Varmt, men aldri prekært

Arne Berg, pensjonert overbrannmester, startet å slukke branner i -46. 8 mann på vakt og to biler var den regulære styrken. Brant det på Østsiden, ble Godvakker-Maren rekvirert.
– Varmest var det da Gressvikbruket brant, sier brannveteranen. Noen direkte prekær situasjon har jeg aldri opplevd.

Både far og bestefar var sjøfolk. Bestefar hadde vært seilmaker. Far sto også om bord i seilskuter, før han fikk hyre med en steamer. Barndomshjemmet mitt var i Teglverkgata. Bestefar hadde bygd huset der jeg bor den dag i dag.

Strøket ved Seiersten var lekeplassen. Vi fløy høyt og lavt og overalt. Ofte holdt vi til på den åpne plassen ved kornmølla eller oppe på grusbanen. Eller vi dro av gårde til Dølasletta for å sparke ballen som vi hadde surra sammen av papir og hyssingtråd.

Nedafor fløt elva. Vi laga kano av lekter vi fikk på bruket, kledde’n med seilduk, klinte på maling og satte kurs for Kråkerøy. Når vi skulle bade, gikk vi på bena til Enhus, for der var vannet bedre.

Jeg gikk på Seiersten skole. Lærer Jakobsen var tjukk og trivelig og underoffiser, men han hadde ikke vi. Jeg gikk i gutteklasse med 32 på pultene og hadde lærer Haugen som var en knakende kjekk kar. Streker fant vi nok på, men hadde mer respekt for læreren enn skoleunger har i dag.

Etter at Lunde hadde konfirmert meg i Vestsiden kirke, fikk jeg altmuligmann- og viserguttjobb i kølaforretningen til Ola Johansen. Kølabua lå rett overfor Seiersten skole. Jeg harpa koks og køl og kjørte ut til kundene med Brona som sto på stall nede i forretningen. Folk brukte mye køl, spesielt til svartkomfyren midt på kjøkkenet. På søndagen måtte jeg ned i bua for å fore Brona. Arbeidsdagen var fra åtte til seks, og begynnerlønna var to kroner dagen.

En dag runda jeg Rasmussenhjørnet, fikk sertifikat og skifta ut tømmene med rattet på en International. I 1936 begynte jeg som sjåfør i transportforretningen til Borgaas. På lemmen hadde jeg alt, fra teglsten til syreflasker. Veien innover gikk innom Son og Hølen og langs Gjersøen før jeg kunne lempe av surstofflaskene ved Strømmen verksted.

Under krigen hadde jeg generator på Forden. Svartor var best som knott. På en Oslotur uten lass regna vi to hektoliter. Underveis kunne en nazilensmann strekke handa i været: – Å er’e under presenningen?

Etter krigen begynte jeg i ingeniørvesenet. På vintermorran stilte jeg på Stranda for å kjøre sneskrapa. Verst var det å rydde blindgatene.

En énetasjes trebygning på brygga

I 1947 trengte de en sjåfør i brannvesenet. Jeg søkte og fikk jobben. Jeg var i etaten til jeg gikk av som overbrannmester i januar 1977. Jeg trivdes med arbeidet. Det har alltid vært et fint samhold mellom gutta på stasjonen.

Da jeg starta, holdt vi ennå til i den gamle brannstasjonen nede på brygga. Det var en trebygning i én etasje. På den ene sida var slangetårnet. I garasjen var plass til tre biler og en hest. Hesten ble brukt til allehånde småkjøring for kommunen. Den små lastebilen likeså. Vi hadde to utrykningsbiler av merket Magirus. Det var åpne mannskapsvogner med plass til fire brannkonstabler på langs på ene sida og fire på langs på den andre. I tillegg til sirena hadde vi den blankpussa messingklokka å ringe med når vi runda hjørnene. Stigebil kom senere. Magirusen hadde stige på taket og i tillegg hadde vi en 14 meter til å sveive opp for hånd. Stigen var på ei kjerre med jernbeslåtte trehjul. Før hadde de spent en hest foran kjerra, men vi hekta’n etter en av mannskapsbilene.

Bli rolig stående ved apparatet

Det hendte at folk ringte: – 1234, hallo! Er det brannstasjon? Det brenner i smultgryta på komfyren! Brannmelderne var viktige den gang det ikke var telefon i hvert et hus. De var nær sagt over alt. På Torvet, rett overfor Telefongården, på Trosvik, på Stranda, i Båthavna, i Gamlebyen, på Nabbetorp. Slo du inn glasset og trykka på knappen, gikk signalet på stasjon. Hver melder sendte et signal med prikker og streker. Klikka det tre prikker, en strek og to prikker igjen, var det ild løs på Nabbetorp. Hvis ikke en spissbur hadde trykt på knappen for moro skyld og stukki av, selv om det sto på skiltet: Misbrug straffes og Bli rolig stående ved apparatet til brandvognen kommer. Men som oftest var det alvor. Da gikk det i høyden to minutter før foldedørene gikk opp og en bil eller to svingte sydover mens klokka klang og sirenene ulte.

Vi var åtte mann på vakta. Den første tida mi gikk vi på vakt fra åtte til åtte, så hadde vi en dag fri, så gikk vi på vakt i 24 timer, så to døgn fri og så videre. Vi hadde et soverom for seks og et tomannsrom. Vi lå med klea på, gummistøvler sto på gulvet ved senga, mens hjelmer og beltet med øksa hang ute i garasjen.

