Syng evangeliet om Jesus
Sang og musikk har stått høyt blant metodistene. Musikkoret, Mannskvartetten og sangkoret har vært med på å spre det gode budskap. Henry Svendsen fant sin plass i koret i -28. – Sangen gir glede og sprer evangeliet, sier sangerveteranen.
Mor var sangfuglen på kjøkkenet. Valget ga vink: Stemte hun i: – Et kongebarn jeg er, med adelsbrev her, hvor Jesus min frelser, min arvedel er, visste vi hun var på godt humør. Lød: – Jesu klippekløft i meg, kom dagen til å gå mer i moll.
Mor var fra Larvik og metodist i annen generasjon. Far ble først med i kirken i eldre dager. Men helt fra de var nygifte satt de trofast side ved side i kirken hver søndag.
Jeg vokste opp på Hassingen. Bestefar hadde bygd på huset. Før hadde det vært snekkerverksted. Folk fortalte at benkene i Vestsiden kirke var laget i det verkstedet.
Far var klyvsagmester på Kiærs brug. Jeg gikk med treetasjes matspann til far og drøyde på hjemveien. Barndommen min var som for gutter flest på våre kanter. Vi lekte indianer og røver i hulene i Bratthammerfjellet eller plasket på sandbunnen der Trippebåten la til. På vinteren gikk hoppbakken fra Speiderfjellet til kjøkkendøren hjemme.
Det var stadig musikk og sang i familien. Broren min spilte fløyte i Kiæremusikken, far knatra litt på fele og salmodikon og mor og søster og jeg stemte i fra Metodistkirkens sangbok.
På Traraskolen hadde jeg frøken Hollo. I bibelhistorietimen var jeg med til det hellige land og hørte om Potifars hustru og inntoget i Jerusalem. Men Metodistkirken godtok ikke Luthers forklaring, så i de timene fulgte jeg Bibelskolen en gang i uken i tre år for pastor Oskar Svendsen.
Åtte år gammel ble jeg med i juniorlaget i Metodistkirken. I tidens fylde ble jeg forfremmet til Epworth-ligaen. Det var metodistkirkens kristne ungdomsforening og bar navn etter John Wesleys fødested. Hans Landem var leder, senere fulgt av Sigurd Selven og Nakor Johnsen.
En avdeling drev velgjørenhetsarbeid, en annen kristelig virksomhet, en tredje misjon og til sist var det den litterære avdeling. Dit kom Arne Oliver Hansen fra Nabbetorp. Triveligere menneske finnes ikke.
Jeg syntes jeg hadde fått englevinger
Jeg var med å starte metodistspeideren. Enkelte av de eldre var betenkte: Ville ikke speidervesenet suge kraften ut av ungdomsavdelingen. Jeg gikk på førerkurs hos advokat Simonsen og klokker Vegard på Kråkerøy. Vi trakk i blå bluser, ikke de grønne som Speiderguttforbundet hadde. Møtene holdt vi dels i kirken, dels i bryggerhuset i gården til frøken Johnsens Delikatesse som lå der City ligger i dag. Ellers knyttet vi knuter og fartet rundt i skog og mark. Ofte dro vi i flokk og følge til Johannes Arvesen i Råde som var en stor speidervenn.
Fra den første tiden minnes jeg Henry Thøgersen, Sten A. Gulliksen, William Ellingsen, for ikke å snakke om Lars Johansen som var født speider.
En måtte skaffe seg noe å leve av. Først var jeg visergutt hos Kristoffersen i Bryggeriveien, deretter bar jeg rundt brød og kaker for Krabseths Bakeri. Full arbeidskar ble jeg først da jeg fikk jobb hos Werner Larsen. Bm. Personlig fremmøte. Jeg lå flat foran drakjerra langs Ferjestedsveien underveis til Jans fabrikk på Øra med ledninger og rør. På tilbaketuren synes jeg at jeg bar englevinger.
Det var vel omtrent på denne tiden, i -28, -29 at interessen for sangen tok fart for alvor.
Sang og musikk har alltid hatt en bred plass i meninghetslivet i Metodistkirken. Dagny Karlsen og Ebba Pettersen ledet Musikkoret. Det var en 30-40 stykker som gjerne ble brukt i den evangeliske forkynnelse på kveldsmøtene. De stemte opp til akkompagnement av Elfrida, Herdis, Martha, Borghild og Oddborg på gitar, Karl Sæll på mandolin, Einar Nilsen på fiolin, bror min, Erling på fløyte og Dagny Karlsen på harpeleik. Ved pianoet satt Margaret Arnesen.
Stemmeprøven var nåløyet
Videre hadde vi Metodistkirkens sangkor med en 50-60 medlemmer som sang fast ved gudstjenesten i kirken.
To familier kom til å spille en viktig rolle i koret. Stamfar og sangerpioner var Edvard Edvardsen med sønnene Lars, William og Simon. Lars var dirigent hos oss og i Skjold og Klippen, William dirigerte også Nabbetorp Blandede kor og Simon gjorde storkarriere og endte i Stockholmsoperaen.
I min tid var det Johan Arnesen som førte dirigentstaven. Josef Arnesen, broren, var formann i koret i åtte år, korfader og dets gode ånd. En tredje bror, Ole, var også sanger. Senere kom sønnene Arnt og Rolf til å gjøre en utmerket innsats i koret.
Under krigen overtok Olav Karlsen dirigentstaven. Han fortjener en artikkel for seg.
