Jeg vet vi klarer det!
Sier Arne Melby, aktivistveteran fra -72, nok en gang på stand i kamp mot den europeiske union. – Truslene og skremslene fra Ja-sida er en blåkopi fra -72, sier Melby, som minnes med glede samholdet i kampen. – Og i dag står vi skulder ved skulder på nytt.
Første omgang gikk i -62. De 143 hadde erklært seg mot EEC og Karl Evang talte skarpt og klart på et digert folkemøte på Torget. Noen organisert nei-bevegelse å snakke om fantes ikke her i distriktet, men i Skotøyarbeidernes forening, der jeg var formann, gikk diskusjonene friskt. Vi hadde aksjer i Orientering og kjøpte inn både Ragnar Frisch’ og Leif Johansens bøker.
Så satte Frankrike seg på bakbena og det gled over for den gangen.
Neste gang EEC kom på dagsordenen, var i slutten av 60-tallet. Nå skulle veien ryddes for å få Norge inn i fellesskapet. Ordet union våget ikke tilhengerne ta i sin munn.
Motbevegelsen vokste frem og ble organisert sentralt og lokalt. Et kraftsenter var Sarpsborg med folk som Arne Eliassen og Oddvar Amundsen fra tillitsmannsapparatet på Borregaard. Ildsjel, idealist og kommunist William Mikalsen var en tilliggende herlighet. I Askim var Thor Sæther drivkraften. Etter hvert grodde kontaktnettet utover. Det skjedde ofte uformelt og ved knoppskyting. Folk som kjente hverandre og visste hvor man sto politisk, kom sammen og ble enige om å danne en Nei til EEC-komite.
Kongen sa nei
Her i byen kom Olav Begby og Jens Olav Simensen fra AUF. Odd Bergmann, Karsten Jamissen og Charlie Jansson stilte opp, og sist, men ikke minst, Johan Johansen «Kongen». Uten forkleinelse for noen, men Charlie var viktig. Han var vel den eneste A-redaktøren som holdt en nei-linje fra begynnelsen til slutt. Noen av Håkon Lies drabanter kvitterte med et redaksjonsbesøk.
Johan «Kongen» var AP-veteran av den gamle, sosialdemokratiske støpning, med hjertet langt til venstre. «Kongens» standpunkt ga etterklang langt inn i partiet og fagbevegelsen. Komiteen, hvis en skal bruke det navnet, møttes en gang i måneden, nærmere avstemningen oftere, i Underordnede Handelsstand. Over kaffekoppen ble strategien lagt og arbeidet organisert.
Selve nervesenteret var i Oslo, på loftet i Morgenbladgården og i AUFs kontor i Tollbodgata. Jeg minnes hyller fra gulv til tak som bugna av materiell. Arne Haugestad administrerte det med en noe for tung hånd for enkelte antiautoritære sjeler. Kopreitan med en flokk frivillige og arbeidsvillige studenter drev på natt og dag med å pakke og sende ut løpesedler, brosjyrer, plakater, klistremerker samt EEC-nytt som var Folkebevegelsens månedsavis.
Sendingen gikk gjerne til Sarp der bevegelsen etter hvert fikk kontor. Derfra ble de sendt med en skranglete varebil til kontaktene midt i fylket. I gjennomsnitt gjorde sjåføren turen minst en gang i uka. Sjøl fikk jeg materiell på Seiersborg tekstil, som var arbeidsplassen min. Når pakka hadde kommet til porten, henta jeg bunken med løpesedler, sa noen ord i spisepausen og delte ut til de som ville ha. Det var de fleste. Enkelte tok med ekstra til naboer og venner. Direktør Kirsebom var ja-mann, tok gjerne en frisk diskusjon og stakk aldri kjepper i hjulene for nei-argumentasjon på arbeidsplassen.
Kalheim snakka til hjertene
I agitasjonen kjørte vi på tre hovedlinjer. Først: Kjemp for å bevare folkestyret. For det andre: Reis kampen for den nasjonale suvereniteten. For det tredje: Medlemskap vil føre til dårligere levekår for folk flest her i landet.
Ragnar Kalheim kom nedover. Jeg fulgte han på bedriftsbesøk der han holdt nei-appeller i spisepausen. Kalheim var den største folketaler jeg har møtt. Han snakka i enkle vendinger i et språk folk forsto. Jeg så han aldri med manus – i høyden en bitteliten lapp der han hadde rabla ned noen stikkord. Et blikk på lappen -og så snakka’n i vei i en halv time. Finn Gustavsen sto på talerstolen under det store EEC-møtet i Folkets Hus. Han kunne også preke for seg, men på en annen måte. Argumentasjonen var metodisk og ordna: For det første, for det andre… Han var pakka med kunnskaper – dyktig journalist som han var. Men Kalheim talte mer til hjertet.
Vi var alle politiske avskygninger i arbeidet. Tyngdepunktet var A, SF var med, og blant småbrukerne hadde vi en solid kar i Haga. Storbøndene i Senterpartiet kom mer i siget mot slutten. Kanskje det hang sammen med at Borten & Co lenge hadde dyrka en assosiasjonslinje.
Fra kommunistene minnes jeg Sigurd Hansen, Bjarne Baltzersen og Odd Ragnar Kristiansen. Best husker jeg samholdet. Hvor du kom fra, spilte ingen rolle. Det viktigste var at du tok i et tak.
