De kalte meg Henry Brennern

Henry Kristiansen Brennern sto et halvt hundre år i arbeid på Glommen Verksted. Begynnerlønna var 33 øre timen, disponenten noterte de som satt på do og spantene ble halt på plass med håndkraft. En dag bet Stahr og Fjeli verksmesteren i ørene.

Far ble drept ved et vådeskudd sommeren det var storstreik i 1931. Den eldste broren min var kommet i arbeid. Mor satt igjen med fire gutter hjemme. Hun fikk ikke fem øre noe sted. Hun vaska tøy rundt hos folk og tjente fem kroner dagen. Vi kara i hop så godt vi kunne. Vi klarte Hypoteklånet så vi fikk beholde huset.

Min første jobb hadde jeg mens jeg gikk på Smertuskolen. Ragnar Olsen og jeg løa bakhonved da de skar materialer til den nye låven på Bjørnstad. Etter konfirmasjonen var jeg i båtbyggeriet til William Pettersen og holdt imot når han klinka snekker. Så overtok broren som også hadde ishuset, og jeg sto uten noe å gjøre.

Ivar Norlie og jeg fikk en strøjobb med å sette opp et gjerde for fru Øvergaard i Vennelystveien. Sønnen til disponenten på Glommen Verksted kom forbi. Han spurte Ivar om han kunne komme ned på verkstedet og fuge dekket på Hvalerbåten de hadde på land. – Hva med samfunnshjelpen min? sa Ivar og pekte på meg. – Jeg har ikke noe til deg nå, sa Fritjof Hansen, men ta en tur ned til mandag. Det var den 2. mai 1936.

Hets, hets, hets

Gammeldisponenten trengte en båtsmann og oppasser. Jeg fikk jobben og var hoppende glad da vi dro utover i raceren til Holtekilen. Der hadde han sommersted med to badehus. Jeg skulle gå for kost og losji. Han tok meg med til Strömstad og kledde meg opp. Jeg fikk hvit lue med kjøttkake i. På tomannshånd var han snill og trivelig. – Du Henry, sa’n, vi satt på verandaen og han så gjennom posten som hadde kommet utover med Kirkøy. – I dag har vi tjent vår første million.

Nede på verkstedet var han et helt annet menneske. Når han dukka opp i landskapet gikk det fra mann til mann: – Hets, hets, hets. Det er ordet smedene bruker på varmt jern. Smeden på bruket het Gjone og var godt oppe i åra. Han hadde et lite kobberspann som var fortinna inni, og i det varma han kaffen sin på essa. Så kom disponenten: – Du skal ikke varme kaffen i arbeidstida. Fra den dagen og så lenge han var på verkstedet, drakk Gjone kald kaffe. Utedoen hadde tre trappetrinn opp og halve dører så du kunne se hvem som satt der. Disponenten tok seg en tur og noterte navnene. Det gjorde han hver eneste dag.

I 1937 ble han sjuk. Jeg møtte hjemme hos’n klokka halv ni om morran med en taburett. Han gikk en 10-12 meter før han satte seg på taburetten. Så var det en 10-12 meter før han måtte ned på taburetten igjen. Ikke lenge etter døde disponenten.

Mor mi sydde flanellsvest

I den første jobben min inne på verkstedet var jeg ifølge med Bjarne Pettersen. Vi drev og laga syrefaste kummer. Vi la de syrefaste platene på ei jernbaneskinne og meisla dem av. Bjarne ba meg gå inn på verkstedet og hente en maskin. Det gjorde jeg, og de hengte på meg alle de maskinene de kunne finne på. Så var jeg konfirmert. Da jeg sjøl en gang fikk meg en gutt, fikk han gjennomgå samme dansen.

Den første tida ble jeg satt til alle slags jobber. Når vi hadde drabåtene på land, pikka jeg rust og hadde kjelesjau. Jeg var oppslager for Gjone, og var ifølge med Louis Andersen og slo opp båter på dekket og jeg var med og hjalp til i kobberslageriet.

Når de skulle sveise kobber, måtte de forvarme og det gjorde jeg med en svær autogenvarmer. Gassen laga de sjøl i karbidhuset og så gikk den i ledninger ut i verkstedet. Kobberslageriet var et av de reneste og peneste stedene.

I plateverkstedet var det fryktelig. Oppe under taket var det lagra tremaler. Støvet lå i tommetjukke lag. Når de dro ned en av malene, kunne du ikke se henda for deg i fem minutter.

Garderobe fantes ikke. Vi gikk til og fra arbeidet i overallene. Til vinterbruk sydde mor en flanellsvest som gikk godt ned over rompa. Når jeg tok den av om kvelden, var det akkurat som om jeg var naken.

Nede ved kaia lå kaffebua. Der inne var en ovn med en kasse med sand oppå. På den varma vi kaffeflaskene. Plass til å spise kakeskiva var det ikke i bua. En 10-12 av gamlekara stua seg sammen i et rom under der vaktmannen bodde. Vi andre fant oss en plass rundt ei varmekubbe eller nær essene i kjeleverkstedet.

Skulle vi vaske oss, tok vi ned ei bøtte kaldt vann inn i smia for å varme den og håpa på at enern og toern, disponenten og verksmesteren, ikke så oss.

Det meste gikk med handkraft

Vi laga dampkjeler til bakerovner, de svære tankene på Denofa, transformatorhus og barketromler til papirindustrien.

