Aldri ta det første glass…

og å være lydig mot foreldre og lærere, lovte barna i Arbeiderens Venn på Lahellemoen.
Fredagsfylla kunne være fæl. Barne- og voksenlosjene tok opp kampen med opplysende foredrag, studiesirkler, teatergruppe og lek og dans.
Leken og dansen akkompagnerte Håkon Jensen på selvlært mandolin og fiolin. Sammen med Danilo ble det andre toner.

Vi bodde i Thoresgården på Lahellemoen. Folk flest sa og sier vel Mon. Det var ikke den eneste gården kjøpmann Thoresen hadde slått til seg.

Det bodde i alt seks familier og 30 mennesker i to etasjer. På toppen var et svært tørkeloft. Der lekte ungene når det regna. Waldemar Nilsen var sjef: – Nå tar vi tuten peker på. Flaska snurra, og den tuten pekte på, måtte synge en sang eller gi en klem.

Utadørs svømte gutta på skrå fra Kiærebruket ned til Spinneriet. På Bryggeriløkka sparka vi fotball med griseblæra vi hadde tigd av Haraldsen. Det var tre lag på Mon: Brann, Olymp og Lyn. Bayergutta, Morten Pettersen og Rolf Olsen kom fra Lahelle.

På vintertid fikk vi tomtønner hos Bolin, laga oss ski og hoppa i Ferdibakken eller i Firkløveren som fire kamerater hadde laga: Ernst, Ivar, Angell og Rolf.

Avholdsbevegelsen sto sterkt på Mon

Vi holdt også mye til på Ræbbeløkka ikke langt fra losjelokalet. På fredags- og lørdagskveldene overtok de voksne mannfolka. Det kunne være en tre-fire kortlag som holdt det gående med ølkassa i gresset. Butikkene på Mon solgte ikke øl, så drikkevarene ble innhandla kassevis fra bryggeri’. Utover fredagskvelden dukka konene opp for å redde mest mulig av lønninga.

Far til en jeg kjente, slet jevnt og trutt uka igjennom. På fredagene var det fyll og spetakkel. Han dro med seg drikkekamerater hjem. Kona holdt ut, men ungene flykta opp til oss når det sto på som verst.

Avholdsbevegelsen sto sterkt i strøket. På Fagen holdt Glemmen Fremtid av Den norske godtemplarorganisasjon til. I Freidiglokalet møttes Det norske totalavholdsselskap under ledelse av Bredo Olsen og Ludvigsen. I Bydalsveien 34 lå godtemplarlokalet til barnelosjen Arbeiderens Fremtid og voksenlosjen Arbeiderens Venn av IOGT. Losjen var i sin tid stiftet av Kiær på Bruket.

Dit rusla Gunnar Amundsen og jeg i følge. Vi var seks år gamle. Egentlig skulle du være syv for å bli med i barnelosjen. Vi måtte vente ett år med å avlegge løftet om ikke å smake alkohol og ikke røke tobakk før jeg ble voksen.

Gullborg Amundsen var barneleder og et prektig menneske. Vi var delt inn i grupper: Noen drev idrett og noen sydde på stramei og andre spilte teater. Klara Sørensen lærte oss ringleker: rheinlender, reel og marsj.

Gulliksen var studieleder og sendte oss til Trara-biblioteket for å slå opp i bøkene. Der hadde de Nasjonenes historie i 10 bind. Jeg leste alle bindene.

Så gørfint det er her, da!

Alle ombudene, fra øverstetemplar til ytre vakt, gikk på omgang. Vi lærte å opptre ved å lese dikt og holde små foredrag. Teatergruppa spilte Det spøker på låven. Jeg spilte mot Gyda Larsen som var litt stiv. Jeg gløtta på døra inn til frøkna: – Jøss, så gørfint det er her da! Gyda: – Du kan ikke si gørfint på en scene.

Kronhaug som var distriktsbarneleder kom på besøk. Han holdt foredrag om tobakkens skadevirkninger. Kronhaug tente en sigarett og blåste røken gjennom et lommetørkle. Ivrige barnenakker bøyde seg fremover: – Nei, se! En brun flekk på lommetørklet. – Dette får du ned i lungene når du røker, sa Kronhaug. Møtet slutta med at vi sa i kor: – Du skal være lydig mot dine foreldre og lærere, snill og flittig i all din gjerning.

Olav Olsen, formann på Kiærebruket, dirigerte Arbeidernes Fremtids Barnekor. Der sang gutter og piker helt fra Lisleby og Greåker. Judith Larsen og Inger Ulriksen var solister i Bred dine vide vinger og Jeg lengter mot sol og sommer når heggen står hvit på vang. Jul og påske sang vi på Åsebråten og på guttehjemmet.