På morran kom brannmester Starum ned på stasjon’ ved åttetida og inspiserte styrken og ga beskjed om hva vi skulle gjøre. Noen overhalte bilene, andre reparerte slangen og noen kunne ta seg en tur ut i sola på benken utafor og betrakte livet på elva. Inne hadde vi et stort oppholdsrom med en koksovn i hjørnet. Noen spilte bridge og to mann sjakk og ellers preka vi om alt og ingenting. Gamlekarer som Lars Grimstad, Anker Thorsen og Alf Jansen kunne fortelle om den tid da hestene trakk brannsprøyta og seletøyet hang i taket og datt ned på hesteryggen når du trakk i ei snor.

Med godvakker-Maren over elva

Foruten den første styrken hadde vi reservemannskaper over hele byen. Det var folk som sto i vanlig arbeid, men hadde apparat på kjøkkenet eller i soverommet. Når prikkene og strekene kom, trengtes flere mann, så det var å si ha det! til kona og legge i vei.

Ennå var det ingen bru over elva. Brant det over på Østsiden, trykte vi på knappen nede på stasjonen. Ei bjelle ringte i fergestedet: Brannbilen kommer. Lå ferja ved vestsiden, var det greitt. Lå ferja ved østsida eller var den på vei mot Gamlebyen, hoia han i bua til skipperen, og Godvakker-Maren dro tilbake og tok om bord bil og mannskap. Av og til kunne det bli lengre sjøturer. Brant det på Kjøkøya, var det å kjøre til Trolldalen, laste slanger og pumper over på en båt som lå klar og sette kurs for dit ilden var løs.

Ennå fantes småstasjonene rundt i distriktet. Stasjoner og stasjoner, det var beskjedne greier. I Gamlebyen tvers overfor Rådhuset og i nordenden av vaktmesterboligen på Nabbetorpskolen var det buer med ei håndkjerre med slangerull, grenrør og stendere. Når det tikka i apparatet til de frivillige rundt i Ebbesensgate og Narntegata og Nabbetorpveien, var det å fly ned i bua, få opp døra og trille av gårde med kjerra. Ofte kunne det hende at vi fra vestsiden kom først.

Først måtte folka ut

Jeg har ofte undra meg på hvorfor det ikke brant oftere før i tida. De fleste hus hadde vedovn eller kamin, skulle folk på loftet, tok de med seg parafinløkta og på juletreet var stearinlys det vanlige.

Når det først brant og vi rykka ut, gjaldt det å finne ut om det var folk i bygningen. Det var trist å se folk stå i nattøyet og snufse, men du visste at de iallfall var berga. Det tristeste ved jobben var å finne folk som hadde brent inne.

Da jeg begynte i brannvesenet, hadde vi fått fullt dykkerutstyr med maske og surstoffapparat. Nede på stasjonen hadde de tatt vare på det gamle systemet: En hjelm med en slange ut i det fri der kameratene dro belgen.

Slukking er teknikk og taktikk: Teknikk er stigen, slanger, øksa og så videre. Taktikken er forskjellig fra gang til gang. Noen regler må du alltid ha i hodet: Pass på ikke å få noe over deg og ha retrettveien åpen. Vær på vakt når du åpner ei dør. Det kan ligge og ulme, så kommer det til surstoff og poff! slår flammene mot deg. Prekært har det aldri vært, men jeg har fått svidd av øyenbryna atskillige ganger.

Brannfolk kan mer enn å slukke branner

Enkelte ganger gjelder det bare å begrense. Det ble meldt brann på det tidligere Gressvikbruket. Da vi kjørte utover Mosseveien, trodde jeg at hele Onsøy brant. Maken til varme har jeg aldri kjent. Vi pøste på med vann og hindra varmen i å spre seg. Dagen etter var det bare en askehaug igjen av bruket.

Vind er brannmannens verste fiende. En dag, jeg mener det var en søndag, tok det fyr i kvartalet rett overfor City. Det var et forrykende vær med vind i kulingstyrke. Bare noen minutter og ilden hadde spredd seg fra hus til hus. De store rutene på City sa pang og singla i gata. Heldigvis fantes det ikke folk i husene.

Selve brannen på tapetfabrikken på Øra var ikke av de verste. Men det ulma og brant i de digre papirrullene, så vi drev med etterslokking i to-tre døgn. Da det brant i terrenget oppe ved Veum, rulla vi ut 2 kilometer slanger og måtte sette inn pumper for å få opp trykket og rekvirerte militær fra Gamlebyen for å hjelpe til.

Når jobben er gjort og brannen slokt, var det å samle inn og rydde i sammen. På vinteren var jakka et ispanser. Det hendte vi måtte la vannet sildre i slangen, når vi rulla den ihop. Hadde de vært tomme, hadde de stivna på et øyeblikk.

Brannfolk kan mer enn å slukke branner. Var kniven eller saksa sløv, tok folk en tur på brannstasjonen. Hadde du mista nøkkelen din, hadde vi dirker til de fleste låser i byen. Telefonen ringte: – Pus sitter i toppen av bjørka! Vi rykka ut. Da vi kom fram, satt kællen oppi der også. Vi berga begge to.

Trykt i Demokraten 1994