Da Haakon fant tonen

Alle kjenner Madsane: musikere og gledesspredere gjennom alle år. I morgen (18.07.94) runder Haakon den 7. de åtti. – Det startet på en plankebit, forteller pianovirtuosen. «Veteranene forteller» stiller seg i gratulantenes rekker.

Min bestemor spilte ikke noe instrument, men var flink til å synge. Hun stemte ofte i ei vise som far hennes, skomakeren og bygdespillemannen fra Ör i Sverige, hadde laga: – Lille frøken snill, er smal som en sild, svinger seg i dansen som hun vil. Den visa syntes jeg var morsom.

Så laga bror Gunnar og jeg musikk sjøl: Han med ei fele av hyssing og noen greier, mens jeg klimpra løs på et pianoklaviatur jeg hadde tegna opp på en plankebit. Repertoaret var variert og kritikken strålende.

På skolen var det ikke stor inspirasjon å hente. Det gikk gjerne i Alltid freidig når du går, til akkompagnement av et astmatisk husorgel som lå en kvart tone for lavt. Men Gunnar som hadde lærer Tonna som spilte fele, ba gutten ta med seg fiolinen sin på skolen. Så spilte de to i følge.

Ellers foregikk musiseringen hjemme. Mor hadde i yngre år tatt timer i gitarspill hos lærer Kock i Kristiania. Han hadde så mange underlige utvekster i ansiktet at han måtte kommandere: – Se ned i notebladet og ikke på meg! Senere var hun og Hans P. og Sverre og Erik grunnstammen i Madsenorkesteret.

Mor tok seg av nybegynnerundervisningen etter det italienske system: Frem med notebladet og deretter med klokkeklar røst: Do re mi fa sol la si do mens hun pekte på tegnene. Deretter var det min tur: Do re mi… Øvelsene sitter spikra den dag i dag.

Bror Erik var ikke nådig

Bror Erik ble min første pianolærer. Han hadde gifta seg og flytta ned på Strands løkke. Elever kom og gikk. Var det et opphold på ti minutter av et kvarter mellom frøken Hansen og herr Nilsen, sendte Erik bud på bror sin.

Jeg sprinta i vei med Scherings pianoskole i voksduksveska. Selv hadde Erik fått undervisning av Nils Larsen. Larsen var en fremragende musikkpedagog. Han hadde ben i nesa og var lite nådig mot elevene. Nå fikk lillebror Haakon det samme traktementet: – Sett i gang, og jeg til å spille som tusan.

Øvelsene var skrevet i C-dur. Så hadde vi den kromatiske skalaen. Når jeg hadde spilt i C-dur, flytta jeg bort og spilte i 5 B’er med samme fingersetninga. Så var det samme valsen i D-dur. På den måten fikk jeg tak i hele greia, om jeg skal si det sjøl.

Det har vært nyttig lærdom når jeg har sittet ved pianoet og akkompagnert. Jeg fikk en papirlapp – som oftest var det i C-dur. Så klaget Erling Pettersen: – Haakon, det er for lavt! Da kunne jeg legge det opp så det passa for han. En annen kunne klage over at det var for høyt. Da la jeg det ned. Jeg utvikla min egen teknikk, men den er privat.

Etter å ha øvd, øvd og øvd jevnt og trutt og tappert, gikk jeg over til å spille komposisjoner: Chopin, Mozart og til slutt Grieg. Erik lytta noe forferdelig: – Nei, der gjorde du feil, ta det omigjen. Til slutt beordra’n: – Hjem og øv! Det var lettere sagt enn gjort, for vi hadde ikke piano. Men far kjente vaktmesterne i lokalene her i byen som var utstyrt med et instrument: Trondsen i Folkets Hus, Fredriksen i Stiven, Olsen i Arbeiderforeningen og fru Eriksen i Håndverkerforeningen. Han sveiva og ringte: – Kan han Haakon få komme ned og sitte i salen og øve på pianoet deres? Jeg rusla av gårde med noteheftene under armen. Lokalene var kalde som synden vinterstid. – Noter er ikke bare bokstaver som skal leses og ferdig med det. Du må sette liv i musikken, sa far. Lett nok sagt når termometeren sto mellom 0 og minus 1 grader Celsius.

16 år gammel kjøpte jeg mitt første piano hos Felix Mathisen. Det kosta 1 250 kroner og var av merket Hoffman. Jeg tok banklån og betalte avdrag i uendelige tider på 10 kr måneden pluss rentes rente. Nok om det.

Jeg takka nei til millionen

Første blåseinstrument var saxofon. Eivind hadde skaffa en C-tenor, og den måtte jeg bort og pelle på. Så kjøpte han en altsax, og jeg overtok tenoren til odel og eie. Etter hvert ble det både Sweet Sue og Ramona ut av det. – Bruk øret og lytt til instrumentet, rådet Hans P. meg i bakgrunnen.

