Han tok vare på byen

Du har sikkert sett dem: De store, fargerike bildene fra Fredrikstad som var, i Biblioteket, på Stabburet, i Sparebanken.
Erling Andreassen har signert bildene. Halvselvlært malerentusiast fra Kråkerøy med tysk tillatelse til å male gater og streder. Uten Erlings innsats hadde byhistorien vært fattigere.

Kanskje det starta da far som var modellsnekker på støperiet på Kråkerøy, hadde med arbeid hjem. Han sto under 40 wattslampa på kjøkkenet med stemjern så hvasse som barberblad: – Hold fingra fra verktøyet, unger! Han skar det fine, fine mønsteret i bjørketreet til en vaffeljernsform, mens flisa krølla seg lang og jevn.

Bil og båt og kanskje en flyvemaskin har jeg vel tegna som alle unger. På Rød skole var det å gå over til treklosser. – Pass på skyggelegginga, sa læreren. Perspektiv og blikkpunkt hørte ikke til pensum. Kanskje jeg viste anlegg. Etter en tid fikk jeg tegne fritt, og fargelegge med de ekle fettstiftene som klabba på arket når elva skulle få den riktige blåfargen. Tegningene ble hengt på veggen, men da ble det jo til at Erling var slekatutten til læreren.

I dag heter det forming. Vi hadde sløyd. Ingen torte å mukke når lærer Arntzen eller Høidahl krevde spekefjøl, støvleknekt eller fuglekasse. I kroken lukta limpotta lang vei. Spinkle gutterygger lå flate over de tunge høvlene. Verst var det når du fikk ting som de foran deg ikke hadde gjort ferdig og du skulle få bordbena like lange. Morsommere var det å bøle inn i luftekanalen til klassen ved siden av. Så sto læreren plutselig i døra, og alle saga og spikra på ville livet.

Var en heldig, fulgte sønn far på arbeidsplassen i de harde trettiåra. Sjøl begynte jeg i modellsnekkerlære på Kråkerøy Støperi i 1935. I førsten ble jeg satt til å lage sleggeskaft og snekre trillebårer. Senere ble det former til enkle saker som soilrør og bremseklosser til jernbanen. Noe handlag fikk du vel av det.

På den tekniske aftenskolen sto vi på tegnesalen i øverste etasje på Den gule anstalt og rissa opp konstruksjoner. Tankene vandra nok ofte ut vinduet til Kråkerøy, til skogen, husa og elva som fløt forbi. Jeg lengta til søndagen da jeg kunne vandre ut og feste motivene på skisseblokka.

Bestemte strøk til Chopin i sideværelset

Vinteren 1938 sto en annonse i bladet: «Den anerkjente kunstneren Smith Hald starter malerskole for nybegynnere og øvede. Sted: Inga Jacobsens pensjonat, rett overfor Badet.»

Vi var vel en 10-12 stykker som strevde med kritt og pensler i pensjonatets spisestue. I rommet ved siden av spilte Smith Halds kone, en russiskfødt skjønnhet, Chopin.

Det var Per Vister, fetteren Bjarne, Jakob Johansen, Harald Just Pedersen, Bjørn Hansen, Else Marie Gjerløw samt brannkonstabel Grimstad som hadde et heldig snitt når det gjaldt å tegne rådyr ved bekken. Resten har jeg glemt navnet på. Palett, staffeli og malerskrin laga jeg sjøl. Råd og vink om fargeinnkjøp fikk vi av Bjarne Vister som var ekspeditør hos Hagbart Jacobsen, og Jacob Johansen som stod bak disken hos Due. Var det smalhans i pungen, kjøpte vi dekorasjonsfarger på svære tuber som var utrolig drøye.

En ting lærte vi iallfall hos Smith Hald til pianoakkompagnement: Sett penselen på lerretet med bestemte strøk! Ikke noe subbing!

Jeg var spesielt opptatt av lyset i landskapsbildene: Å la det komme fra en bestemt side og også la lyset gjennomføre skyggen. Thorvald Eriksen og Bjarne Solberg ble favorittene. Menneskene i landskapet lot jeg aldri komme for nær innpå. Jeg hadde for meg at skulle jeg skape ansikter, så måtte jeg ha en dimensjon til.

I Fredrikstad Fargehandel fikk jeg kjøpt hollandsk pipelere. Egentlig så var det isolasjonsmateriale for elektrikere. Jeg begynte å modellere på gefühlen: Dyr og mennesker. Ludvig Larsen, gammel seilskuteskipper ble ett resultat, Henry Larsen i Arbeiderpartiet satt tålmodig modell for et annet.

I 1939 åpna Engebretsen i Kunstforeningen døra til Eventyrsalen for første gang for amatører. Sverre Eklund stilte ut motiver fra Gamlebyen. Sjøl hadde jeg tre malerier på utstillingen: Et uthus borte hos Reinert Røed, Grastogården i Sagabakken og Sundbys murhus ved Kiærs have. W. C. Dahl gikk rundt og myste og kikka på Eklund og mine bilder. – Slett ikke verst. Dere har jo ikke nøyd dere med å kopiere, men har valgt ut motivene sjøl.

Naken greker i Holmenkollåsen

Det var puffet. Jeg pakka ned noen malerier og skulpturer og banka på hos Arne Durban som holdt til i Oslo Rådhus. Han kikka på skulpturene: – Ikke verst, men du burde satse på maling.

