Spansken herjet, Selbak brant

Lilly Dahlin (94) så Selbak Apotek som et fyrverkeri i rødt og grønt og gult, hadde en far som var barberer og måtte dra i krigen, stelte syke og døende under spanskesyken, talte opp fire og fire papirark på Torp Brug.

Jeg er ni år. Det er tidlig sommerkveld, og det brenner på Selbak! Først tar det fyr i ett hus, så det neste og det neste, og til sist står nærmere 50 hus i full flamme. Militære i Gamlebyen blir utkommandert for å pøse vann på ilden, men hva hjelper det? Politimester Smith gir ordre: – Gå inn i butikkene og bær ut alt som finnes av drikkendes. Og folk gjorde som han sa. Selv står jeg alene nede på brygga og ser huset vårt, vegg i vegg med apoteket, gå opp i flammer. Ilden springer over til apoteket. Med ett går det i lufta, det er ildsfarlige greier i flasker og glass og krukker. Det blir et fyrverkeri med grønne flammer og røde flammer og gule flammer, og over det hele en mølje av gnister mot himmelen.

Vi hadde mistet hus og hjem og kisten der mor oppbevarte vinterklærne til ungene. En ukes tid var vi innkvartert på Seiersten skole. Barbersalongen som far drev, klarte seg.

Far var den første barbermesteren på Selbak. Han kom fra Tyskland og het Fritz Mossén. Folk på Selbak sa aldri annet enn Madsen. – Hils ho Lilly Madsen fra meg, sa de.

Bestefar var også barberer med salong i en sidegate til St. Mariegate i Sarpsborg. Svennene hans hadde huset og kosten hos mester. Han trengte flere folk og fikk tak i far som var på vandring på faget, slik håndverkerne gjorde før i tida. Mor ble sendt til Kristiania for å hente far, og dermed ble det et par av dem.

En dag dro far i krigen

Far var en flott kar å se på, vant til å være ute blant folk, og litt av en tusenkunstner. Han masserte hodebunnen og stelte føttene til apotekeren, han pyntet bruder og han hadde et stativ der han laget parykker. Ni år gammel sto jeg på en skammel med såpekoppen og såpet inn skjegget mannfolkkjaker. Når de var ferdig barbert, ble de sittende i butikken for å røke og prate og le. Særlig morsomt hadde de det da en sekt i Borge hadde samlet seg ved varden for å vente på verdens undergang.

Far var katolikk, men jeg ble døpt og oppdratt i den lutherske tro. – Si meg, er det ikke én Gud, buldret far da presten og priorinnen fra den katolske kirken i Fredrikstad kom hjem til oss for å velsigne meg.

Far var en herskertype som få. Alle måtte stå på pinne og gjøre som han sa. Mor fôr sammen når hun hørte han trampe i trappa. Da jeg var fem år, ble jeg satt til å være barnepike for søstrene på tre og to og passe på at de ikke gikk ned til elva.

Høsten 1914 brøt krigen ut. En kveld kom et bud syklende fra telegrafen i Fredrikstad: – De har å melde Dem omgående på Det tyske konsulatet i Fredrikstad!

Mor satt tilbake med åtte barn og den niende underveis. Av den tyske stat fikk hun 27 kroner måneden å klare seg for. Pengene hentet jeg hos den tyske konsulen på Porselen. Vi fikk sendende barnetøy fra den tyske dameforeningen i Kristiania. Men da nykomlingen ble en pike, ble de visst skuffet.

Far sendte kort fra Belgia. På bildet står han og barberer noen soldatkamerater. Rundt omkring står unger og ser på. Far skrev: – Fremmede barn er som mine egne. Far hadde liten lyst til å kjempe mot franskmennene. Moren hans var fra den andre siden grensen. Far fortalte om vingårdene han hadde sett da han besøkte farmor. Hjemme hadde vi en fransk bibel med tynne, tynne blad fra fars barndomshjem.

Far ble sendt til Østfronten, mot russerne. Han ble såret flere ganger. Jeg husker et bilde fra et slott. Soldater i rullestol og soldater på krykker, og blant dem står min far.

Far kom aldri mer hjem. Mor ville ikke, hun var lei av ham, av all kommanderingen og hersingen hans og tok ut skilsmisse. Noen år senere kom det brev fra Tyskland til Torp brug med utenlandske frimerker og sørgerand. Der sto det at nå var far død.

Mor måtte slå seg gjennom som best hun kunne. Hun drev med svensker, klippet håret på arbeidsledige unggutter, hun arbeidet på Hankø hotell om sommeren og på Sarpsborg sykehus på vinteren. Hun tok nattevakter, hun tok skurejobber, hun tok alt hun kunne få. Vi bodde på Moum nå, først i bruksbrakka, senere i et hus vi leide av Halvorsen på Bruket.

Jeg hadde nok likt meg på Torpeskolen hvis jeg ikke hadde vært så sliten når jeg kom dit. Mor var borte på arbeid hele uka, så jeg sto for husholdningen. Jeg fyrte i ovnen om morran og skulle sørge for at småsøsknene kom på skolen i riktig tid. Jeg gikk med åkle og bøtter ned til elva, henta vann og fylte i bryggekjelen og hadde storvask. Jeg gikk etter kjernemelk på meieriet og hadde i brøddeigen, for den var det næring i, sa mor. Jeg knadde og knadde og bar deigen i trauet ned til brakka der vi lånte bakerovn.

Ingen ville gå inn til de syke

I -18 kom spansken. De sa i bygda at jeg var død av’n. Det var ikke sant, jeg var utslitt. Sykepleierske til folk som var syke fantes ikke, og folk ville helst ikke gå dit hvor noen hadde blitt liggende. Men mor gikk, og jeg ble med mor.