Familierådet var samla i stua: – Vi mangler en trompet i orkesteret. Vedtak ble fatta: Haakon tar den. Erik dirigerte Denofa-musikken og skaffa meg inn der. Jeg fikk tildelt en gammel kornett som var tett av snus. Vi øvde på Folkvang på Kråkerøy.

Johan Gretnes skrev opp fingersettinga på C-durskalaen. Først blåste jeg mest lange toner. Far: – Det er ikke bare å putte luft inn i instrumentet. Men jeg måtte blåse skalaene til de festna seg for i notene står det jo ingenting om fingersettinga.

Jeg kjøpte tsjekkisk trompet av merket Roland hos Felix Mathisen. Jeg har min gamle trompet ennå. Den er så tynnslitt at jeg nesten ikke våger å ta den ut av futteralet. I tre-fire år marsjerte jeg trutt i gaten med Denofa-musikken første og 17. mai og blåste Internasjonalen og Sønner av Norge.

Kanskje det gikk an å kombinere trompet og piano? Det krevde en egen teknikk: Spilte jeg i C-dur på pianoet, måtte jeg ta D-dur på trompeten. Spilte jeg B-dur på pianofortet, ble det C-dur på trompeten. Det slo an. Når jeg spilte til dans, gnålte folk: – Har’u ikke med deg trompeten i dag, da, Haakon?

Da vi første gang kom til New York med orkesteret om bord i Oslofjord, sa en amerikaner som hadde hørt meg spille trompet og piano på en gang: – Very well, Madsen, sa’n, slutt her og reis Amerika rundt med meg. Du kommer til å bli millionær. Jeg takka nei til millionen.

I trekkspill er jeg sjøllært. De trengte en som kunne dra bæljen da vi skulle spille på Oslofjord. Det var hektiske dager, for Gunnar fløy fra det ene rommet til det andre og bøla og skrek og gne’ på fela, mens jeg satt på en stol med trekkspillet, som var italiensk og veide 16-17 kilo og hadde tynne remmer som skar inn i skuldrene. Etter 14 dager hadde jeg klart det. Ellers har jeg fra tid til annen spedd på med å spille gitar og kontrabass.

Skal guttungen sitte her hele natta?

Jeg har aldri gjort annet enn å spille. Jeg debuterte offentlig som 14-åring. På formiddagen var det overhøring for pastor Midtbøe i Glemmen kirke. På kvelden skulle jeg spille saxofon i Madsens orkester i Turnhallen. Det var Hans P. og Gunnar og Sverre og Birger og Eivind og Bjarne og Erik på marked fra fire til åtte. Jeg skulle være med fra klokka åtte og utover til det var slutt ved firetida. Det regna da jeg rusla nedover, men jeg hadde vindjakka over blådressen. Det var Sverre som hadde ordna jobben. Jeg skulle få to kroner. Det ble 1,75 til felleskassa og 25 øre til Tom Mix på Verdensspeilet.

Fru Jensen på Turnhallen titta på 14-åringen med saxofonen: – Skal den stakkars guttungen sitte her i hele natt? I pausen tok hun meg inn på kjøkkenet. Der fikk jeg en halv liter kaffe i et militærkrus og to digre wienerbrød. – Nå får du spise så du blir stor og sterk og like flink til å spille som brødrene dine, sa fru Jensen.

Slutt å slæss! Musikken skal eta!

Første spillejobben utenfor familiens rekker var i Sing-Sing. Ikke i det amerikanske fengselet, men i orkesteret, leda av Sverre Magnussen. Vi var fjonge karer i hvit skjorte, hvite bukser og tversoversløyfe. Karl Fredrik Nygaard spilte piano, Knut Bjønnes fele, Sverre Magnussen sax, Henry Johansen klimpra på banjo og Erland Eriksen slo trommer. Nygaard og Bjønnes og jeg kunne noter og taua de andre gjennom kjente Broadwaymelodier plukka opp fra grammofonplater.

Det var karneval i Folkets Hus. Vi hadde spilt hopla, hopla frem til halv 12. Da var det pause og kaffe og julekaker i bakrommet. Så lånte vel en gutt jenta til en annen, for da vi kom ut var hele salen i vilt slagsmål. Glass og flasker føk gjennom lufta. Vi snudde pianoet og tok dekning bak det.

Det var greiere på Bøndenes Hus i Råde for der gikk mannfolka ut i skjorteermene for å slåss i snøfonnene. Eller på ungdomslokalet på Veum der festarrangøren forkynte: – Slutt å sløss! Mussikken skal eta.

Trykt i Demokraten 1994