Jaggu er’u sterk au!
– Jaggu er du sterk au, beundret bomsterk brytertype Ingrid Steinnes’ handlag med tanga. Fra 1951 i privat praksis, fra 1962 i skoletannpleien har hun vært inne i mange munner i distriktet. – Pasientene mine har vært rolige, hyggelige og alminnelige mennesker, roser tannlege Steinnes.

Min far, Arne Nordby, hadde tannlegekontor i annen etasje i Nygaardsgaten 19. Vi bodde i tredje. Første gang jeg besøkte han i embets medfør, skrøt jeg: – Se, nå har jeg fått sølv i tanna! I gården bodde også Carl Henriksen, en av innehaverne av O. Henriksen og sønner. Sønnen, Broran, Vesla, søsteren min og jeg hang sammen støtt. En port i gjerdet på tomten ved siden av førte inn til et riktig vilniss. Dit inn dro vi med dukker i dukkevogn og lekte hjemme hos oss.
– Gå ikke ned til elven, barn, hørte vi støtt. Broran gikk ned og plumpet i. Jeg kom hylende hjem og ville ingenting si. En snarrådig sjauer fikk gutten på land.
Jeg gikk på Pikeskolen med frk. Anna Finstad på kateteret og ble drillet i kondisjonalis og pluskvamperfektum. På Den Gule Anstalt la Jakob Sande hodet i hendene og kvad: – Kosikokoko… Da jeg mestret Herons formel, mælte Jansen: – Skjønner du det nå, Nordby?
Vi var krigsruss bak blendingsgardiner. 17. mai feiret vi først hos Arthur Brynildsen med pastor Fürwald som festtaler. Dagen ble avsluttet hos Knut Weel i Råde. Dit ble vi kjørt under presenning på lastebilplanet.
I 1945 sto jeg i nystrøket, hvit kjole foran Didrik Arup Seip, nyss hjemkommet fra Tyskland, og mottok det akademiske borgerbrevet. Helst skulle det ha vært medisin, men karakterene strakk ikke til. Jeg var stud. pharm. i 14 dager, før det ble en sjanse ved ekstraordinært opptak ved Tannlegehøyskolen.
Liten forskjell fra den gule
Vi tredve ekstraordinære pendlet fra laboratorieøvelser i den tidligere tyske skole i Josefinegaten til høyskolen i Gjetemyrsveien, og tilbake igjen.
Overgangen fra Den gule var ikke stor. Det var navneopprop og lese fra derfra til dit, og kan De være så vennlig å forklare, frk. Nordby.
Vi laget proteser og støpte kroner. I dag slipper studentene å være sine egne teknikere. Forelesningene var mange og lange. Noen av foreleserne bare leste opp fra arkene. Anatomiprofessor Brodal var en skarp herremann som holdt tråden uten et øyeblikk å famle med manusarkene.
Hjemmestrikkede nordmenn i Malmö
Etter to år sto klinikken for tur. Plassmangelen var en flaskehals. Vi var forberedt på å vente, men fikk sjansen ved den nyåpnede tannlegehøyskolen i Malmö. Min eneste utenlandsreise til da hadde gått til Strömstad.
Norges Bank bevilget oss 275 kroner måneden. Vi kom fra et land der det ennå var klesrasjonering og virket temmelig hjemmestrikkede sammenlignet med våre svenske studentkamerater. De kunne gå opp til eksamen når de hadde lyst, vi hadde værsågod å bruke to år, og ferdig med det.
Først lærte vi å bore i innsatte tenner i et fantomhode uten følelse i kjeven. Deretter var det duket for debut i munnen på en prøvekanin av kjøtt og blod. Vanskeligst var det å turnere det lille håndspeilet. Jeg antar at min første pasient var like skrekkslagen som jeg. Sjeleglad var jeg da jeg hadde fått eksamenspapiret der det sto svart på hvitt at jeg hadde rett til å reparere norske tenner.
Det kom til å begrense seg til kjever i Fredrikstad og deromkring. Jeg ble rett og slett kidnappet av min far og ansatt som assistent på kontoret som nå var flyttet til Nygaardsgaten 30.
To ganger i stolen på en dag
Da jeg startet med bor og tang i 1951 var hullene mange og dype. Enkelte ganger var tyggeredskapen så gjengrodd at jeg måtte gå først løs med vann, pimpesten og gummibørste før jeg nådde ned til grunnfjellet. Mange trakk nok et svært så lettelsens sukk når jeg til slutt skjøv boret et ekstra hakk i været og ba min mangeårige kontorsøster, Bjørg Fredriksen: – Få amalgam, er du snill!
Eldre folk var rett og slett ikke vant til å gå til tannlegen, eller de syntes det ble for dyrt. Da jeg begynte kostet en plombering ca. 7 kroner. Da lå timelønnen på FMV litt over en krone.
Mange hadde lang vei til tannlegen. Folk på Hvaler kom med båten tidlig om morgenen, hadde time, ruslet så litt i byen for å komme tilbake til nok en økt i stolen før de tok båten tilbake til øyene igjen.
Er det kontordama som gjør sånt?
Enkelte prøvde å doktorere på seg selv så lenge det var mulig. Jeg har hatt pasienter som møtte opp med en dose aspirin på hultanna. Kollegaer har fortalt at skråtobakk gjorde samme nytten.
