Feiern kommer!

Til glede for de fleste, til ergrelse for noen få. Tre generasjoner Forsbom har feid distriktets piper, med rottingkost, klappelse og skrape.
Noen unger fikk sjokk, noen koner klaget over sotflekker på teppet, men de aller fleste steder ble feieren tatt godt imot. – Hos Andersen på Glombo sto varm klubb på bordet, forteller feiermester Alfred Forsbom.

Jeg er gamlebygutt som 11 år gammel flytta over elva til Daniel Leegårdsgate på Apenesfjellet. I Gamlebyen bodde vi i Kirkegata 26. Foruten oss bodde bestefar og bestemor og 10 familier til i gården. Bestefar het Karl Alfred Forsbom som meg sjøl. Han kom opprinnelig fra Göteborg. Som sju-åtte-åring hadde han begynt som feiergutt. Dengang brukte de gjerne smågutter til å ta seg fram og feie i stigpipene. Det var bestefar som lærte opp far, de to onklene hans og meg sjøl i feieryrket.

Far gikk i lange perioder arbeidsledig. Da var det smått hjemme. En dag ga mor meg den eneste brødskalken hun hadde. Etterpå gikk hun ut for hun var så fortvila. Det hendte far kunne få en feierjobb utafor der det var regulert. En gang dro han helt til Skjeberg for å feie noen piper.

Først gikk jeg på Gamlebyen skole og så på St. Croix. Lærer Nødtvedt likte jeg godt. Han hadde vært bryter og spilte fele. Men det gjorde fælt vondt når han dro oss i håra ved ørene.

Etter at jeg var konfirmert, var jeg visergutt for Melkeforsyningen. Jeg kjørte ut melk til folk på hverdager og søndager og tjente 12 kroner måneden. Spanna hadde jeg på sykkelstyret. En gang jeg var sammen med Pedersen som ble fotballsparker, velta jeg utenfor Østberg og melken fløt utover brostenene.

Upp med dej, Pojke!

Bestefar var en streng læremester med keiser Wilhelm-barter. I førsten hadde jeg ikke lyst til å krype opp og feie i spjella der det lå tjukt med sot. – Upp med deg, pojke, sa han, og slo etter meg med rottingen.

Mesteparten av redskapen laga vi sjøl. I dag er alt av stål. Det er et helt annet system og mye bedre. Før brukte vi rotting, klipte den opp i passende lengder og laga en kost på kryss og tvers. Kostene var i forskjellige lengder. Oppstøteren som var lengst, var en fire-fem meter.

Til limer brukte vi bjørk, som i vanlige sopelimer. Bestefar var flink til å lage limer som tok kølasoten. Hadde det danna seg blanksot, måtte vi bruke skrapa som hang over skulderen.

Kostene til å feie ovnsrøra med laga vi alltid sjøl. De måtte ikke være for harde og ikke for myke, men akkurat passe så de subba med seg det som var.

En spesiell kost var klappelsen. Vi laga den av tøyfiller og med håndtak av kvart toms rundjern. Klappelsen brukte vi der det var vrient å komme til.

Vi hadde raker som vi brukte når vi skulle ha fram asken under vedkomfyrene. Den og kula som dro lina ned i pipa, var smedarbeid. Far var netthendt og smidde mye av jernredskapen sjøl.

Vanlig gresstau dugde ikke som line. Vi brukte spesialimpregnert tau innkjøpt hos Bernhard Hansen eller Fossum og Ingerø.

Stige måtte folk holde sjøl. De kunne være både og. Det hendte at jeg tråkka ned både en og to trinn når jeg skulle til værs. Nå er det bestemt at det skal være fastmontert stige på taket. Det er et stort fremskritt.

Jeg arbeida i de verste klea jeg hadde. På hue brukte jeg en kalott som var klipt ut av pullen på en gammel hatt. I dag har de begynt å gå med flosshatt. Skikken kommer vel fra Tyskland. Jeg synes det ser litt rart ut, dessuten må vel flosshatten stadig være i veien.

Samme hvor godt jeg kledde på meg, ble jeg svart som en feier. Sota gikk gjennom jakke og trøye og bukse og sverta deg fra toppen til stortåa.

Vi hadde ei lerretshette som vi dro over hodet når vi skulle gjøre rent spjella, for som sagt støva det noe veldig. Var pipa varm, føk sota likevel opp i nese og ører.

Det kunne gå på helsa løs. En i familien fikk ødelagt lungene og døde av tuberkulose. Ofte kunne feiere få underlivskreft. Når jeg kom hjem om kvelden, var det opp i trebalja. Jeg gned og gnikka og brukte Sunlightsåpe. Torpesåpa var den beste, men ikke lett å få tak i. Jeg måtte skifte vann både tre og fire ganger før jeg kunne sette meg ved middagsbordet.

