Kom og bli med meg til Hankø

Oslofjordens paradis… heter det i sangen. Et sommerparadis for tolvmeterfiffen i blå jakker og hvite bukser. En slitsom arbeidsplass for de som redde sengene, tømte pottene, laget maten, vasket opp.
Lillemor Langgård var en av dem.

Mor fikk ikke gifte seg med far for hun var datter av en sagbruksarbeider. I barndomshjemmet mitt på Ålestranda bodde mor og jeg og tante og onkel og fetteren min. Tante tok imot dressøm, og mor stelte huset og fetter og jeg var som bror og søster.

Jeg var plaget av astmatisk bronkitt og kunne ikke gå til Rød skole over Ålekilen når tåka lå over isen. På Gressvikskolen var det ikke bedre, for der sto dampen av 30 stykker i klassen. – Send jenta på pikeskolen, sa dr. Arntsen. Der ble jeg tospråklig. På skolen snakket jeg Cicignon, men når jeg gikk iland på Gressvikbrygga, sa jeg pælær og kællær, for ellers het det jåla.

Else Marie Gjerløw satt på pulten foran meg. Hun myste gjennom de tykke brilleglassene når jeg skjøv frem de riktige svarene på regnestykkene. Til å skrive stil var Else Marie suveren.

Etter å ha forklart: Thi sådan har Gud elsket sin enbårne… ble jeg konfirmert av prost Ianke i Vestsiden kirke.

Sommeren 1934 hadde jeg hørt at det var arbeid å få på Badehotellet på Hankø. Jeg la i vei over sprinklet og havnet i skrubben. Da de hørte det hjemme, sa tanta at vi reiser ut og henter henne, for dette klarer ikke Lillemor.

Kaldt og vått og lange dager

Skrubben var i hovedbygningen. Der var også spisesalen, kuttersalen der gastene fikk seg mat, kontoret, koldt- og varmtkjøkkenet, kaffekjøkkenet, anretningen og utpakningen i kjelleren der varene fra Jensen i Oslo lå på is. Vi jentene sov i Stabburet med to og to på rommet og spiste på Lopperød som lå litt vekk fra hovedbygningen.

Vi måtte opp før klokka fem om morran og stilte på jobb klokka fem. Først vasket vi kjøkkengulvene, og så vasket vi opp til aller siste tallerken var tørket. I gjennomsnitt fikk jeg en fem-seks timers søvn. Første sommeren hadde jeg 30 kroner måneden. Vi hentet varmt vann fra bryggepanna og vasket opp i dype kummer. Skrubben hadde sementgulv, og det var kaldt og rått der støtt. Iblant ble vi satt til å rense kyllinger, og da sto Madsen, kjøkkensjefen, i døra og flirte. En dag var det oversvømmelse. Da sa jeg: – Kom igjen jenter, nå går vi opp i Stabburet. Kjøkkensjefen hadde et spesielt øye til meg etter den sit-downaksjonen.

Neste sesong arbeidet jeg i anretningen. Jeg vasket kaffekopper og desserttallerkener, fatene, sølvtøyet og glassene. Hvert eneste glass skulle pusses før det kom på bordet i spisesalen.

Videre vasket vi gulvet i røkesalongen, kontoret, verandaen og toalettene. Til jobben hørte å varte opp på barnesalen: Der spiste ungene sammen med barnepikene og funksjonærene: frk. Nilsen på kontoret, frk. Jensen på telegrafen, sjåfør Jensen, massøsen og musikken. Etter middagen ble kaffen servert på den store verandaen. Jeg stilte i sort kjole, hvitt forkle og pannebånd: – Værsågod fru grosserer ditt, og skal det ikke være en påtår, direktør datt. Verandaen var lang og gulvet hardt og bena ble ømme og såre.

Få en pjolter, da!

