Jeg var vill etter å selge

Knut Syversen startet med to hender og seks kofferter med tekstilvareprøver. – Jeg var ung og effektiv og gjerrig. De andre stakk ofte nesen for dypt i glasset.
Grunnlaget ble lagt for en blomstrende tekstilbedrift i Fredrikstad. Ektefelle fant han også ved byen ved Glommen.

Jeg er Fredrikstadgutt fra Oslo. Bestefar hadde gått på Den gule anstalt. Vi bodde i Liabroveien i en romslig leilighet med falldo. Vi guttunger kastet sten ned i sjakten når domennene tømte bingen.

Hjemmet var kristent. Søndagsformiddagsgudstjenestene var endeløse. Jeg lærte: Gjeld er djevelens verk. Mine første varer var røtter og blader og sten på en plankebit. De solgte jeg til kusinene mine. Først gikk jeg på Gamlebyen skole og så på Borgerskolen. Hver gang vi pratet i timen, måtte vi skrive på en lapp og levere til læreren. På lørdag var avregningsdag. Den som hadde mer enn tre lapper, fikk et rapp over baken med linjalen. Jeg lærte at det var viktig å føre nøye regnskap.

Artium tok jeg på Hammersborg skole og rundet av med ett år på Handelsgymnasiet. Vi var seks jenter og to gutter hjemme. Jeg gikk på arbeidskontoret og ba dem å skaffe meg en jobb. Jeg tok hva det skulle være. Vinteren 1934 sto jeg på lageret til Landbrukets Emballasjeforretning i Tomtegaten og lempet 50 kilos sekker. Frostrøyken sto inn gjennom dører og vinduer.

Hengela, mit Liebe gemacht

Mor var nattevakt i Ungdomsherberget. Mannen til bestyrerinnen drev Tekstilagenturet. Sjefen, Geo. Johnsen var utdannet i USA, Christian Scientist og dyktig forretningsmann. Hver tirsdag og torsdag holdt han andakt og ga ut bladet Nåde og sannheten. Jeg ble ansatt som korrespondent 1. april 1936. Sjefen gikk ikke på restaurant, så det ble min jobb å skåle i selters og lose japanere og engelskmenn ut og inn av Bristol og Grand.

En dag ble Johnsen liggende syk. Han jaget meg ut av kontoret og ut på veiene med selgerkofferten. Firmaet hadde 72 agenturer. Varesortimentet var alt mulig: Strømper, sokker, kamgarnsstoffer fra England og Wallberg et Co i Sverige, Røros Tweed, undertøy, strikkejakker med broderte hjerter av merket Hengela, mit Liebe gemacht, gulvteppeprøver samt hudprøver. Huden var så fin og dyr at den ble kjøpt av salmakere og brukt til rutebilseter.

Debuten på Kongsberg var lite lovende. Ordren lød på ett dusin strømper fra Bayard. Så løsnet det. Jeg arbeidet meg sørover langs kysten. Jeg var helt vill etter å selge. Sjefen ga ordre pr. telefon: – Bare fortsett!

To smultringer og et glass melk

Jeg sto tidlig opp om morgenen og sløyfet frokosten for å være på pletten klokken halv ni da butikkene åpnet. Så drev jeg på til 11. Da bevilget jeg meg et glass fløteblandet melk og to smultringer i en melkeforretning. Så var det ut på nytt frem til klokken åtte da jeg spiste aftens. Jeg bodde på gode hoteller som Alexandra i Molde og Bristol i Bergen. Varm aftens kostet kroner 3. Jeg spiste for minst 3,50.

Jeg solgte unna fordi jeg var mer effektiv enn de gamle selgerne. Mange var godt oppe i årene og stakk nesen for dypt i glasset. Dertil kom kortspill og kvinnfolkstyr. Hotelljentene var jaget vilt. En kollega skrøt av hvor fort han hadde klart å ordne kvinnfolk om bord i nordgående hurtigrute. Vi kunne bare komme ned i lugaren og besiktige erobringen. Hjemme hadde han en søt kone.

I Stavanger inviterte en kollega meg med på rommet. Han begynte å klemme og klappe. Jeg ble så vettskremt at jeg løp til mitt eget værelse og skjøv garderobeskapet foran døren.

Ålesund skulle i prinsippet være tørrlagt. Direktør Dahl på Grand Hotel skaffet alltid pilsnerøl til tørste handelsreisende. Det var vanskeligere å få seg et bad. Da han omsider kunne by meg et karbad, avslo jeg. Hår og annen skitt fløt i vannet.

Det gjaldt å være nypresset og ikke si for mye. Det var bedre å la kundene og varene tale. Jeg gjorde brølere. På moen hadde jeg lært å banne. Det glapp ut av meg en ed i et merkantilt indremisjonsmiljø i Stavanger. Jeg bad om unnskyldning og fikk ordren.

Olsen hos Olsen og Co i Stavanger stilte alltid i forretningen i sjakett, hvitt, stivet skjortebryst og flosshatt. Hos Gulla i Kristiansand hadde sjefen fått innredet et glassbur midt i forretningen. Så satt han der inne og puslet med regnskapene mens han samtidig kunne ha et øye på forretningen.

Jeg førte nøye statistikk over hva jeg solgte, hvor mye og til hvilke kunder. Det hendte sjefen sa i telefonen: – Det gikk ikke så bra på Lillehammer denne gangen, Syversen. Jeg slo opp i boken og kunne fortelle at vi aldri hadde solgt så bra.