Vi bygde mange slepebåter for Glomma Fløterforening. Shell var den første jeg var med på å bygge. Av de større lastebåtene ble Rokta mest kjent for den gikk på grunn i Vestfjorden. Da ble det øvd sjømannsdåd så nesten hele mannskapet ble berga. På 50-årsfesten til verkstedet leste Wilhelm Andersen fra Gressvik et dikt: – Det kom et bud fra Brønnøysund. Det står båt på grunn…

Mye gikk med håndkraft da jeg begynte på Glommen Verksted. Ned mot elva hadde vi en wire med en nokketalje og så halte vi og dro opp de tyngste tingene. Før vi fikk kraner, dro vi på plass hver eneste spant og hver eneste plate med håndkraft.

Kjelebånn skulle flenses opp for å bli klinka til selve kjelen. Plata ble varma opp med to svære autogenbrennere til ca. 1 000 grader. Så sto to mann med slegge og dundra løs på stålplata for å banke kanten ned.

Det var arbeid til å bli svett av. Vi tenkte ikke så mye over det. Det var slik det skulle være. Det lukta verkste av deg når du kom hjem. Det var alle gamlekara som sto i arbeid dagen lang: Kobberslager Erling Johansen og Durban Humlekjær, Konrad Moen som også var kobberslager. Thorleif Holt var platearbeider, Gunnar Begby dreier, Hjalmar Seif borer og mange, mange flere. Bjønnes var vaktmann og frakta dessuten folk med ferga til og fra bysida.

Sverre Stahr og Fjeli var noe for seg sjøl. Sistnevnte ble en gang spurt: – Er du snart ferdig? – Ja, nå er jeg fjeli, var svaret. Dermed ble det Fjeli så lenge han var på verkste. Både han og Sverre var digre branner som tygde snus og gjorde som de ville. En gang gikk de bort til verksmester Arnesen som satt og studerte noen tegninger og bet ham i hvert sitt øre. Ellers var de overordna stort sett tesnakkandes, bare det ikke var snakk om penger. Da jeg begynte hadde jeg 33 øre dagen. Jeg bad om pålegg i lønna på fem øre og fikk to og et halvt.

Du lærer ikke å rette på en ettermiddag

Sjøl ble jeg hetende Henry Brennern. Det var fordi jeg drev mye med brenning med surstoffapparat og retting av skjevheter etter at de hadde sveisa.

Jeg lå halve året på ryggen under bånn med surstoffapparatet mitt. Det er slik at når de sveiser på utsida så slår det seg innover, og når de sveiser på innsia, så går det utover. Jeg brukte varme og retta ut. Det er ikke en kunst du lærer på en ettermiddag. Jeg lærte meg opp sjøl. Det gjaldt å få lukekarmene til å klaffe på millimeteren.

Når båten var ferdig, skulle den sjøsettes. Stabelavløpingen var ikke lett å få til så trangt det var nedmed elva. Vi bygde båten på røyser som er svære, firkanta kubber. Noen av dem var plassert i kasser med sand, med ventil i bånn. Når båten skulle gå, slo vi vekk røysene, bortsett fra de som sto i sand. Så kom tømmermennene med slaen og skjøv den under mens de slapp ut sanden, så båten ség ned på slaen.

Ennå var båten tjora med kjettinger som jeg brente av med apparatet mitt. Til å bremse båten hadde vi wirer foran og bak som var festa til digre kasser med jernskrap. Når båten var i siget, ble de dratt bortover som fyrstikkesker. Det forekom at det tok fyr i treverket i løperne. Av og til gikk det gæli, så båten gikk i kaikanten over elva så det sang.

Stålplatene ble vridd som gråpapir

Ved siden av å brenne av kjettinger, var jeg sjøllært sykepleier. Det hendte ikke så sjelden på verkstedet at noen fikk splint på øyet. Jeg hadde med meg en eske med fyrstikker med steril vatt på og så satte pirka og pirka jeg til den vesle metallbiten var fiska ut og fjerna. Det hendte til og med at noen banka på døra mitt på natta hjemme: – Henry, du må hjelpe meg! Jeg har så vondt i øyet.

Av og til kunne lykken være bedre enn forstanden. Anker i krana var fri. En ungutt hadde overtatt. Når en gikk fra krana om eftan, festa kranføreren grabbene på skinner for at krana ikke skulle lee på seg. Unggutten glømte at grabbene sto på, satte igang og hele krana rasa i bakken. På hver side var det festa 20 tonn ballast. Førerhuset gikk såvidt klar, han slo ut ruta og klatra ut mens han plystra Nøtterøyvalsen.

En gang gikk det gæli. Det var i januar -47. Jeg og Olavesen og Frank Helgesen drev på topprista til Tiger og skulle lage fundament for en hjelpemaskin. Da smalt det. Det var varme overalt. Jeg fikk en dør over meg, men klarte å komme meg opp og ut. De to andre berga seg også. På dekk sto varmen metervis til værs gjennom skylightet. En trunkluke på én ganger to meter av 18 millimeter stål ble kasta opp i lufta og havna ved sjøen nede ved Phoenixbrygga. Fem mann gikk med. Jeg meldte meg for å hente dem opp. Nede i kjelerommet var tjukke stålplater vridd som gråpapir. Da vi fant kameratene, angra jeg på at jeg hadde tatt på meg jobben. Etterpå mener jeg å huske at bedriften fikk en symbolsk mulkt.

***

Jeg var med på Glommen Verksted til det ble Ankerløkken, og deretter til det ble slutt i -85. Det siste jeg gjorde, var å rette opp noen lukekarmer. Jeg var ikke siste mann for Arvid overtok jobben. Nå vokser det busker og trær der jeg arbeida i 50 år. Jeg synes det er fælt å se det.

Trykt i Demokraten 1994