fra de respektive. Møtene gikk på omgang i Moss, Fredrikstad, Askim, Halden og Sarpsborg. Etter uttrykkelig ønske fra nabobyene medbrakte vi Madsane for å spille ved måltidene.

Randi: – Jeg hadde Haakon til dans. Først som elev på Helen Thiis danseskole, senere som lærer da jeg i 1948 startet mitt eget danseinstitutt her i byen. Han kom ruslende med vesken sin til Underordnede eller Handelsstanden opptil tre ganger i uken. I time etter time satt han ved pianoet og spilte fra Mikkel Rev og Fingervalsen til Deep Purple og Stardust. Nye melodier spilte han første gang fra notebladet, neste gang gikk det på gehøret. Derfor var han så fri ved instrumentet, han fulgte med lille Adam eller vesle Konstanse og tilpasset spillet de mer eller mindre uøvde trinn på parketten. Han pratet aldri mye, beskjeden har han alltid vært. Men jeg tror at barna syntes han var kos.

På ballet på Phoenix stilte også Gunnar og eventuelt Birger og Eugen. De var flinke alle sammen, men aftenes clou var nok Gunnar i roperten: – Har du moret deg her, så kom bare igjen, så kom bare igjen, min venn!

En gang skulle det være ball på Borregaard med kjent orkester fra Oslo. Da måtte vi sende drosjebil etter Haakon Madsen fra Fredrikstad som den eneste som kunne spille francaisen.

Gunnar, den frodige

Per: – Gunnar var den frodigste av brødrene. Han hadde publikumstekke, han trivdes med mennesker, han likte å gjøgle. Et av paradenumrene var Pigene i Spania med opptrukne bukseben og polkatrinn bortover gulvet. Eller han legger ansiktet i tragiske folder og synger om Adriansens hest som døde av tarmslyng mens vårmorgenfuglesangen trillet fra Haakons piano.

Randi: – Da Per og jeg giftet oss, spilte Gunnar og Haakon i bryllupet. Per hadde skrevet sangen: Å Randi, Randimor, jeg engasjerer til livets dans, og så sang Per og vi danset og Gunnar og Haakon spilte. Hver morgen, i mange år, på bryllupsdagen vår, den 11. januar, ringte telefonen. Når jeg tok av røret, hørte jeg Gunnar i den andre enden spille vår melodi. Det var slik han var.

Per: – En dag før jul i -64 kom Gunnar opp på kontoret. Han så ikke bra ut, hadde ligget på sykehuset, men skrevet seg ut på eget ansvar: – Har De kone og unger å forsørge? spurte han legen.

Han ville ikke skuffe oss, han spilte for siste gang på formannskapets juletilstelning. Kort tid etter døde han.

Randi: – For Birger ble det like mye penn og blekk som trommestikker eller xylofon. Han sa en gang: – Om det ikke er jeg som har skrevet best her i landet, så tror jeg iallfall at det er jeg som har skrevet mest.

Som ung pike var jeg med i avholdsungdomslaget på Fjellhøy. Vi spilte revy, blant annet til inntekt for redningsskøyta Roald Amundsen. Alle viser og sketsjer hadde Birger skrevet.

Med appelsiner og Läkerol i tårnet

Per: – De gikk til Birger alle sammen, enten det dreide seg om en bordsang til tante Ågots 60-årsdag, eller til lille Pers konfirmasjon eller en revy. I dag kan en revyforfatter bruke halvannet år på en revy. Birger skrev fem i året. Og han stilte alltid opp. Jeg minnes en gang på Phoenix vi måtte ha to vers til til en revy. Han skrev dem over kaffekoppen mens vi ventet. Mange av visene har blitt klassikere: Kan du huske? Avisgutten, Skrapkaka, Jeg beholder det jeg tenker for meg selv… Jeg tror det er få av vår generasjon her i Fredrikstad som ikke har hørt en vise som er skrevet av Birger Madsen.

Så var det alle avisartiklene og de lokalhistoriske publikasjonene, blant annet om Arbeiderforeningen, der han og brødrene spilte så mange ganger. Han installerte seg i tårnet på Biblioteket med penn og papir og appelsiner. Han hadde spesialtillatelse fra Solli til å røke og bød Läkerol rundt til damene på kontoret. Noe av det siste han skrev var Råde Idrettslags historie. Da var han allerede syk. Jeg kjørte ham fram og tilbake til Råde og bøkene ble utgitt før han gikk bort.

Gamle fru Madsen som æresgjest

Randi: – I 1957 og -67 spilte vi byoperetten. Madsane var absolutt i bildet. Erik Madsen hadde jo skrevet melodiene og dirigerte orkesteret begge gangene. I 1957 var scenen rigget til i Tøihusgården. Jeg spilte Marianne, rådmannens tyende. Vi øvde omigjen og omigjen til tonene av Haakons piano. Sissi Apenes instruerte, hun la vekt på stemmebruken, for høyttaleranlegg fantes ikke og hvert eneste ord skulle nå de som satt på bakerste benk. Premieren etter broåpningen var strålende. Vi spilte under fløyelsaugustnattehimmel. Gamle fru Madsen var spesielt innbudt. Hun satt inntullet i Forsvarets ulltepper, utlånt for anledningen, og gledet seg sikkert over sønnene sine.

Per: – Dagen etter plaskregnet det. Jeg var med i teaterkomiteen. Vi hadde rigget til en presenning over scenen. Likevel rant vannet ned i orkestergraven så musikerne satt med vann over skoene. Vi spurte publikum: – Skal vi fortsette? – Ja! Til slutt måtte vi avbryte. Men deretter fulgte 13 fulle hus.

Da operetten ble oppført i -67, var Gunnar borte. Erik dirigerte, jeg ser han for meg, han står foran orkesteret, han er ikke frisk, han svetter, han er likblek og dradd i ansiktet. Så snur han seg og tar imot applaus. Få måneder senere gikk Erik Madsen bort.

Trykt i Demokraten 1994