Korttidssekretær? Nei takk!
På den tida var jeg med i AP. En dag ble Per Bolstad og jeg innkalt til en konferanse om EEC på Rygge Hotell. Arbeiderpartisekretæren i Østfold kjente ikke til møtet. Til klokka halv seks om morgenen drev de på og prøvde å presse oss til å forandre standpunkt: – Dere skader bevegelsen, dere allierer dere med de reaksjonære bøndene osv., osv.
I siste akt skulle LO’s korttidssekretærer på scenen for å spre det gode budskap. Telefonen ringer på klubbkontoret på Seiersborg: – Er dere klare til å ta imot den og den da og da? Jeg samla klubbstyret. Enstemmig vedtak: – Nei, takk!
Senere satt jeg en gang med en av de utsendte. Han fikla med en navneliste der jeg så navnet mitt. Jeg fikk ut av ham at det var folk som skulle holdes vekk fra tillitsverv. Ellers prøvde han bare å fjase og le det bort.
Noen år før hadde en kjenning kommet hjem til meg en kveld: – Jeg har store nyheter, Arne. Jeg så navnet ditt nede på politistasjonen. Overvåkinga benytta snushaner rundt på arbeidsplassene som skulle følge folk på venstresida. De trodde denne karen kunne brukes og kalte ham inn på kammerset der han ble vist ei liste med navn. Jeg sto som nr. 23. Han sa fra at han ikke ville være noen angiver. Det ble svær halloi.
Det kosta å kjempe mot ei ja-side som hadde statsapparatet og kapitalen i ryggen. Vi fikk bevilga et beløp av Stortinget, melkebøndene spytta i, en del fagforeninger likeså, og resten skaffa vi sjøl. Vi sto på stand på Torvet, på Nygaardsgata og over i Gamlebyen. Vi skrangla med bøssa. – Gi et bidrag til Folkebevegelsen mot EEC! Folk var spandable, rett som det var kom det både grønne og røde sedler.
Flytt deg, EEC!
Best var det å møte folk der de var, på arbeidsplassene eller i fritida. Vi leide ei skøyte på Hvaler og dro til sjøs med Nei til EEC på transparanten festa til masta. Rett før vi skulle kaste loss, kom Haugestad farende og rekker meg noen ark: – Her er disposisjonene. Han som skulle holde appellen har blitt syk. Du får ta over…
Vi kunne være 15-20 mann om bord. Fra helt unge Bente og Helge Jansson over Yngvild Fagerheim til William Mikalsen på nærmere 70. William var en av de muntreste og ivrigste og flinkeste i flokken. Det kunstneriske tok Hege Tunaal og Lars Hauge seg av. Vi seilte langs Hvalerlandet for å sette over til Vestfold. Hver gang vi kom til et sted der folk var samla, la vi til, William skrudde og kobla og fikk sving på høyttaleranlegget, Hege og Hauge sang i mikrofonen: – Flytt deg, EEC, du står i veien for sola! Så var det min tur: – Kjære venner! Appellen gikk bedre etter hvert. Tjukkest med folk tror jeg det var på Skjærhalden.
Engang, i sjøen fra en plass til en annen, fikk vi besøk. En svær mahognycruiser kjørte rundt og rundt skøyta vår, mens mannen ved rattet brølte ukvemsord. En må tro han var EEC-tilhenger.
På kvelden ankra vi opp, stekte flesk på primusen og diskuterte hva som hadde gått bra og hva som kunne gjøres bedre. Vi gikk til køys i soveposer på dekket, mens stjernene over oss morsa: N-E-I…
Fordømte idioter, sa Aspengren
Da september kom, hardna det til. Bratteli hadde forlengst stilt kabinettspørsmål. Den slo helst kontra. Mange AP-folk ville ikke la seg presse. De mest lojale var de fra 60 og oppover. Partiet hadde alltid rett. Dessuten var de redd for splittelse.
Det gikk døgnet rundt med å diskutere med folk, samle inn penger, dele ut løpesedler og klistre plakater. Borte ved jernbanen var det et plankegjerde med god plass. Synd det er borte i dag.
Jeg fant forleden en JA-løpesddel fra innspurten. Den kunne vært trykt i 1994: Trusler, skremsler, hva ville ikke skje hvis vi ikke gikk inn. Det er ikke tvil om at Ja-siden halte innpå på slutten. De kjørte på dette med arbeidsplassene – bedriftene ville legge ned eller flytte til utlandet.
Kvelden den 25. var jeg i AUFs lokale Aurora i Tollbodgata i Oslo. Der var alle AP-spissene: Thorbjørn Berntsen, Rune Gerhardsen, Einar Førde. Da pila ble stående på riktig sted smalt champagnekorkekorkene. Det var helt vilt.
Dagen etter var jeg på landsmøtet i Bekledning. Bratteli var kort og blek i sin tale til møtet. I salen så jeg Tor Aspengren som jeg kjente litt fra før. Jeg slår han på skulderen: – Står til? Han snur seg, illrød i hodet: – Fordømte idioter! Så helt om på hælen og vekk var’n.
***
Jeg traff Charlie Jansson her om dagen: – Hva tipper du? – 58-60 prosent nei, sa jeg. Han så tvilende ut.
Men jeg tror og jeg vet vi vil klare det.
Trykt i Demokraten 1994