Anton sa det med blomster
Nellik, petunia, kornblomst og asters – alt fantes i Antons vogn på torget i Fredrikstad. Utdannet i Danmark, med god hjelp av Ester, frydet og prydet Anton Johannessen i en årrekke Fredrikstad.
– Torvet er ikke hva det var, sier blomsterdyrkeren.
Første møte med det som spirer og gror fikk jeg på småbruket hjemme. Det var 13 mål, ei ku, en flokk gamle høner og et par griser på 110 kilo hver når det nærma seg slaktetid.
Etter konfirmasjonen var jeg to år hos Ole Kristoffersen for 20 kroner uka og kosten. Best likte jeg å stelle med hest. Jeg var stolt som en hane da jeg første gang smatta på Blakken og Brona foran den dobbelte slåmaskinen.
Jeg sto alene i 14 dager og hengte kornnek på staur og fant ut at det var på tide å se seg om etter annen jobb. Gartneryrket var drømmen. Jeg hadde tatt ett års korrespondansekurs i hagebruk. Læretida starta jeg hos Ileby. Jeg lærte å lage jordblanding av løv som vi henta rundt i byen, sand og muld. Lønna var 44 øre timen.
Jeg ble satt til ting som hadde lite med gartnerfaget å gjøre. Om morran spente jeg Karolius for vogna og kjørte på torget der Ellen Dahle solgte blomster for Hannestad i alle år. Klokka sju om kvelden dro gårdsdrengen og jeg ut med ei kjerre for å hente møkka ut av doene til folk rundt i byen. Pudrettukta hang i klærne lange tider.
Gartner Arthur Jensen hos Ileby hadde i unge år gått i lære i Danmark. Han satte meg på tanken om sydlige egne. En dag satt jeg på toget med en diger matpakke og kurs for København.
Får du nok at spise, Johannesen?
Hjalmar Larsen eller Cyklamen-Larsen hadde et mindre gartneri utenfor hovedstaden. Han var en eldre, gemyttlig ungkar: – Du får vel nok å spise, Johannessen, jeg synes du er så tynd i kindene. Arbeidskameraten min het Eberhard Sydbøge, en fisker som hadde gått i land. Jeg bodde på hybel i gartneriet. Senga var fra 1700-tallet.
En gang i måneden holdt Larsen selskap for en av sine gamle venner og hans kone. I kummen i kjelleren sto rikelig med akevitt og bayerøl. De festa og hygga seg til sola sto opp.
Mesteparten av det jeg kan om gartneri har jeg lært av Larsen. Han satte meg til å gjøre ting som ellers ble betrodd utdannede gartnere.
Cyklamen skulle pottes. Larsen sa: – Se her, Johannessen. Setter du dem for dybt, råtner roden. Setter du dem for grunt, tørker planten.
Vi hadde 2 000 syriner på friland. Etter at de hadde stått der i tre-fire år, grov jeg dem opp og bar dem inn i gartneriet. Larsen hadde plukket gamle zinkbøtter fra fyllinga. Jeg beskar syrinrøttene, planta syrinen i bøtter, stampa jorda godt rundt og satte dem ut i friluft til bladfall. Så var det inn med dem igjen til vinteren var over.
Av og til hadde vi ærend til Grøntorvet. Der satt torvkonene på rad og rekke. De var alltid svartkledte, med danske talegaver og skaut rundt de rynkede ansiktene.
Året etter arbeida jeg ved nok et gartneri i Danmark. Det lå ved Kjøge bukt. Jeg satt på hybelen og skrev brev til mor og far mens svanene svømte i måneskinnet på bukten.
Kona brente søknaden
Etter fortsatte studier ved et gartneri i Sverige, vendte jeg hjem med planer om å dra til Westminster i England eller Michigan i USA. På dans på Kongsten traff jeg ei jente. For fire år siden fortalte Ester, kona mi, at hun hadde brent opp søknaden om oppholdstillatelse.
