Verste fostra mange dyktige mennesker

Odd Ragnar Kristiansen, FMV-arbeider, fagforeningstillitsmann og kommunist. Starta med sixpencen bakfram og sveisepinnen i handa i -46. Har vært med i med- og motgang til porten slo igjen i -88. Det har vært mer enn en front å kjempe på.

På Nabbetorp samla ungdommen seg ved lyktestolpen utafor Justine Martinsen eller Ødmann. I trestolpen var det hundrevis av høl etter tegnestifter: – Møte i Arbeiderungdomslaget på losje St. Hans… – Nabbetorp blandete kor avholder basar. Møt frem.

Vi var stort sett like alle sammen. De eneste som heva seg litt over de andre, var de som eide butikkene.

Sjøl hadde vi så vi klarte oss i hjemmet mitt i Narntegata i skråninga mot båthavna. Far hadde i alle år arbeid som maskinmester på Denofa. Det var ikke alle som var så heldige.

På Nabbetorpskolen var jeg flink til å huske salmevers. Stort mer er det ikke å si om den tida.

Fra barnelosjen gikk det ei rett linje til Arbeiderungdomslaget. Jeg ble medlem mens jeg gikk i 7. klasse med dispensasjon for alderen. Det hjalp vel til at bror og onkel var med i laget.

Ungdomslaget gikk rett etter krigen over i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Sovjet hadde knust Hitlerfascismen, nå skulle vi rydde veien mot et sosialistisk Norge.

Jeg trur jeg tisser på meg!

Studiecirkelen hadde møter i den små salen i annen etasje i losjen. Vi pugga tillitsmannen av Einar Gerhardsen og drøfta Marxismen-leninismens Grunnlag på vel 500 sider. Skjønnlitteratur gjorde mest inntrykk. Unge garde av Fadejev skildra sovjetungdommens heltekamp mot den tyske invasjonen. Hvordan stålet ble herdet av Ostrovskij var beretningen om femårsplaner og industrialisering.

Harald Hansen og Angell Simensen var ledere vi så opp til og beundra. Iblant fikk vi besøk innafra. Både Strand Johansen og Emil Løvlien har stått på talerstolen i losje St. Hans.

Teatergruppa trena hjemme hos folk og slapp seg løs i morsomme sketsjer så ei eldre kone nede i salen satte i: – Hold opp, ellers tisser jeg på meg!

Ved gjesteframsyning for kameratene på Folkvang på Kråkerøy dro de kulissene på kjelke via ferjestedet i Vaterland.

Første lønnsarbeid var viserguttjobb i Borge Elektriske til 80 kroner måneden. Radioen hadde begynt å komme etter krigen og skulle hentes på Lisleby stasjon. Jeg stabla eskene så høyt i kørja foran på sykkelen, så jeg knapt kunne se forover. Leveransene kunne gå helt til Kure i innerste Borge. Når du etterpå kom med regninga, kunne døra være stengt. Det var å tråkke i vei igjen uka etter.

Jeg hadde læretida mi på Verste i 1946. Da jeg gifta meg, måtte jeg finne en arbeidsplass der lønna var bedre. Først var jeg på NTP, deretter på Presisjon Mekaniske Verksted og en tid i Sverige. 1958 kom jeg tilbake til FMV. Der arbeida jeg som sveiser og så som arbeidsformann til Verste la ned i 1988.

Du ble holdt i øra

Læretida ga en oppdragelse som jeg skulle unne hver eneste ungdom i dette land. Du måtte svare for det du gjorde, det var nødvendig for utviklinga til et voksent menneske.

Etter at vi hadde lært det grunnleggende i sveisebua, ble vi sendt ut med en platearbeider for å nesta. Når vi monterte plater i seksjoner, sveisa vi på klips og ører til strekkfiskene. Strekkfisken, kila og slegga var i alle år redskapen til platearbeideren. Gamlekara var folk som visste å holde deg i øra. Det var ikke å legge bort klypa og gå uten å spørre.

En som jeg arbeida mye i følge med, var Sverre Pedersen. Han var en solid gutt som kunne faget til bunns. Han fikk gjerne vanskelige jobber som å montere lukekarmer. Sverre hadde perspektiv. Han måtte ha lest en masse, for du kunne diskutere hva det skulle være med’n.

Da jeg begynte på Værste, gikk ennå noen gamlekarer rundt med en trekjepp med krok på. De fiska opp skiver og skruer som de leverte i bøtter til et verksted der de ble dreid på nytt.

Verktøykassa hadde vi gjerne under bånn, der vi skifta. Oftest sykla vi fram og tilbake i sixpence og kjeledress. Når du starta på jobben om morran i vintermørket, kunne det ligge en fot snø på lenkene som du måtte skuffe unna før du gikk i gang.

Du ble svett når du skulle opp en 20-30 meter og dra med deg kabelen og luftslangen til slaghammeren.

Vi hadde karbidlamper som vi fylte karbid og vann på om morran. Når vi hadde slokt pinnen, hadde vi en flamme så stor som på en lighter å lyse med når vi skulle se på hva vi hadde gjort.

Sveiserøken kunne ligge så tett i tanken, at du såvidt så handa for deg. Vernehjelm var ikke funni opp. Vi snudde sixpencen så vi kunne holde skjermen tett foran ansiktet.

