Vi smurte med «Konvallens avskjed»

Sverre Henriksen, Trolldalen, har satt mer enn ett skispor etter seg i det lokale idrettslivet.
Ski, skøyter, fotball har vært hovedinteressene, Glombo, Kråkerøy og Fredrikstad idrettsforeningene. I bedriftsidretten på FMV var Sverre en ankermann. Det starta på blikkspann og furuski. Smøringen var smelta grammofonplater.
– Og kameratskapet var på topp, sier idrettsveteranen.

Jeg vokste opp på et småbruk på en 20-25 mål i Trolldalen på Kråkerøy. Vi var sju søsken. Bestefar og far var sjømenn. Når de seilte på syv hav, var det kona og ungene som fikk ta seg av gårdsstellet. Far gikk mye på Kina. Han seilte med kulier i lasterommet opp Yang-Tse-Kiang og Den gule flod. Han var hjemme hvert tredje år og hadde med seg utskårne havguder til pryd i hjemmet.

Hest hadde vi ikke, men i fjøset sto Rødelin og Grima. Rødelin var sur og sinna. Fra jeg var liten var jeg med og slo med ljå og kjørte inn høyet på ei drakjerre. Etter Lundeskolen gikk jeg på Middelskolen. Før jeg gikk om morran, stakk jeg gjerne en tur i skogen. Så kom jeg for sent, og frk Berg på Den gule anstalt idømte straffelekse: Ti sider avskrift fra bibelhistoria. En gang fikk jeg søster til å gjøre jobben. – Dette er ikke din håndskrift, sa frk. Berg. Dermed fikk jeg dobbelt dose.

Etter middelskolen tok jeg handelsskole. Første jobben var som brødkjører hos baker Hvidsten. Jeg tok sertifikat med en forsikringsagent på Kråkerøy som kjørelærer og geara over til Fredrikstad Glassmagasin. Under et skirenn fikk jeg høre at de skulle ta inn lærlinger i maskinbokholderiet på FMV. Jeg fremstilte meg for to blad Breda. Fagkarakterene var prega av mye friluftsliv, men i orden og oppførsel hadde jeg Meget. Det gjorde utslaget, og FMV ble arbeidsplassen min i 47 år.

Jeg starta i et par utgåtte sleiver

Fotballen rulla første gang i følge med kamerater på ei løkke ved Bjerklund. Ballen var en papirsædde eller ei oppblåst griseblære. Borte ved Wennersberg trente Arbeideridrettslaget Fart. Knut Kasa og Einar Kubben Brynildsen kasta stivhatten og jakka og dribla ivei mellom gresstustene.

Sjøl valgte jeg borgerlig og Glombo idrettsforening. Jeg starta i målburet på guttelaget med sixpencen godt trekt ned i pannen. Banen lå halvveis mellom Glombo og FMV. Når vi hadde spilt oss svette og varme, var det kort vei ned til elva. Kjell Pettersen som spilte back og senere kom på landslaget, ga gode råd om hvor­dan jeg skulle plassere meg.

Utstyret var både og. Jeg starta i et par utgåtte sleiver som jeg hadde arva etter en av gamlekara. De første ordentlige fotballstøvlene kjøpte jeg i sportsforretningen REX. De kosta 11-12 kroner og lukta herlig. Rød bukse og grønn overdel fikk vi av klubben. 18 år gammel gikk jeg over på A-laget. Vi farta rundt og spilte mot Gressvik, Gleng i Sarpsborg og Lynild i Halden. Foruten Kjell Pettersen hadde vi gode spillere som Arne Huth Hansen og Arne Andreassen. Vi tapte og vi vant. De svartgule i Moss var de farligste motstanderne.

Far syntes ikke det var noe stas med fotballen. Jeg lot den ligge død et par år, men så var de i bet for en målmann i Gressvik idrettslag. På vei til min første kamp mot Rolvsøy, var jeg ikke høy i hatten. Gressvik hadde så mange flinke folk: Reidar Rulla, Kjell Moe, Olavesen samt Bissen og Børre. Kjell Moe trøsta meg: – Slepper du inn et mål, så lager vi to. Det gikk ikke akkurat slik, for vi slet for å seire 1-0. Dessuten pælma småungene som holdt med Rolvsøy, sten på målmannen.

Vi spilte første runde i Norgesmesterskapet mot Mjøndalen på Gressvik stadion. Fredrikstad spilte bortekamp så det ble svart av folk rundt banen. Musikkorpset Viken spilte marsjmusikk både foran kampen og i pausen. Likevel tapte vi 2-0. Gutta råda meg til å se på bena til Gubben Andersen. Men det var Jørgen Wahl fra Mjøndalen som scora. Første mål var en skruball av den vriene sorten. Det andre var jeg skyld i sjøl. Det var fri fra sida, og jeg løp ut og hadde ikke trekt tilbake forsvarsspillerne. Jeg ergra meg over lusemålet i lange tider.

