Da Stardust ble Stjernedryss

Knut Strand – bak trommesettet i Framorkesteret, med altsax og klarinett i The Rhythmics og Fredrikstad Swingorkester. – Vi fant stemningen bak blendingsgardinene selv om nazi forbød In the Mood.

Jeg bodde som barn i Storgaten. I bakgården var det et tomt lokale som Bodahl Johansen hadde flyttet ut fra. Der holdt noen kamerater og jeg konsert: Inngangspenger 2 øre. En dunket på tromme og sønn av stadsfysikus Bjørn Hansen rett om hjørnet av oss i Hollendergaten sang inn i en slags lekemikrofon. Om seks-åtte jenter og to-tre gutter syntes de fikk valuta for 2-øringen, vites ikke.

Hjemme klunket mor på pianoet. Jeg ble sendt til Erik Madsen i Bjørnulfgården for å ta spilletimer. Erik Madsen var en flink og tålmodig lærer som av og til flyttet springeren en brikke på sjakkbrettet mens jeg slet meg gjennom etyder som jeg hadde øvd på en halvtimes tid før.

Leksjonene hos Madsen foruten noen timer i gitarspill hos Finn Westby da jeg gikk på gartnerskole i Oslo under krigen, er det jeg har av musikkutdannelse. Resten tok jeg meg til selv.

Sagblad, banjospill og stepp

Første gang jeg spilte piano foran et publikum, må ha vært på en amatørkonkurranse i november 1940. Johnny Gulbrandsen var konferansier og Erik Madsen satt ved pianoet. Randi Bang, Karsten Søland og Rolf Gjermundsen sang, Lorang Syversen laget dyreimitasjoner, Alvilde Samuelsen jodlet, Thomas Jørgensen spilte harpelek og munnspill, og Edgar Johansen deltok med sagblad og banjospill samt stepp. Hvordan det gikk i konkurransen, husker jeg ikke.

En bror hadde reist til England. Han sendte meg noter med de seneste slagermelodiene. Dermed var jeg swingfrelst. Det var andre saker enn etyder og Für Elise.

Mens jeg var middelskolegutt på Den gule, ble jeg kidnappet til Framorkesteret. Egentlig skulle en gå i gymnaset for å være med, men jeg kunne trommenoter og fikk dispensasjon. Stortromme, skarptromme og symbal fikk jeg låne av en kamerat. Foruten meg selv, var det Rolf Windingstad, Øystein Romberg Andersen, Gunvald Husa, Carlos Forsberg og en Arntzen som jeg ikke husker fornavnet på. Vi spilte for å glede andre, men mest oss selv. Vi var fast innslag på Frammøtene, spilte på russefester og i pausen da Framteateret fremførte Geografi og kjærlighet. En dag gikk Christian B. Apenes i studio hos Radio-Halvorsen og leste Jul på Simensbråten mens platen med voksbelegg snurret på opptaksmaskinen. Jeg var hesten foran julesleden og ristet som besatt på dombjellekransen.

After the Ball med silkeskjerf om livet

En gang ble vi engasjert til å spille til dans lørdag og søndag på Folkets Hus på Greåker. På søndag stemte de over om de skulle ha oss eller grammofon. Vedtak: Grammofon.

En påske fikk noen av oss tilbud om å spille på høyfjellshotell på Dombås. Vi spilte Kreisler til middag og After the Ball til aftens. Det var mest eldre mennesker som ikke brød seg om å danse for lenge. After the Ball dro vi på dans på et lokale nede på Dombås. Vi hadde sorte bukser, hvite silkeskjorter og røde silkeskjerf rundt livet og ble sett på som noen raringer.

Det var en hel del yngre mennesker i byen, noen gikk på skole, andre var i jobb, som var smittet av swingbasillen. Noen av oss hadde en tid en jazzklubb gående der vi møttes hjemme hos hverandre og lyttet til plater.

Krigen hadde brutt ut, det var mørkt og trist og kaldt og ingen andre fornøyelser enn de du skaffet deg selv. Videre var vi unge mennesker som hadde dårlig råd og gjerne ville tjene noen kroner på spillejobber.

Vi plukket fra platene

Dette gir noe av bakgrunnen til The Rhythmics: Kjell Henriksen på tenorsax, Arne Bang Larsen på trompet, Erik Knudsen på altsax, Sven Jensen på piano og Kjell Omberg på trommer. Selv spilte jeg klarinett og altsax i The Rhythmics. Pianister var det så mange av så jeg hadde skiftet over til saxofon som jeg leide for lørdag og søndag av Felix Mathiesen. Klarinetten av det franske system kjøpte jeg for penger som jeg hadde lånt av min bror.

Vi øvde hjemme hos hverandre, senere i et leid lokale rett overfor Fagen i Lislebyveien. Musikken vi spilte var oppjazzet dansemusikk med en og annen smådristig improvisasjon iblant.