Bestyrerinna, frk. Røkke, var trønder. Hun hadde fått nedover et orkester fra Studentersamfunnet i Trondheim som spilte til kaffen og til dansen om kvelden. Et søskenpar het Gerd og Otto. Gerd bodde sammen med oss på Stabburet. Hun slo stiften på gangen om morran. Sammen stemte de i Kom og bli med meg til Hankø, Oslofjordens paradis, utigjennom bølger blanke seiler vi i solgangsbris… Til kveldsdansen spilte studentmusikerne Rokken som spinner i stuen, og Hankø Trot komponert av Kristian Hauger. Vesle Hansa, den gamle oldfrua, fortalte at Erik Mørch hadde irritert seg slik over dansemusikken at han flyttet og bygde seg nytt hus på Skjærkallen.

Proletariatet svingte seg på lørdagskveldene på gulvet i det gamle gytjebadet til tonene av Herman Filerns trekkspill. Badet var ikke lengre i bruk, men ennå sto de store treavskjæringene på rad og rekke bortover gulvet.

Hotellet hadde ikke brennevinsrett. Gjestene ankom med pappesker fra polet og satte whiskyflasken eller cognacen inn til fr. Eriksen i kiosken ved foajéen. Utover kvelden vinket de på serveringsdama: – En pjolter, takk!

I sesongen kunne de fastboende i høyden få servert pils og Club Port ved bordene i parken. Når det begynte å bli glissent med badegjester, fikk vanlige folk slippe inn i salongene. Da sto bestyrerinna i trappen og plukket lommelerkene fra onsingene.

Badegjest ble et skjellsord.

Husmødre rundt om vasket skjorter og undertøy for knapper og et avlagt plagg.

Onkel og en kamerat hadde lagt ut på en snekketur til Hankø med en kjele lapskaus og en kørj øl. Da de skulle legge til ved brygga, var det noen av badegjestene som tråkket på hendene deres når de skulle holde mot.

Noen var virkelig fine. Fru Fossum var født Wedel Jarlsberg og hadde krone på lommetørklet. Hun satte seg ned og pratet med meg som med et vanlig menneske. Hadde jeg gjort henne en liten tjeneste, hadde hun med seg en eske sjokolade.

Vi visste det meste

A-hotellet var eldst og bygd av Ole Olsen i 1876. Det hadde 27 små rom. Senere kom hotell B med 20 rom og C med 54. Nede ved stranden lå Del Mare med suitene. Så hadde vi hyttene med navn som Nordkap, Gjallernes og Ekely. Der bodde noen gjester som ville være for seg selv, men spise måltidene på hotellet.

Tredje året ble jeg forfremmet til stuepike på C. Petra Hørra og jeg hadde rommene i første og annen etasje. Tidlig om morran ringte de etter barbervann som vi hentet fra bryggepanna i hovedbygningen. Deretter vasket vi gulvene, ryddet på rommene og redde sengene. I C var det ett toalett for herrene og ett for damene. Ellers fikk de gjøre fra seg i potta eller nattmøblet som det het. Stuepikene tok seg av tømminga. På rommene var det talglys, og i gangen parafinlamper som vi skulle fylle og pusse.

I annen etasje bodde Burckhardt. Han var eksentrisk og skulle ikke ha gardiner foran vinduet eller teppe på gulvet. Alle måltider fikk han servert på rommet. Han satt med vaskehatt på hodet og skrev på et svært manuskript og gikk først ut etter mørkets frembrudd.

Det ble flørtet over en lav sko mellom småsnertne frøkner i rumbabukser og briljantinherrer i hvite seilerditto. På stranden på Trouville krydde det av blå, røde og gule ullbadedrakter. Da Tulla Thams gikk med skjorta utapå buksa, fløy vi til vinduet: – Du store all verden!

Vi stuepiker visste det meste, enten det foregikk på dobbeltrom med balkong eller enkeltrom med ekstraseng under natta. På nr. 25 bodde direktørfruen alene på badeferie. Rent tilfeldig traff hun sin gode venn løytnanten på nr. 26 som hadde latt fruen bli igjen hjemme.