Nåløyet for å slippe til var stemmeprøven for Johan Arnesen. Det hendte at enkelte fikk beskjed om at de kunne tjene Herren bedre enn ved å synge. Jeg ble godtatt som tenor og prøvde å finne en tilbaketrukket plass i annen rekke. Josef Arnesen ga klar beskjed: – Det er best å ha de unge guttene først. Og som Josef sa, så ble det.
Vi øvet en gang i uka. Først var det på torsdager, så flyttet vi øvelsene til mandager. Vi startet gjerne ved syvtiden og sang oss frem til klokka ni. Stedet var den lille salen eller salmistiet vi kalte, i Metodistkirken. En gang i måneden sørget kvinnegruppa for å ha kaffen klar så vi kunne fukte strupene i pausen.
Johan Arnesen prøvde hver gruppe for seg: Tenorene, altene, bassene og soprangruppa. Så fulgte samsangen, mens Johan skakket på hodet og lyttet: Klang det som det skulle? Johan hadde lite av formell musikkutdannelse, men utmerket tolkningsevne og et fint øre. Han var rask til å slå av og frisk i uttrykkene: – Nå må dere tenorene se å våkne der borte! Eller til bassene: – Dere er ikke stenhoggere, nå må dere se å gjøre stemmen varm og god.
En gang skulle vi øve inn O, Rigdoms Dyb av Severin Svendsen. Arnesen var usikker og fremskaffet Svendsen selv til å dirigere. Det gikk jo strålende, jeg følte mesterhånden. Så var det Johan Arnesen sin tur. Da siste tone klang hen, vendte Svendsen seg: – Jeg går, denne jobben klarer du like godt som jeg!
Knapt en gudstjeneste uten korsang
Gode solister var Anna Larsen, Ingerta Hansen og Gunvor Karlsen. Ingerta og Ebba Pettersen sang duetter sammen. Og på Kristi himmelfartsdag sang John Bilet i alle år solo i Pris Gud.
Det har knapt vært en gudstjeneste i kirken hvor koret ikke har sunget. I riktig gamle dager sto de oppe på galleriet, men i min tid foran i kirken. Ved høytidelige høve som jul og påske, trakk herrene i mørk dress, og damene hadde hvite bluser og mørkt skjørt. Konfirmasjonsdressen min gjorde lenge tjeneste. Utendørs hadde vi hvite sangerluer. Jeg kjøpte min hos Jølstad.
En gang sa en av prestene: – Jeg gikk på prekestolen og var helt opprådd: Hvordan skulle jeg få det til i dag? Så stemte kirkekoret i, de sang et par salmer og dermed hadde jeg prekenen i hodet.
Mye brukte sanger var Fader Vår av Ottesen, Og jeg så en ny himmel, Herren er min hyrde og sist, men ikke minst, Den himmelske lovsang som nærmest var fedrelandssangen til metodistene.
I 1930 var jeg med å stifte mannskvartetten Dovre. Vi øvde mye privat, kanskje mest i kjellerlokalet til Håkon Høybjør. Olav Karlsen var dirigent i mange år. Av tenorene husker jeg Sverre Nilsen, Ivar Larsen, Einar Nilsen og Asbjørn Søderlund og av bassene Per Simonsen, Gunnar Lorentzen, Asbjørn Kristiansen, brødrene Olsen, Paulus Thorbjørnsen, Ragnar Karlsen, Trygve Edvardsen og Birger og Arnt Arnesen.
En gang hadde vi konsert i Vestsiden kirke. På programmet sto Beethoven og Schubert samt sanger i den lettere genre som Jeg seiler trygt. Neste dag fikk vi ros av Bugge Olsen i Fredrikstad Blad for den klassiske delen. De lettere stykkene likte han ikke, men han skrev at vi fikk mer ut av dem enn komponistene hadde gjort.
Alt forsvant, bare sangen var tilbake
Sangerstevnene var en opplevelse. I 1924 var jeg for ung til å være med, men jeg har blitt fortalt at da Bugge Olsen akkompagnerte på pianoet Den hvitmalte kirke, som han selv hadde satt melodi til, og Johan Arnesen dirigerte koret, ble prestasjonen belønnet med applaus for første gang i metodistkirkens historie. Men jeg har vært med på sangerferd til Drammen, med D/S Beta som dampet i vei opp den solblanke fjorden, og metodistkirkens musikkorps fra Sarpsborg spilte sanger og salmer på fordekket.
På 50-tallet hadde vi selv ansvar for arrangementet. Metodistsangere fra fjern og nær kom til stevnet som åpnet med gudstjeneste i byens kirker. Deretter var det fellesbespisning. Vi hadde fått låne den store hallen på Denofa som vi hadde skurt og feiet og pyntet med grønt og dekket langbord til middagen, levert av Bergstrøm på Duval. Deretter var det konsert i Vestsiden kirke. Koret fra Emmanuelskirken i Oslo var flinke. Koret fra Halden under sin dirigent Hesselberg var strålende og vi var ikke borte vi heller.
Sangen har betydd mye for meg. Det første, det viktigste er at ved å synge er jeg med å spre evangeliet. Videre gir tonene de store og gode opplevelsene. En tid sang jeg også i Ceciliaforeningen. Søren Gangfløt dirigerte, det var en torsdagskveld. Vi sang to små hollandske klassikere: O, Magnum Mysterium og Hodie Christos natus est. Gulvet forsvant, veggene likeså, bare ordet og tonene var tilbake.
Trykt i Demokraten 1994