Sommertid stilte Reidar Nilsen og Mjølke-Hansen med snekkene sine og fraktet barnelosjen til Smedbakken på Hvaler der vi lekte og holdt leven i det grønne.

Ta heller: Her kommer dine armer små

Far hadde vært skuteseiler og bare hjemme til jul og påske. Den siste seilskuta han var på, var Telefon av Fredrikstad som tyskerne satte fyr på i kanalen under første verdenskrig. Mange av de gamle skutene ble rigga ned og brukt til lektere. Far var lekteskipper i mange år. I feriene var jeg med på lekteren. Det hendte at tre mann måtte pumpe hele veien fra Fredrikstad til Drammen.

Lekteren som het Marie, ankra opp ved en øy i Drammensfjorden. Nede i kahytten hang ei fele som en av de andre gutta eide. Jeg måtte ta’n ned og klå og forsøkte meg på Måkeskjærsvalsen. Så hørte jeg eieren i trappa: – Ikke vær redd gutt, sa’n, men øv heller på Her kommer dine arme små. Den er lettere, den spiller du til jul. Og det gjorde jeg.

Far kjøpte en gammel fele til meg. Gripebrettet var slitt, den var fæl å spille på. Noter plukka jeg opp fra skolesangboka. Konsertlokalet var tørkeloftet. Eneste tilhører var en gutt som var annerledes. Snakke kunne han ikke, men han smilte og nikka så han likte vel musikken.

Jeg fikk løst på mandolin. Den hadde samme grep som fela, og jeg kunne holde’n i fanget. Bror og jeg samla flasker og filler og ben og fikk skrapt sammen 15 kroner som vi la på disken hos Haube. Nei, det var for lite. Vi rusla slukøra mot døra. – Gutter, ko,ko, kom her, sa Haube. Jeg fikk mandolin for 15 kroner.

Jeg fikk en gamling til å gråte

En lørdagskveld hadde jeg lagt meg til å sove. Bror min røska i meg: – Håkon, det er fest på losjen. Vi har besøk fra Jeløya og Greåker. Spellemann har ikke kommet. Så debuterte jeg med marsjer og galopper på fela. Den som slo best an var Heia, Lisleby, gå nå på, vi vet at du kan spille!

Jeg hadde med meg fela på eldrefestene på losjen. Jeg spilte ofte i følge med Blind Anton som var organist i misjonshuset. Han spilte orgel og jeg fele: Et barn er født. Bror min hadde også lært seg å spille. Vi spilte sammen, jeg første og han annen fiolin. Sjå sola på Anaripigg var et av numrene.

Etter årene i Thoresgården flytta vi i 1932 ned i Gamleveien vis-a-vis avholdslokalet. Like i nærheten bodde Halvor Olsen, bedre kjent som Danilo, trollmann og trekkspiller. Vi slo oss sammen og spilte på dans rundt omkring i distriktet.

Ved siden av å gni buen over strengene, sang jeg refrengene. Jeg hadde fått blikkenslager Pettersen til å lage en blikktrakt som jeg sang i: Nu seiler han i solgangsvær med rev i alle kluter.

Søstra mi sydde en gul jakke med blanke slag som jeg hadde når jeg sto på scenen.

Første gang jeg opptrådte offentlig, var ved et skytterlagsjubileum i Svinndal. Der fikk jeg en gamling til å gråte. Danilo dro belgen, og jeg sang i trakta: Jeg sitter her med tanker som i aften far så vide om, til stuen med de gamle trær. Da visa var endt, måtte gamlefar opp i øyekroken med håndbaken.

Klokka 11 bar de ut ovnen

Jeg ble ofte bydd på en dram. Flaska ble stukki fram: – Ta deg en støyt, Håkon, så renser du stemmen. Danilo hadde ikke avlagt noe avholdsløfte, men han holdt handa over meg: – Ikke nød guttungen, han er med i losjen.

Enkelte steder var verre enn andre. Vestre Onsøy var verst. Der var det alltid slagsmål fra klokka 10. Klokka 11 bar de ut ovnen.

Vi spilte på Solheim i lange tider. I 1938 ville de stadig ha Som duft av røde roser er den tid forbi, som verden nu forlengst har glemt. Det var hundrevis av ungdommer på dans på lørdager og søndager, og aldri en full å se.

Vi utvida og kalte oss Sonora Swingers. Besetningen veksla ofte, men Sverre Nilsen og Bjarne Ørebech hørte til de stabile. Johan Olsen Tyrolern spilte gitar og jodla.

En midsommeraften var vi i Charlottenberg. Først hadde vi spilt valser og foxtroter. Så tok de hverandre i hendene og skulle danse rundt maistangen. Nå var gode råd dyre. Da husket jeg sangen som Klara hadde lært oss i barnelosjen: Og jentene de små uti ringen de gå, hei, bomfalleralla!

Trykt i Demokraten 1995