Men når smertene ikke ble til å holde ut, var det ingen annen råd enn å gå opp trappen i Nygaardsgaten 30. Inn døra kom en kar, en ren bryter, atskillige centimeter over bryst og bringe. En svær hånd mot kinnet gjør diagnosen lett: Tannpine. Jeg er alene på kontoret og ber mannen ta plass i stolen. Forundret, dyp bassrøst: – Er’e kontordama som gjør sånt her’a? Som mange betente tenner kom elendigheten lettvint ut. Likevel måler Ka’l mine 25 vevre år opp og ned: – Jaggu var’u sterk au!
En annen dag hadde jeg en av byens leger i stolen, med betennelse i firern i underkjeven. Den var verre, sammenvokst med kjevebenet som den var. Jeg måtte nærmest bore den ut, mens hr. doktoren satt under hele seansen med et håndspeil og fulgte interessert med. Om det var av faglig interesse eller for å kontrollere tannlegen skal jeg ikke si noe om.
Kommer det en til, så si jeg er død!
Å trekke tenner var en real sak. Vanligvis gikk det ett, to, tre og ondets rot var ute. Men da jeg en lørdag ettermiddag, alene på vakt, hadde halt ut 29 stykker, sukket jeg til kontorsøster: – Kommer det en til, så si at jeg er død!
Arbeidsdagen kunne være lang, først fra 9 til 14, og deretter fra 16 til 19, unntatt på lørdager. Da jeg giftet meg, ville jeg ha litt mer tid for hus og hjem og bestemte meg for å gå over i skoletannpleien.
Jeg startet på St. Croix og Seiersten under enkle forhold. På St. Croix var klinikken på et tidligere kartrom. På få kvadratmeter skulle alt rommes: stolen, tannlegeutstyret, materiellet, journalskapet, et skrivebord og kåpene og hattene til de ansatte. Heldigvis arvet jeg en flink og hyggelig kontorsøster. Solveig Amundsen var meg en god hjelp over de første kneikene.
I privatpraksis kjøper en stort sett det en trenger. Skoletannlegen må innordne seg skolens budsjett. Til tider hadde jeg en følelse av å være et ekstrahjul på vogna. – Du får ikke noe, uten å be om det, sa en venn i kommunen. Og etter hvert så fikk jeg.
Da jeg begynte i skoletannpleien, var det nok så som så i mange barnemunner. Mange stillinger hadde blitt stående vakante. Privatpraksis ga status og dessuten var det lett å etablere seg i årene etter krigen.
En fikk gå løs med friskt mot og ta hull for hull og klasse for klasse. Det var alltid spennende om førstemann, tilsagt klokken åtte om morgenen, dukket opp. Etterpå gikk det slag i slag med stafett ned i klassene. Ofte kom spørsmålet spent fra nestemann: – Pirka eller bora ho? De overståtte prøvelsene ble ikke alltid underdrevet.
Golgata, sa gutten
Stort sett synes jeg barna var flinke, hvis ikke tankeløse voksne hadde skremt: – Stakkars deg, skal du til tannlegen! Forklarer du hvorfor og hvordan, går det som regel greitt. Du må aldri lyve for et barn. Spør de: – Gjør det vondt? svarte jeg: – Det kommer an på hva du mener med vondt. Blir det for ille, får du si ifra. Til de aller minste hadde vi en liten belønning, et lekedyr eller en fingerring, som de fikk velge fra posen med det rare i.
En dag hadde jeg hatt en pike i stolen. Boring og fylling gikk greit. Så spør hun: – Det er vel veldig dyrt å gå til tannlegen? Jeg: – Ja, men det er kommunen som betaler for deg. Et par undrende, lyseblå øyne: – Men da er vel han fælt rik, han kommunen?
Behandlingen ble etter hvert mindre smertefull. Først fikk vi vannavkjøling på det vanlige boret. Deretter kom det avkjølte highspeedboret. – Er jeg alt ferdig ‘a? forundret Per’er og Kari’er seg. High speed’en betød nesten en revolusjon i tannbehandlingen.
Å forebygge er lettere enn å helbrede. Noen ganger var vi rundt i klassene, takket være velvillige lærere. Best var kanskje demonstrasjonene på klinikken: – Nå holder du børsten slik og slik. – Golgata, svarte en smågutt da jeg spurte hvilken tannkrem han brukte.
Du ligner ho i Dallas
Med økt velstand kom lørdagskosen med allslags slikkerier. – Husk å pusse tenner, før du legger deg, formanet vi. Og drikk heller brus med kunstig søtningsmiddel enn med sukker som er festmat for Karius og Baktus.
Fluorbehandlingen har vært omstridt. Jeg mener at fluortannkrem og skyllevann og tabletter har vært en verdifull hjelp i kampen mot tannråte.
En eldre pike var ekstra tålmodig under en vanskelig fylling. Jeg roste henne for at hun hadde vært så flink og kjekk. Så så hun på meg: – Du, tannlegern, du ligner så fælt på henner i Dallas! På lærerværelset fant de ut at hun måtte ha ment moren, og hun var jo den minst slemme i familien. Det var vel ikke den verste attest en tannlege kan få?
Trykt i Demokraten 1994