Varsko her! Tent var det her!

16 år gamle Asbjørn Rådahl tente tjærelunta og skjøt ut sin første blokk i Holmåsen. På Råholmen hogg han sten mens sjøføyka slo inn i brottet.
I Kiæråsen, på Bilet og Sundløkka svingte stenhoggerveteranen slegge og feisel.
– Jeg var glad over å ha arbeid, sier Asbjørn Rådahl.

Far arbeida på teglverk, mest på Gimle og Tangen. Han kunne huske jordskjelvet i -04. Da svaia akselen som gikk oppe under taket på verket fra den ene til den andre sida. I 1918 fikk han jobb på Karbiden der han arbeida siden. Mor var tjenestejente på en av Moumgårdene. De gifta seg i 1912 og flytta inn i annen etasje i huset her. Jeg er født i -13. Bror min, Åsmund, var et par år yngre. Nå bor jeg alene i huset på Brekka.

Sverre Eliassen og jeg satt sammen på pulten i sju år på Torpeskolen. Torbjørn Martinsen som ble formann i Torp fagforening, gikk i klassen min. Han var en real gutt. Når vi ikke var mors beste barn, rista lærer Vartdal oss til lydighet.

Etter skolen dro vi ned til elva. Elva var det vi hadde. Dengang sparte de ikke på vannet, så når det var høyvann, flomma vannet langt innover.

Der bekken rant ut ved Tangen, var det ei evje. Det var badeplassen for de uøvde. Trippebrygga ved Moum var for de viderekomne, for der var det brådjupt.

Vi fiska fra Åborkaia. De som var tidligst ute fikk de beste plassene. Når vi ble sultne, nappa vi en kålrot eller ei nepe fra åkeren til bonden.

Ingen skulle se matlappen

Far var fiskegærn. Vi hadde et gammelt vad og en lensebåt som lå i Skjærviken. Far sykla av gårde med meg på stanga og vadet på bagasjebæreren. Det gikk ganske sakte i motbakkene.

På vinteren holdt vi til ved Balterødbekken. Den hadde grodd igjen og flomma over, og når den frøs, hadde vi skøytebane. Først gikk jeg på snabelskøyter som jeg hadde arva etter tante. Så lodda far sammen et par lengdeløp av biter av skøytejern som hadde blitt vraka og havna på Karbiden for å gå i ferrosilisiumproduksjon.

Vi handla på bok i butikken til Larsen. Far hadde arbeid hele tida, så vi kunne betale på fredagen. Alle kunne ikke det. I 1928 stoppa Zinken på Sundløkka for godt. Mange på Moum og deromkring fikk slutt. Noe annet arbeid var ikke å få. De måtte gå og hente matlappen hos Sandersen på Selbak. Kona mi sto i butikk før vi gifta oss. Hun fortalte at folk prøvde å skyve lappen over disken så ingen skulle se det.

Mannfolka samla seg på ei lita bru nær Samvirkelaget på Moum. De eldre sto i en flokk og de yngre i en annen, og rundt hang vi ungene for å snappe opp ei drøy skrøne. Det var spissburer i flokken: – Det gjør ikke noe om folk juger, bare de prater, sa en jeg var i skyld til.

I -29 ble det oppsving i stenindustrien. Aksel Pettersen, som egentlig var maler, gikk rundt her og skulle lære arbeidsledige å hogge sten. Snart panka det både her og der rundt i fjella. Noen ble ganske flinke stenhoggere.

Varsko her! Tent var det her!

I 1928 ble jeg konfirmert av Nes i Pella. Han var grei. Før hadde det vært Bydahl som venta at folk skulle stå med lua i handa når han kom kjørende i karjolen.

Etter konfirmasjon begynte jeg å slå kilehøl for onkel som hogg sten i Holmåsen. Etter hvert fikk jeg meg en hoggebenk og prøvde meg på kantsten. Onkel drev samtidig og lossa splittved på Torpefabrikken, så det ble mye å klare seg sjøl. Det hendte at far tok seg en tur bortover, for han hadde hogd sten i sin ungdom. Jeg måtte lære å finne klyven som går vannrett og busta som går nord-sør og rettklyven som går øst-vest. Når jeg hadde fått emnet på hoggebenken, tukta jeg det. Med kantjernet fikk jeg vekk alle ujevnheter så jeg kom til med rettskiva. Så rita jeg med kritt og slo meiselranda. Jeg hadde vanskelig for å sleppe sten, jeg gjorde for bra arbeid, kan en si. Det gikk ut over lønna.

Første gang jeg la i krutt og tente tjærelunta og bøla i: – Varsko her! Tent var’e her! var jeg 16 år.

Krutt og minebor holdt stenrederen, resten skaffa vi sjøl. Slegga, feisel, setthammer og hakke kjøpte vi ferdig. Ellers kjøpte vi stål hos Aksel Hansen i Storgata, og så laga smeden resten av verktøyet. Jeg fikk smidd pigger av stålstenger som var kassert på Karbiden. Første tida smidde onkel sjøl etter arbeidstid. Da var jeg hjemme først ved sjutida. Senere holdt Aksel Johansen til med smia si borte ved den gamle skytebanen på Tofteberg. Det var over en halv time å gå att og fram.