Jeg pleide å hjelpe til i huset hos en nabo med en stor ungeflokk: Georg, Hans, Gunnar, Anker, Øivind og Marius. En dag ble Marius syk. Han lå i bryggerhuset. – Ha på deg forkle når du går inn til’n, sa mor. Marius lå bare og fantaserte om den nye dressen skredderen hadde sydd til’n: – Gå på loftet og hent dressen, Lilly, sa Marius. Straks etter døde han.

Den gangen var skikken at de lå på likstrå hjemme. Ikke langt fra oss bodde datteren til han vi leide hus hos. Hun var gift og hadde fire barn. Først døde mannen, så ett av barna. De ble lagt i det ene rommet, i det andre skulle mora og de tre andre ligge. På kvelden kom hun til meg: – Lilly, kan du ikke komme over og ligge hos meg i natt? Jeg blir liggende våken når jeg vet de to ligger der inne. Det hadde vært godt å ha noen å snakke med.

Dr. Nilsen kom kjørende fra Selbak med hest og vogn, men det var ikke stort han kunne gjøre. Det var et ektepar med to barn borte i Moumsvingen. Vi kan kalle dem Aslaug og Peder og barna Torborg og Nils. Begge foreldrene lå syke i stua. De kunne se hverandre der de lå. Aslaug stakk i å gråte: – Rolig nå, Aslaug, nå kommer jeg snart, sa Peder. Først døde de to, så døde Torborg. Bestefaren til barna tryglet og ba dr. Nilsen: – Redder du gutten, så skal jeg ofre gård og grunn, sa han. Det var slik en pen gutt med mørkt, krøllete hår. Men han døde. Da de skulle legge barna ned i kistene til foreldrene, orket jeg ikke å se på, jeg sto utafor i måneskinnet og gråt.

De kastet opp mye blod og slim når de var syke. Det var blod på dynetrekk, på håndklær og putevar, på alt. Jeg sto en dag og skulle vaske en avskjæring med blo’ete tøy. Dr. Nilsen kom. Han tok og slengte meg vekk. – Brenn det, ropte han til kona i huset, brenn hvert eneste grann! Dr. Nilsen sa at jeg var født til sykepleierske. – Hvis du vil, Lilly, sa’n, så skal jeg få deg inn på et sykehus. Men da hadde jeg alt fått jobb på Torpefabrikken.

Så rask du er Lilly, sa jentene

Det var Ragna Thorkildsen som kom med beskjed om at jeg kunne begynne.

Jeg ble sortererske på papirsalen. Da var jeg sånn godt og vel 17 år. Vi var en 20 jenter i alt: Elvira og Hulda og Inga og Jenny og Ester, Maja og Ellen, Jensine, Sigrid, Tonny og Gudrun, Ragna og Emilie. Oversorterersken het Josefine, men vi kalte henne aldri annet enn Fina. Det var tre formenn: Havenstrøm og Eng var hjertegode mennesker, tredjemann syntes jeg ikke noe om.

Vi arbeida fra seks til seks med en times middag og en halv times frokost. Kakeskiva tok vi mens vi satt på bordkanten på salen. Når vi skulle på arbeid, gikk vi sommer som vinter langs elva og gjennom teglverket, i regn og i snø og i stummende mørke. Vi klatra over garden til bruket for å spare tid. Mannfolka på verket sa at de mange ganger sto med hjertet i halsen.

Hyggelig å se dere, sa mannfolka som jobba natta på skjærmaskinen og snart skulle hjem. Papiret fra skjærmaskinen ble kjørt ut på gulvet, og så målte Fina opp børa til hver. Det hendte at børa var så tung at to kvinnfolk måtte til å bære ho. Alt arbeid gikk på akkord. Vi sto ved bordene og talte opp fire ark av gangen. Hele tida måtte vi slå etter og se om det var noen feil på arka. Jeg trivdes godt med arbeidet og hadde fingrene med meg. – Så rask du er, Lilly, sa jentene. – Det er vel ikke noe rart, sa jeg, jeg er ung og sterk, det hadde vært verre om jeg hadde vært gift og oppe i åra og hadde hatt sju-åtte unger å dra på!

Etter at vi hadde talt, bretta vi og falsa papiret til bøker. Det gikk 10 bøker i et ris. Risa gikk til risjentene, som gjerne var litt eldre kvinnfolk. De sto lenger borte på gulvet og pakka risa. Mor mi var lenge risjente på fabrikken. Så tok mannfolka pakkene og stabla dem sammen og spikra bord rundt.

Det var ofte streik på Torp Brug. Fagforeninga var kjent for å være hard. En gang kom forbundsformann og talte på Fagen. Jeg kom ikke så ofte på møtene, for når jeg kom hjem, måtte jeg hjelpe til i huset. Men den gangen var jeg der. Hvor mye mannfolka fikk i streikebidrag husker jeg ikke, men vi jentene fikk sju og en halv krone uka.

De tok inn folk når det passa – når det ikke passa fikk vi bare gå. Vi kom grytidlig vassende gjennom snøen og så sto formann i døra og flirte: – Nei, dere får bare komme dere hjem, kjerringer, her er det ikke noe å gjøre!

Jeg hadde en søster som var dratt til Oslo. I begynnelsen av 30-tallet dro jeg etter og fikk jobb på Velvask. Det skal jeg fortelle om en annen gang.

Trykt i Demokraten 1994
Takk til Dagsavisen Demokraten for faksimile.