Harmoni på Gressvik

I 88 år har Harmoni, Gressvik gledet oss med sin sang. I mange årtier svingte Erik Madsen dirigentstaven over koret. – Vi var glade i Madsen, sier Lovise Gundersen. Sammen med Berit Solgård, Jan Kristoffersen og Einar Johs. Jakobsen er hun æresmedlem av Harmoni.

Hjemme var vi åtte gutter og ei jente. – Guttene var sene kælver å dra opp, sa mor mi.

Alle brødrene mine så nær som en, ble med i sangkor. Den ene satt en gang på gulvet og sang: – Kirken den er et gammelt hus. Mor lo for hun syntes han sang så pent. Bror min trodde hun lo av ham og dermed la han sangen på hylla.

Vi bodde på Ålestranda. I bakerovnen i bryggerhuset stekte mor grisla brød til 10 personer i slengen. Harald Just stakk iblant innom og tagg til seg ei bulle.

Far bygde prammer for Gressvikbruget. Når det hadde samla seg opp en haug med høvelflis kom kjerringer og unger rennende for å hente fyll til flisemadrassene.

Vi fikk bare danse halvt rundt

Slekta til mor var bedehusfolk. En tid var mor med i et lite kor borte på bedehuset. Hjemme var det sang og musikk støtt. Men slik var det i annethvert hus på Gressvik.

Vi hadde orgel i stua hjemme. Vi sang ikke bare åndelige sanger. Vi stemte i både Haren hoppede på letten fot og Anne Knudsdotter. Bror Ludvig var forstander i losje Dagningen av IOGT. Først gikk jeg i barnelosjen, og så ble jeg forfremma til voksenlosjen. De fleste unge var med i losjen for det var ikke stort annet å ta seg til. Jeg avla løftet om at avstå fra sterke drikker. På losjefestene fikk vi bare lov å danse halvt rundt.

Dagene på bruksskolen starta alltid med sang. I sangtimene hadde vi fru Bugge Olsen. Vi sang Alle fugler og de andre sangene i sangboka. Vi var veldig glad i fru Bugge Olsen.

15 år gammel var jeg for første gang med i koret. Både bror Ludvig, Jakob og Amund var med i Harmoni. I lovene sto det at du skulle ha fylt 17. Først etter et par års tid fikk jeg lov å stille opp og synge sopran i koret.

Øvelsene hadde vi på losjelokalet bortsett fra under krigen da vi øvde på skolen, og bror min hadde med et vedfange da han rusla av gårde. Økonom i losjen var Mathilde Andersen. Ved siden av å passe lokalet stiva hun snipper og skjortebryst for folk. Dattera Helene sang med oss i Harmoni.

Vi møtte hver onsdag klokka sju og holdt på til sånn kvart over ni, halv ti. Vi starta alltid med navneopprop. I lovene stod at hvis et medlem unnlater å møte på mer enn tre øvelser uten gyldig grunn, så blir vedkommende strøket. På generalforsamlingen leste de alltid opp navnene på de som hadde vært mye borte. At noen ble direkte sparka ut av koret, kan jeg ikke huske.

Vi betalte for hver øvelse, men det kan ikke ha dreid seg om mange ørene.

Mest glad i Erik Madsen

Dirigent for Harmoni da jeg begynte i koret, var Erik Madsen. Før han hadde det vært Josefsen. Jeg husker Josefsen som en høy, mørk kar med skjegg. I begravelsen møtte vi fram med fana som ble senka over grava til Josefsen.

Det var mange som var usikre på Madsen da han begynte, for han var så ung. Jeg tror at ingen senere angra på valget. Jeg kjente Erik Madsen spesielt godt for han vanka mye hjemme hos oss. Han pleide å komme med rutebilen en times tid før øvelsene på onsdager og underviste bror Ludvig i å spille orgel. En av de som var med i koret sa: – Det er ingen i hele verden jeg er så glad i som Erik Madsen. Hun tenkte ikke på kjærlighet, men at hun var glad i ham som menneske.

Jeg har sett Erik Madsen sinna to ganger. Koret var på tur til fjells, og så ble det noe feil på rutebilen så vi ble stående på Kongsberg. Det var ei flokk halvvoksne guttunger som ville inn i bussen og fjase med oss jentene. Madsen jaga dem ut. Den andre gangen var på en øvelse. Det var et eller annet gærnt med en av tenorene. Han ble så sint at han slo dirigentstaven i notestativet så den gikk tvert av.

Som oftest var han snill og tålmodig med oss. Men vi sa alltid Madsen, aldri Erik.