Noter fikk vi hos Felix Mathiesen. Noe hadde jeg med meg nedover fra Norsk Musikkforlag i Oslo. Selv hadde jeg en radiogrammofon av merket Cascade. Der surret Coleman Hawkins, Duke Ellington, Benny Goodman og to bla’ Dorsey. Vi skrev notetegn på harde livet med stiften i rillen omatt og omatt til koret var klart.

Senere satte Pedersen hos Felix Mathiesen en radioforsats i forsterkeren så vi i hemmelighet kunne lytte til nyheter på London og swinglåter fra radio Lux.

Drakter hadde vi ikke. Vi stilte på podiet i pendressen og foran på notestativene lyste The Rhythmics i gult på sort fløyel.

Odeon og Snappy Boys skummet fløten av markedet. Men vi spilte til dans blant annet på Turnhallen, Roklubben og Underordnede. Vi tok det vi kunne få. På Biblioteket halte og dro publikum i hvert sitt tau, holdt fast av sterk mann Eilardi i andre enden. Spenningen steg mens vi spilte på og ble nesten feid av scenen da det gikk som hardest.

Hvorfor har de tatt med teppeheiseren?

Ut fra det samme amatørmiljøet og med delvis samme musikere sprang noe senere Fredrikstad Swingorkester. Initiativtaker var Kjell Marthinsen, musikalsk begavelse og barnebarn av Severin Svendsen.

Fredrikstad Swingorkester talte 11 mann. Saxgruppen var Kjell Henriksen på tenor og Erik Knudsen og jeg selv på altsaxofon. I brassgruppen spilte Sigurd Sjøberg og Arne Bang Larsen trompet mens Elling Gundersen håndterte trekkbasunen. For kompet sørget Paul Lunde på gitar, Knut Barth Hansen på piano, René de Brucq på bass og Kjell Omberg på trommer. Besetningen kunne veksle og andre som var innom i kortere eller lengre tid var Rudolf Flodin, Finn Pettersen, Odd Grimstad, Ragnar Larsen, Ronald Nilsen, Hans Sand og R. S. Andersen.

Den første tiden var Kjell Marthinsen dirigent, senere overtok jeg pinnen. Far fikk se et fotografi der jeg står ved siden av orkesteret: – Hvorfor i all verden har de tatt med teppeheiseren?

Swing i Phoenix og biblioteket

Fredrikstad Swingorkester gikk såvidt jeg kan huske for første gang på scenen i Biblioteket 25. mai -41. På programmet sto Caravan, In the Mood, Nobody’s Sweetheart, The Dipsy Doodle samt I got Rhythm. I høyttaleranlegget, utlånt fra Østfold Radio, sang Bibi Bergendahl, kjent fra Regnbuen, Oslo Swingklubb, Sinsen Kino og Rowlands Swingband som det står i programmet.

Etter hvert strammet nazistene til. Jazz var ikke arisk musikk. Vi måtte søke mydighetene på Lykkeberg om å holde konsert. Tillatelse kom med Heil og Sæl hvis vi kalte oss rytmeorkester, komponistene ikke var jødiske og titlene ikke på engelsk.

Annen juledag 1942 gikk vi igjen på scenen i Biblioteket. For anledningen var dirigenten i kjole og hvitt, ensemblet i ulastelig smoking. Vi åpnet med Say it with Music som kort og godt het Kjenningsmelodi. Videre Stardust av Carmichael som var blitt til Stjernedryss, Solitude av Duke Ellington som nå het Ensomhet, deretter Natt og dag og Midnatt i Harlem. In the Mood het i programmet Stemning. Hva Bakeren av Fats Waller var for en melodi, har jeg ikke klart å finne ut av men Dansen begynner var iallfall Begin the Beguine. I mikrofonen sang Edel Baltzersen og Lilly Hansen her fra byen. I pausen spilte Alfred Eriksen trekkspill før trommegutt Jan Pedersen slapp til med sitt nummer samt refrengsang.

Swingorkesterets prestasjoner vil jeg sette til Tilfredstillende. Til tider låt det nok noe primitivt. Det manglet nok en del på teknisk ferdighet og presisjon. De som virkelig var gode var solister som Sigurd Sjøberg og Kjell Henriksen.

Om folk ikke sto på stolene, så klappet de iallfall villig vekk før de knappet vinterfrakker og kåper og gikk ut i ettermiddagen 1942.

***

Selv måtte jeg senere dra over grensen til nabolandet der det ble nye toner, både med og uten instrumenter.

I tiden rett etter krigen var vi samlet for siste gang til jazz-soiré i Phoenix. Tilreisende vokalist var Ann Ka Børsum fra Øivind Bergs orkester. Denne gang var det Alf Johnsen fra Fredrikstad Radio som forsterket damen. I pausen sang Gerd og Otto. Avisene forteller om godt fremmøte og høy stemning.

Senere spredtes orkesteret i øst og i vest. Noen fortsatte med musikken som levevei, andre giftet seg, fikk jobber som tok det meste av tid og krefter. Notene til Honeysuckle Rose og Caravan støvet ned i bokhyllen. Fredrikstad Swingorkester var historie. Det hender jeg setter meg ved flygelet og leter frem: Say it with Music…

Trykt i Demokraten 1994