Bestemor strikka trikoten

De første skøytetakene tok jeg på en liten bane jeg hadde stelt til i Bjørnevågkilen. På bena hadde jeg blikkspann. Det var skøyteskjær som far hadde klinka fast til et par gamle støvler.

Jeg hadde hørt at det skulle være gutteløp på stadion. Flinke løpere som Thorkild Andersen og Rolf Larsen skulle være med. Jeg stilte i epleknickers og på blikkspann og vant 500 meter på 56 blink. På 1 000 meter var det fellesstart. Jeg la friskt i vei og kom sist i mål. Men på 500 meter oppe på Selbak ble jeg førstemann igjen. Gunnar Pagander, som jeg ikke kjente, kom bort og verva meg inn i Fredrikstad Idrettsforening.

Far spanderte lengdeløpskøyter som jeg slet ned når jeg trena på sjøisen. Bestemor strikka trikot til meg, slik de store gutta hadde. I juniormesterskapet på Fredrikstad stadion vant jeg 500 meter og ble nummer to på 1 500. Jeg var fornøyd, for det var mange flinke skøyteløpetere i Østfold. Tor Gudmestad og Olaf Einarsen herfra, Thøgersen fra Sarpsborg og Paul Olsen fra Moss. Jentene stilte også opp: Margit Fossås fra Sarpsborg og vår egen Karin Abrahamsen.

Vi smørte med «Konvallens avskjed»

Vinteren 1936 falt det mye snø. Jeg hadde gått på ski helt siden jeg fikk mine første furuski som var svartmalte, med røde render og veldig pene. Som guttunge brøt jeg av ski uavlatelig. Nå kjøpte jeg hickoryski med kandaharbindinger hos Simonsen. De kosta 30 kroner.

Det var en gjeng av oss som kom sammen og stifta Kråkerøy Skiforening. Det var Rolf Brynhildsen, Kristian Andersen, Alvar Holter, Einar Johansen og Knut og Arve Kasa. Borte ved Bjørnevågkilen lå en bakke som noen før oss hadde prøvd å legge til rette. Vi fortsatte med å rydde bort stener og bygde ei bry der unnarennet kryssa et dike. Bakken døpte vi Grankollen.

I januar og februar ordna vi til hopprenn i bakken. En vinter var det så mye snø at vi hadde renn på skjærtorsdag. Det var populært, og det kom grådig mye folk, på bena, på ski, på spark eller med hest og slede. Inger Trodahl og Signe Tveterås hoppa gjerne først og åpna rennet. Hopperne satte utfor med sus i knickersen og armene strekt framover. I ovarennet sto Arve og Knut Kasa og noterte stilkarakterer i ei kladdebok.

Bakkerekorden var ca. 20 meter. Folk kom fra Onsøy og Råde for å hoppe i bakken. Av våre egne lå Einar Johansen, Odd, bror min og Bendik Brodahl i teten. Bendik var bare 10-11 år.

Smøringen var Tintolakk eller parafinvoks. Til langrennsbruk smelta vi grammofonplater som vi strøk på med strykejern. Du kunne høre Konvaljens avskjed mellom stavtakene innover i granskogen.

Langrennløypa starta ved Lunde. Så gikk den bortover jordene mot Lunderamsa og Wennersberg. Vi gikk vanligvis 10 kilometer. Ofte var Alvar Holter og Rolf Hansen først i mål. En gang hadde vi økt til 17. Da klaga løperne fra Fredrikstad og sa vi hadde målt gæli, for opplegget deres passa ikke med lengden på løypa.

Slipp meg! Jeg hører til ordensvernet

Premiene var små nysølvpokaler som vi hadde kjøpt hos gullsmed Pettersen i Nygaardsgata. Premieutdelingen hadde vi gjerne i frihandelen til Sundene. Sundene var en eldre bonde som drev butikk på si. Der kledde vi av oss før løpene, og der holdt vi møtene i foreninga. Til gjengjeld fikk Sundene solgt mer sjokolade og brus.

Økonomien var et problem. Vi tok 50 øre i inngangspenger i hopprennene og lodda ut en kringle blant publikum. Vi arrangerte danseaftener med skytebane i Bøndenes Hus på Kråkerøy. Ute i gangen smalt luftgeværpiler i eller utafor pappskiva. Inne i salen mekka Agnar Helgesen på trekkspillet. Jeg dansa lite, men var formann i foreninga og måtte ta meg en tur bort for å inspisere. Da hadde mange tatt seg en tår over tørsten, og gjengen fra Nordre Kråkerøy hadde dukka opp, så slagsmålet var friskt og ferskt. En som lå på bakken, ropte: – Slipp meg opp! Jeg hører til ordensvernet!

Vi hoppa og gikk langrenn til ut i -38. Da var Kråkerøy Idrettslag stifta og vi gle’ smått og pent over i det. Protokollen vår tok Knut Kasa vare på. Kameratskapet er det jeg husker best.

Trykt i Demokraten 1994