Den 16 år gamle datteren til en berømt flyverhelt forelsket seg vilt i en seilergutt på 18. De fant seg et rede i den utskårne senga til Oscar II som sto på loftet. Så kom pappa. Han pleide å være helt vill når han kom padlende over fjorden for å være med på slagsmålene mellom gastene og gutta fra Engelsviken nede på brygga. Nå for han i full fart opp loftstrappa, slår gutten ned og kaster han ned trappa. Blodet flyter fra munn og nese og ører og jeg hiver meg på sykkelen: Dr. Finne, kom fort, det er en som holder på å blø ihjel!

Vi slo fra oss i gangene

Rett over St. Hans var det regattatid. De store seilbåtene til Magnus Konow og With og Rølla med White Lady av Göteborg, ankret i sundet, mens jentene fra Vikane satt på Skjærkallen og fniste. Fru Vetlesen om bord i Vema lot legge hvite lakener på dekket så hun kunne promenere i rød kjole og lyseblått hår. Utafor lå Stella Polaris illuminert. Fiskerne satte hvitt overtrekk på onsøybeviset og frakta fiffen til og fra.

Startskuddet gikk for Entonneren og Kattegatseilasen. Det krydde av blå jakker og hvite bukser. Vi jentene måtte slå fra oss i de mørke gangene. Mest innpåslitne var noen Mussolinioffiserer som så ut som juletrær og var ville etter lyse kvinnfolk.

Mannskapet sov på loftet sammen med brennvinskartonger og segl. De var så elendige på morran at de måtte ha rå eggeplomme for å komme seg på bena.

På premieutdelinga var det dekket til 250 i spisesalen som hadde tak opp til mønet. I et hjørne stod Oscar II i marmor. Kjøkkenet var forsterket med Smellbakk fra Selbak og Moum. Vi stuepiker ble utkommandert som ekstrahjelp. Hver hadde 10 gjester å ta seg av. Å bære tre suppetallerkner på en gang var ikke lett. Det blinket i krystall og sølvpokaler. Alt skulle foregå på sekundet: Suppe, forrett, fisk, kjøtt og til sist isen som så ut som en seilbåt. Kong Haakon var lang og tynn og stiv og høflig: – Mange takk skal De ha. Han forsynte seg aldri to ganger. Kronprins Olav var en av gutta. – Værsågod, sa’n og plukket opp noe servise som jeg hadde mistet i farten.

Nachspielene foregikk i peisestua eller i salongene på A. Det gikk nok rimeligere for seg enn da plankeadelen i Fredrikstad festet og dro til Grand og helte sjampanje i badekarene og danset nakne med en nellik i bakenden. Oldfrua hadde sjøl sett det. Mens fiffen feiret, drakk leietjenerne alle slantene og forsøkte seg på de to jentene som satt i skrubben om natta og skrelte poteter.

Byfogden har druknet!

Jeg hadde sett byfogd Dahl i byen: Et hode høyere enn andre, rund hatt, høy snipp og krøller i nakken. Han pleide å rusle av gårde til Trosavika med håndkle over skulderen for å bade alene. Byfogden var lodden over hele kroppen og ville ikke skremme barna på stranda i Trouville. Jeg sto og vasket opp i skrubben da jeg hører utafor: – Byfogd Dahl er drukna! Jeg fløy ut. Arne Huseby kom kjørende me’n på lastelemmen til T-Forden. De hadde lagt noe over, men de lodne bena stakk frem.

Frua ble budsendt fra byen. Dattera, fru Køber, kommer mot henne, hun hadde på seg en grå silkekjole som var våt nederst. – Nå er du vel glad mor, sier fru Køber. – Ja, jeg er det, svarer frua. – Jøssenam, sa Karola som sto ved siden av meg, er ho glad for at kællen er død?

Om natta ble det et forferdelig uvær. Det lynte og tordnet og blåste så furutrærne lå flate langs fjellet.

Senere begynte de å forske i drukninga.

Det var ingen som spurte oss skrubbetusser om hva vi hadde hørt og sett.

Trykt i Demokraten 1994