Svensk falt Gressvikfolka lett

På øvelsene starta det med at Madsen delte ut arka med tekstene. Noter var det få av oss som leste. Sangene hadde han slått ned på maskin med blåpapir mellom, eller han hadde hektografert dem. Jeg har tre-fire permer liggende med tekster som Madsen hadde laga til oss. Det var Brenneslen, Fram Østerdøler, I østen stiger solen opp, Havet, Der Mühle in Schwarzwald… Mange sang vi omigjen og omigjen så til slutt trengte vi ikke arkene. Før hadde koret mest sunget religiøse sanger. Madsen spedde på med mer verdslige toner. Han kom ofte med svenske sanger. Han sa at vi på Gressvik snakka så bredt at den svenske uttalen falt oss lett.

Han satte seg ned ved orgelet, som han etter hvert fikk skifta ut med et piano. Han øvde hver stemme for seg: sopraner, tenorer, barytoner og basser. Mens jentestemmene satt og venta på å slippe til, hadde de gjerne framme hekle- eller strikketøy.

Først når han var fornøyd, tok vi en kvarters pause. I lovene stod det at høyrøstet tale og spytting på gulvet eller tobakksrøyking var forbudt. Skulle mannfolka ha seg en blås, gikk de en tur ut på trappa til losjelokalet.

Så stilte Madsen opp koret på podiet som i den tida var i ene enden av lokalet. Jeg stod gjerne mellom Mayen Magnussen og Ruth Olavesen. Vi likte aldri at Madsen flytta på oss.

Det tok ikke lang tid før vi gikk igang med større verk. Madsen var modig sånn. Vi sang både Rekviem og Olav Tryggvasson.

I ett av korverkene øvde Madsen oss, men da vi skulle fremføre, kom det en gjestedirigent fra Oslo. Den var streng! Det var så vidt vi våga å titte på hverandre. Madsens orkester spilte, og en av dem så på klokka. Da hogg dirigenten i: – Har du dårlig tid, kan du få sitte på med meg. Men han sa også: – Jeg har valgt ut dere fordi dere er så flinke til å synge.

Jeg fant mannen min i koret

Det var et veldig samhold i Harmoni. Vi hadde fester på losjen. Festkomiteen var tre gutter og tre jenter. Hver hadde jobber på kjøkkenet. En skrelte poteter, en annen stekte steka, en tredje kokte kålen. Etterpå kom Herman Filern og spilte til dans.

Flere ble par på Harmoni. Rolf som jeg gifta meg med, sang tenor. Han og bror Ludvig veksla på med å være formann i koret.

Når vi skulle holde konsert, pynta vi oss. Guttene i mørk dress og hvit skjorte og slips, jentene i hvit kjole. – Dere er så pene, barn, sa mor når vi sto på farta og skulle av gårde.

Vi hadde konsert nesten hver måned. På basarer i Arbeiderforeningen, i en av kirkene i distriktet eller i den store salen i Biblioteket. Jeg har tatt vare på noen utklipp fra den tida. Først fra en aftenunderholdning i Arbeiderforeningen i begynnelsen av 30-tallet. Der spilte fiolinisten Gunnar Madsen og saxofonisten Eivind Madsen. Så hadde Hans P. og Eivind Madsen piccolofløyteduetter, Bjarne Kjølberg hadde nye, aktuelle viser, Denofa Musikkorps spilte og til slutt var det vår tur fra scenen med sang.

7. april 1935 klokka 19.30 sang vi i Vestsiden kirke. Johs. Almgren satt ved orgelet. Gunnar Madsen spilte fiolin og solister var Signe Breda og Tor Nergård. Erik Madsen dirigerte oss i Rekviem i C-moll av Haydn og Kirkekantate Opus 5 av Per Stenberg. Til slutt spilte Almgren og Gunnar Madsen Chaconne av Vitali.

«Oppførelsen tjener Harmoni til all ære», skrev J. B. O. i Fredriksstad Blad. «Det var sikkerhet, vakker klang og godt foredrag. Kun sjelden og lite merkbart hørtes stemmer med den flate klang som så ofte skjemmer. Stemmene er åpenbart av god kvalitet, likeså Erik Madsens instruksjon som har vært omhyggelig», skrev Jens Bugge Olsen.

Jeg sang under Erik Madsens taktstokk i mange år. Jeg husker siste gang han dirigerte koret. Da sang vi i Vestsiden kirke. Han hadde problemer med hjertet. På konserten satt han på en stol og dirigerte. Ikke lenge etter gikk han bort. Harmoni sang ved jordferden.

Trykt i Demokraten 1994