En diger branne som brukte munn

Det var en tjue, tredve stykker som hogg sten i Holmåsen. I farten husker jeg Ole Syversen, Oskar Johansen og Gunne Johansen. Det var bare norske der, men på Tofteberg var det noen svensker med i gatestenshogginga.

Vi hogg kantsten, mest engelsk sten i forskjellige dimensjoner. En flink stenhogger kunne hogge en fem-seks meter pr. dag. I gjennomsnitt kunne vi klare en 30 kroner uka. Den ferdige sten’ kjørte bonden ned til brygga som var det Leca ligger i dag. Vi arbeida i lag og kjørte stenen ut på prammer som Fix eller en annen slepebåt dro ned til Jernbanebrygga eller Denofa. Der lå Mimona eller Tissona eller Fred. Olsen-båtene Biri, Basel og Bore og lasta om bord stenen.

Formann og stenreder i det små var Georg Johansen. Han hadde noen bak seg igjen, men hvem det var fikk vi aldri riktig greie på. Johansen var en diger branne som brukte munn. På fredagen kunne det sitte en 20-30 mann og vente i gården hjemme hos Johansen. Det hendte at folk ikke fikk det de skulle ha, for han hadde ikke nok penger. Vi ungkarer tok det ikke så tungt, men det var verre for familieforsørgere med mange munner å mette.

Vi drev på å hogge utover høsten. Vi rigga til et telt med stenger som vi hogg i skogen, og filt som vi fikk fra Torpefabrikken. Når det regna eller snødde, rulla vi filten over.

Det var i grunnen godt fjell i Holmåsen. Men det var sommerfjell, så når det gikk tæla i det, var det vanskelig å bruke piggen på emnet og når du kila gikk det ikke rett fram, men i bukter.

Fram til -31-32 ble det hogd ganske mye kantsten her i distriktet, men så dabba det av. Det var litt gatestenproduksjon i Toftebergfjellet, men ellers lå det helt nede.

Med onkel som bas, satte bror min og jeg igang med å dra opp sekketønner av elva. Når tømmeret ble liggende i lensa over vinteren, gikk masse stokker til bunns. Bror min og jeg rigga oss til på ei mose med wire i land. Vi hadde en lang stokk med pigg i enden som vi lette med på bånn og kjente om tømmerstokken var løs. Kunne vi lee på’n, tok vi klubba og banka i enden av stokken, så piggen satte seg fast. Så var det bare å dra fangsten opp på mosen. Etter at vi hadde fått tømmeret på land, saga vi det opp i tre meters lengder og frakta det på en pram ned til Torpefabrikken. En sommer tok vi opp en 2 000 kubikkmeter og tjente 50-60 kroner uka.

Sjøsprøyten slo over holmen

I -34 hadde Folden stenrederi satt i gang kantstenhogging på Store og Lille Råholmen. I mars måned fikk Finn Halvorsen og Olaf Novang og jeg sjøl arbeid der. Vi starta på sykkel herfra ved halv sekstida. Axel Berg kom over med snekka fra Møllerodden og henta oss ved fergestedet i Gamlebyen. Vi tøffa ut i Kjøkøysundet og henta en gjeng på Kjøkøya. Vi dro videre til Trolldalen der noen gikk i land og andre kom på. Sånn kvart over syv var en 10-15 mann av oss framme på øya og knekte til med hogginga.

Når det blåste nordvest kunne det bli ganske friskt ut over. På høsten satte Axel ei lita bordhytte på snekka, men alle kunne ikke få plass inni den. Verre var det for stenhoggerne som kom fra Rolvsøy. De starta fra Valle ved sekstida om bord i en liten vabåt. Når de dro ut Vesterelva, fikk de sørvesten rett på seg. Mange ganger undra vi oss over at de i det hele tatt kom fram.

Alt i alt var det en 50 mann som hogg kantsten på Råholmene. Herman Brynhildsen fra Trolldalen var formann. Fjellet var ganske bra der ute. Vi drev over det hele, men mye i ei lita klove der vi tok ut en god del sten. Vi hogg mye engelsk sten, danske sten, 12″ 8″ og hollandsk sten med låsfuger og to centimeter forestående kopp. Vi hogg ofte helt nede ved sjøen, for det fantes ingen brygge, så vi la ut løperen fra fjellet til prammen og trilla sten’ ut.

Det ble ganske barskt utover høsten. På Lille Gråholmen slo sjøsprøyten over det hele, så de måtte innstille hogginga. Firmaet hadde satt opp ei spisebrakke, men der var det bare plass til en 10-12 stykker. De fleste tok kakeskiva og kaffeflaska under åpen himmel. Det frista ikke å bli sittende for lenge. Vi hogg fram til jul. Da frøs sundet til så det ble umulig å ta seg fram til holmen. Etter krigen starta de produksjon der ute igjen, men da hogg de bygningssten.

I åra fram mot krigen hogg jeg litt her og der. Jeg hogg i Kiæråsen og for Jacobsen på Bilet. En tid hogg jeg sten på Sundløkka i lag med Juul Pettersen. Han var ivrig kommunist og en flink arbeidsgutt. En morra kom han ikke på jobb. Vi fikk høre at han hadde dratt til Spania som frivillig. Han falt i krigen der nede.

I januar -40 kom jeg på nøytralitetsvakt. 9. april var jeg i Horten og så skyggen av de tyske skipene inn Oslofjorden.

Trykt i Demokraten 1994