Øverst i tårnet, nest nærmest Gud, hadde Henrik Sørensen atelier. Han så på bildene: – Har du virkelig klart dette på egen hånd? Du burde kanskje heller satse på skulptur. Men han skrev attesten som skaffa meg inn på tegneskolen.

Jeg solgte et bilde dann og vann i Oslo Kunstforening. Jeg sto modell for Arne Durban: Karen med sixpence på relieffet utafor Rådhuset i Oslo er jeg. Axel Revold drev illegalt kunstakademi i Holmenkollåsen. Jeg sto aktmodell med spyd i neven. 20 minuttersøkta kunne bli lang hvis jeg begynte å klø både her og der.

Freden brøt løs og jeg begynte på tegneskolen. Problemet var å finne et sted å bo. Et par netter var jeg nødt til å dele brisk med lofferne på Rådhusgata politistasjon. På skolen røk jeg uklar med rektor: – Kan jeg ikke vente med konstruksjonstegninger og gå rett på fargelæra? – Nei, nei og atter nei! Så døde mor, og far ville ha meg hjem. Dermed satte jeg strek for den formelle kunstutdanninga.

Tysk tillatelse til å tegne i gata

I årenes løp har jeg tegna og malt svært mange bilder med gatemotiver. Det starta en mild og fin vinterdag i mars 1944. Jeg hadde malt meg rundt Glombo og sto ved prestegården og malte Gamlebysiden der det lå et par tyske minesveipere. Så flytta jeg staffeliet over til bysiden nedenfor Kråkerøy fergested og malte oppover langs elva der også hakekorsflagget vifta fra noen akterender. En kar kommer bort: – Kom og bli med meg! Vi endte i Ferjestedsveien 1, der en tysker brølte spion og det som verre var. Det endte med at jeg fikk Zustand til å male, men oppe i byen, og ikke på vilkår nede ved bryggene.

Derfor ble det så mange bilder av gater og trær og hus fra byen. Da jeg drev og malte dem, tenkte jeg aldri at dette her kom nok en gang til å være borte.

Noen ble til på bestilling. En slektning av fru Hansen som hadde bakerforretning der senere Gulliksens tobakk flytta inn, ville ha butikken hengende over sofaen i stua. Så malte jeg i krysset Nygaardsgate og Evjegata, med Viking sport til venstre og huset med butikk til høyre, og døra inn til der barber Johansen svingte saksa og sladrespeilet foran vinduet i annen der en møbelsnekker som var dårlig til bens, holdt til.

En annen var Myragatagutt: – Kan’ke du male noe fra strøket, Erling? Det ble elva som fløt under brua, og to kæller som lente seg mot gelenderet: – Blir’e snart noen tjangs?

Enkelte steder grep meg spesielt: De små og gamle, lave husene i Bakgata, i en fin sving eller bue inn i bildet. Eller Torvstredet, tranga opp til bakgata, med Galtung Sætvedt i bakgrunnen. Motivet var så variert. Den store murbygningen ved Onsøybryggens café, trebygninger som stakk ut med to svære vinduer til Fredrikstad Skomagasin: gult og blått og brunt. Nedover gata kommer Ka’l med stokken og det stive benet.

Er ‘u kunstner, du a?

Det kom en bort og sa: – Du verden, står du her, akkurat som i Italia! Og så maler du gata der jeg løp som guttunge.

Andre var mindre positive.

Jeg pleide å surre fast staffeliet til en slik parkeringsstolpe med sementklædd i enden som jeg fikk låne av politi.

Så stikker en nesa borti: – Er’u står her for’a? Er’u kunstner, kanskje? Hva er’e du har malt nå’a? Bildet var nesten ferdig, og abstrakt har jeg aldri vært, så jeg svarte: – Du ser vel det er ei gate i Moss. Verst var det når jeg skulle male noen hester på jordet borte ved Værste og de begynte å springe, i stadig mindre runding rundt meg og staffeliet. Til sist måtte jeg vasse ut i elva og hørte latteren fra de arbeidsledige som hang nede ved fiskebasarene.

På begynnelsen av 60-tallet begynte de å rive for alvor – først borti Farmannsgata – så bortover Nygaardsgata fra Glade hjørnet. Mange av oljebildene mine var solgt, men jeg hadde massevis av skisser fra byen i sort og hvitt og utfylt med pastellfarge for å male den med olje senere.

En dag banker Stangebye på døra og ville se skissene. – Dette er byhistorie, sier Stangebye som var lokalhistorisk liebhaber med samlermani. Han kjøpte rubb og stubb og ble til og med fornærma når jeg solgte tegninger til andre.

Snart sto strøket ved Olavs gate, der innfartsåra skulle, for tur til å rives. Stangebye ville ha meg igang der også. Så døde han, men Fredrikstad kommune overtok oppdraget.

En del av det jeg har gjort, kan du se rundt i byen. På Museet, i Biblioteket, i Sparebanken Nor, i Stabburet, i Solliheimen. Hvis noen stopper foran bildet av det enetasjes huset i Bakgata eller den overgrodde haven i Vaterland og tenker: – Der inne bodde mora og faren min, blir jeg glad.

Trykt i Demokraten 1994