Det er ingen som er så oppvakte som de gamle skipsbyggerne. Når de går rundt i byen, ser de det meste. Hadde de ikke vent seg til å ha øya med seg i det daglige virket, kunne de ha detti ned og slått seg ihjel.

Det er nok sant at jernarbeidere kan føre et hardt språk. Det kom nok av at vi ble herda, vi tok preg av omgivelsene vi arbeida i.

Det ordner seg, sa Wilhelmsen

Direktør Jens Wilhelmsen tok en runde hver dag. Så han en som sluntra unna, sa’n fra. Det var nok en og annen som følte seg foruretta. Det gikk som en løpeild gjennom Værste: – Han er umulig. I ettertid så en det klarere: Du var jo der for å jobbe. En annen sak var at du ville selge arbeidskrafta di så dyrt som mulig.

Wilhelmsen satte sin ære i at vi skulle lage mest mulig på båtene: møbler, dører, det meste i støpegods. Det var bredde i fagkunnskapen. Det kom hele distriktet til gode når portene slo igjen for godt, og andre overtok fagkunnskapen. Værste har fostra mange dyktige mennesker.

Wilhelmsen hadde et sosialt perspektiv. Bedriften trådde til da de satte igang med å bygge boligene i Paul Holmsens vei. I Solviken lå feriehjemmet. Hva feriehjemsformann Iver Iversen og direktør Wilhelmsen ikke fikk til der ute, er ikke verdt å nevne. Ved hver stabelavløping fikk vi en sum til Solviken. Iversen kunne si: – Jeg trenger fem-seks mann der ute. – Det ordner seg alltid, sa Wilhelmsen.

Da jeg starta på Værste igjen i 1958, ble jeg aktivt med i fagforeningsarbeidet. Jeg satt sju år i forhandlingsutvalget der jeg var nestformann, kasserer og sekretær.

Klubben bestreba seg på å skape trivsel og hygge i hverdagen for medlemmene. Sangere og dansere, ofte fra Sovjetunionen, underholdt i spisesalen i frokostpausa. Vi kjøpte forestillinger av den gamle Studiescenen med Wilhelms og Kri Tangen og delte ut billetter til medlemmene. På den tilreisende teltforestillingen med Den glade enke, fylte Værstekællær med respektive samtlige benkerader.

Vi prøvde å ta oss av pensjonistene så godt vi formådde. Hver jul fikk de julepakker av klubben. Ikke fordi de led nød, men utdelinga i Folkets Hus viste at vi huska på dem. Vi hadde flere kasser, og enkene fikk utbetalt et beløp en to, tre år etter at mannen hadde gått bort.

Ved 60-årsjubileet til klubben hadde vi formiddagsfest på City for pensjonistene. Der møtte de frem nystrigla og fine – alle faglige avskygninger av den generasjonen som hadde stått i tungt arbeid hele sitt liv og bært fram Værste.

De ba Aspengren om lov

Klubbmøtene var som oftest bra besøkt. De ble holdt i rørleggerverkstedet. Klubbstyremøtene holdt vi i spisesalen og så hadde vi ei bu som lenge klarte seg til Klubbkontor.

Vi tillitsmenn hadde så og så mange timer til klubbarbeid, men fortsatte ellers i jobben. Det var bra, for du holdt faget ved like samtidig som du hadde kontakt med miljøet på arbeidsplassen.

Vi hadde harde forhandlinger med bedriften. Kampen mot akkorden var lang og seig. Til slutt sa de seg lei av det hele og gikk med på timelønn.

Vi som var med i kommunistpartiet, måtte kjempe på flere fronter. Vi fremma forslag som vi mente var til fordel for arbeiderne. Arbeiderpartifolkene stemte imot. Ikke fordi forslaget var dårlig, men det var kommunistene som sto bak. Platearbeidernes forening skulle sende fire delegater til landsmøtet. Arbeiderpartifolka som hadde flertallet på møtet, tok alle fire. Andre som var foreslått, var ikke dårligere kvalifiserte.

Det var utrivelige tider. En delegasjon fra Verste, som var invitert til DDR, måtte be Aspengren om lov. Demokraten nekta å ta inn betalte annonser om partimøtene våre. Ord som landsforræder og Moskvaagent ble flittig brukt om oss. Ikke av vanlige Arbeiderpartifolk, men av spissene, av de som ville fram.

Hadde jeg gjort en feil i det faglige arbeidet, satt det i lenge. Men den politiske hetsen gjorde meg aldri søvnløs. Vi visste jo det så godt: Vi hadde ikke noe å skjule. Vi sto for en politikk som jeg mente og mener var til gagn for arbeiderklassen her i landet. Det knepte i telefonen når jeg ringte til Åge Fjeld. Vi lo: Der er de gærningene igjen. Kanskje finns praten vår på ett eller annet lydbånd ennå.

* * *

Jeg var med i de gode åra, og i åra da Kværner tok over og la ned. Kanskje det ikke nytta. De bygde billigere i Japan og Korea. Men der har du motsetningen i kapitalismen: Det trengs jo mer skipstonnasje, ikke minst for landa i den tredje verden.

Nå har Kværner kjøpt verftet i Rostock i gamle DDR. Det er fryktelig.

Trykt i Demokraten 1994