Takene var svarte av kølasot

Folk fyrte mer i ovnen før i tida og brukte annerledes brensel. De hadde svartovnen på kjøkkenet, bryggekjelen i bryggerhuset og rundbrenneren eller etasjeovnen i stua og kammerset. På vedkomfyren kokte de mat og bakte hele sommeren igjennom. Folk fyrte mye med køl. Køla var billigere enn koksen, men sota veldig. Den engelske køla var best, den polske var det mye sten i. Når det haddde falt snø, var hustakene svarte av sota. Koks og køl kjøpte Kråkerøyfolk hos Sundby nedmed elva.

På torvet sto bøndene med vealasset. Gran og furu var billigst. Bjørk ble regna for peisved. Grana sota nesten like mye som køla. Lusefyrte du, ble det fort blanksot i pipa.

En gang kom bestefar og jeg til et hus der pipa var tett. Vi måtte bruke en stav for å få høl, men da ble mannen i huset med oss opp på taket og hjalp til.

Distriktet vårt gikk fra Fuglevik i den ene enden til ei grind ved Langøyene i den andre. Oppsynsmann og brannmester Martiniussen var sjefen vår.

Vi tjene en 12-15 kroner uka. Jeg tok gjerne ekstrajobber på steder som ikke var regulert. Jeg har feid pipen både på Thorsø herregård og på Ulfenggårdene.

Vi hadde feierunde seks ganger om året. Om sommeren gikk vi på bena, på vinteren brukte vi spark. Vi gikk alltid rundt til folk og sa at nå får dere være hjemme og stenge spjella, for i morra kommer feieren. I dag får du bare en lapp i postkassa.

Det vanlige var å feie fra loftet og ned. Først feide vi oppe og så feide vi nede. Mange loft var trange og mørke så det var tungt og vanskelig å komme til.

Du klatrer som en katt

Takjobber var det egentlig ikke så mange av på Kråkerøy, men det hendte jo vi måtte til værs. – Du klatrer jo som en katt, sa en kar som sto nede og kikka på. Han tok nok hardt i. Jeg løsna taksten så det ble som en stige av lekterne, som jeg kløv på for å komme opp til pipa.

Noen ganger kunne det være på nære nippet, og en gang måtte jeg til pers. Taket var slett ikke bratt, og huseieren hadde strødd på sand, men så regna det og frøs så sandkornene ble som ørsmå kuler. Jeg gikk overende og i bakken så det sang. – Slo du deg? sa huseieren. Det var så vondt at jeg måtte løpe noen ganger rundt huset for å roe meg. Jeg tror det gikk et par ribben i samme slengen.

I Glombobrakka og på Smertu skole var det stigepiper. De var fra 16 til 18 tommer i diameter. Jeg krøp oppover mens jeg støtta meg på knær og albuer og vifta over meg med limen. På bukseknea hadde mor sydd forsterkninger så det ikke skulle bli høl. Bestefar pleide alltid å stå nede og passe på at det ikke gikk gæli.

Stigepiper var det også på Kråkerøy Verk, på FMV og på Glomma verksted. Den på Kråkerøy Verk var grei, for der var det trinn utapå. På FMV var det et digert rørsystem som vi hadde mye arbeid med. På bedriftene pleide vi å feie på lørdagskvelden da det ikke var i gang.

Før betalte folk kontant til feieren. Feide vi i en etasje, kosta det 75 øre, skulle vi ta to, måtte du betale 1,05.

Det var mange hjem der det var rene fattigdommen på 30-tallet. Det hendte de sa: – Kan jeg få betale neste gang? Det var ålreit. Noen lot som om de ikke var hjemme når vi kom for å få betalinga. – Öppna, ja’ vet ni är hemma, sa bestefar, han brøt på svensk hele sitt liv.

På Glombo fikk vi klubb

Sota var fæl. Enkelte var gærne på feiern når det hadde regna eller sludda og kosten var blitt våt og det dryppa når vi skulle gjennom stua: – Å, nei, å, nei, også på det pene teppet mitt!

Noen ganger glømte folk å stenge spjella og fikk hele sotlasset inn i huset, men det var i hvert fall ikke feierens skyld. Noen foreldre skremte ungene sine: – Er du ikke snill, så kommer feiern og tar deg! Når vi kom uforvarende på en småjente eller smågutt, fikk de nesten sjokk: Mamma, mamma!

Som oftest ble vi godt mottatt med værsågod, skal det ikke være en matbit opp i alt strevet. Hos Andersen på Glombo fikk vi alltid varm klubb når det gikk mot jul.

Hos Snefrid Abrahamsen sto vørterølflaska på det dekka bordet. Ølet smakte godt i en sottørr feiergane.

Trykt i Demokraten 1994