Veggelusene var verst

Fire-fem prøvekofferter var tunge som bly. Jeg var gjerrig, sparte pengene til hotellguttene og slepte selv pargaset til bil, bane eller båt. Jeg reiste ofte med hurtigrutene: Ragnvald Jarl, Brønnøysund, Midnatsol.

Hustadvika i januarstorm var ikke å spøke med. Jeg gikk til køys med en pakke kjeks og var aldri sjøsyk. En kunne fordrive tiden med å knekke veggelus som herjet høyt og lavt.

Jeg husker deilige dager med sol og klar, høy luft og øyer og skjær i fine streker mot himmelen.

Jeg beundret sjøfolkene og sjømannskapet. Radar og ekkolodd var ikke oppfunnet. De manøvrerte inn i det trangeste farvann i all slags vær og la til på millimeteren.

Jeg hadde også agentur for vaske- og oppvaskmaskiner. Merket var Tor og amerikansk. Fabrikken hadde 5 000 ansatte og ga ut egen avis en gang i uken på Thursday. Jeg hadde brosjyrer og tok en tur ned i byssa. Det var det verste jeg har sett. Skjeene og gaflene og knivene kunne stå i det slimete, skitne oppvaskvannet. Å skylle servise og dekketøy var det aldri snakk om.

Vanligvis pleide jeg å stanse i Trondheim. En gang i Ålesund ga sjefen min ordre om at jeg skulle fortsette nordover. Der skulle det være upløyd mark og store muligheter. Jeg gikk på Polet og kjøpte en flaske whisky for å kunne by på kjøpskål. Da jeg kom sydover igjen, var flasken uåpnet. For det første bodde det for få mennesker i det nordenfjeldske. Videre holdt kjøpmennene seg til de gamle reisende som de hadde drukket med i årevis.

Jeg ankom Tromsø med en utsøkt strømpekolleksjon. Den var tsjekkisk. Tsjekkerne var langt fremme før krigen når det gjaldt tekstilvarer. Hos en kjøpmann tilbød jeg varene for samme pris som til Dobloug i Oslo som var en av våre største grossister. Kjøpmannen tok sjansen på 5 1/4 dusin. Jeg sa: – Dessverre, en så liten ordre kan jeg ikke notere.

Jeg reiste mye med tog. Fra Flekkefjord til Stavanger gikk det fremdeles smalsporet. Jeg hadde med meg en tysker, en representant for et tekstilfirma i Würtemberg. Plutselig stanset den smalsporete. – Was ist los? Intet svar. Så hoppet tyskeren ned i snefonnene, uten hatt og frakk, og frem til lokomotivet. – Entschuldigen Sie! Han vred på noen håndtak og trakk i noen hendler og snart dampet vi videre. Tyskeren: – Jeg kjører bil hjemme!

Tre foran disken hos Stene A. Gulliksen

Jeg reiste en god del i Østfold. I Halden hadde vi en underavdeling av Mehren. I Moss kjøpte Fredrik Johansen mye av oss og i Sarpsborg var Holtgaard beste kunde.

I Fredrikstad bodde jeg på Britannia og gjorde forretninger med små og store. Brenna Lund var forretningsmann med teft. Han kjøpte alt vi hadde på lager i Oslo av lerret og babytøy og kunne selge helt frem til slaget ved Stalingrad. Engeset og Larsen hadde tidligere stått bak disk, men overtok H. R. Brenna og drev en stor engrosforretning. Stene Isaksen var av de gode, gamle. Ennå hadde de agenter rundt på dørene hos folk som solgte dresser på avbetaling. Så hadde agenten jobben å samle inn fem kroner pr uke til plagget var betalt.

Nede på Torvet, ved siden av Glassmagasinet, lå S. Eskesen, trikotasje. Både herr og fru var prektige mennesker. Høyere opp, der Fokus er i dag, sto ferme Marie Hansen bak disken og solgte bluser og strømper og strikkejakker. Skarpeste konkurrent var søstrene Olavesen, «Lille Brenna» kalt, med sin trikotasjeforretning i det vesle, rare huset.

I Storgaten 21 hadde vi Hoyer som kjøpte gulvtepper av meg. N. Fjeldberg hadde sin trikotasjeforretning i huset under kafé National.

Oppe i Nygaardsgaten besøkte jeg ofte Stene A. Gulliksen. Forretningen lå rett ovenfor hotell City. Omsetningen var stor og forretningen liten. Med tre kunder foran disken var butikken full. Så var det Arthur Ryen som solgte sengetøyartikler. Og mange, mange flere.

Bayard var en av våre hovedagenturer. En fredag hadde jeg reist nedover for å være med og ta ut kolleksjonen. Johansen var jovial: – Bli med på Marsraketten i Håndverkeren i morgen. Dress og dame skal jeg ordne. Smokingen passet fint, men damen var det verre med. De påtenkte frøknene var bortbestilt. Jeg pliktdanset med en rekke fruer til jeg fikk øye på verdens nydeligste pike. Jeg bad henne opp til vals og neste dag med på Blå Grotte som nettopp var åpnet. I julen 1938 forlovet vi oss og giftet oss julen deretter. Så starter neste kapittel.

Trykt i Demokraten 1994