I 1952 starta jeg Antons Blomster. Jorda kjøpte jeg av far. Første spadestikk ble tatt klokka seks om morgenen den 2. mai. Samme år var første drivhuset oppe. Det neste sto ferdig i -54. Det tredje kjøpte jeg etter nedriving hos Hannestad. Så fulgte en blokk som Carlheim hadde kvitta seg med. Der dyrka jeg 400 kvadratmeter tomater.
Mye av arbeidet gjorde jeg sjøl, med god hjelp av snekker Alfred Gerhardsen. Svigerfar, Jern-Hans kalt, murer hos August Hansen tok i mangt et tak. Den sindersfyrte fyrkjelen kjøpte jeg for 3 000 kroner hos skraphandler Oskar Nilsen. Smed Finn Johansen ordna med installeringa. Et år leide jeg gartneriet til Denofa, og i flere år et småbruk i Pumpedalen der jeg hadde 27 mål grønnsaker.
Det har vært ett og annet å henge fingrene i. Gartner Knut Karlsen var min arbeidssomme og trofaste følgesvenn gjennom alle år. Liv Lie var til god hjelp på somrene. Datteren min, Marianne var med fra hun kunne gå. Ester, jenta fra dansen på Kongsten, har vært et arbeidsjern.
Jeg satsa på blanda kultur. På friland dyrka jeg bønner, agurker, sukkererter, poteter og persille. Jeg hadde åtte mål hodekål som elgen ofte spiste. Grønnsaker kjørte jeg til Gartnerhallen eller jeg lessa bilen full og kjørte til Økern. Alt i alt har jeg slitt ut fire varebiler. – Jeg kjøper alt du har, du har fine varer, sa en kar. Jeg kom med boka. – Hva skal jeg med den, jeg skal ha det svart, sa luringen.
Skal vi være venner?
Mest kjent var jeg for Antons Blomster: kornblomster, asters, krysantemum, georginer, evighetsblomster pluss hele sommerfloraen. Jeg leverte mye rundt omkring: Til Solberg Johansen på Gressvik, til Mathiesen på Torp, til Morten Nilsen på Selbak og til Annes i Gamlebyen.
En julaften kjørte jeg meg fast. Det lukta deilig surkål og ribbe. Mannen kom ut: – Nå gir du blaffen, Anton. Du ser passe drøppa ut. Kom inn og ta ribbebiten hos meg. Så lot jeg bilen stå og spiste ribbe med en bayer og en lille genstand til. Da jeg vandra hjemover, lyste Betlehemsstjerna ekstra klart på himmelen.
Aller første gang jeg dro til Fredrikstad torv, lånte jeg hest av Anders Grindebakken. Det gjaldt å være tidlig ute for å få med morrarushet. Klokka seks satte jeg opp bord og bukker etter å ha tatt morrakaffekoppen på Onsøybryggen Café eller National.
Det var trangt om plassen. Side ved side sto Olaf Pollen, Anders Gjølstad, Johan Aasbrenn, Dahle Johansen, Per Sand, Rudolf Heie, Frithjof Pettersen, Rolf Henschel, Christian Hannestad, Thorbjørn Ileby, Birger Larsen, Øivind Johansen, Karsten Kolstad, Charles Pettersen, Jens Jensen, Sverre Kristiansen, Arve Arvesen, Bjarne Andersen, Ragnvald Flood, Torsten Løkkeberg og Sigurd Pettersen. Lorang Syversen vandret frem og tilbake og til og fra og ordna dagsplasser til de som trengte det.
Vi kunne gjøre en avtale oss imellom: I dag tar vi 15 kroner for julestjerna. Så snudde du ryggen til, og det var noen som prøvde seg med tolv. Enkelte sto benhardt på krava. Borte på Blomstertorvet var Anette Rulla og Emma med sønn til ubåten til å dra barnevogna med varene og Ingeborg Madsen. Den var det temperament i.
Antons Blomster hadde plass på fisketorget i nærheten av Fossum og Ingerø. Foran oss sto fru Bakkhaugen for Hannestad. Hun var spiss: – Hva har du her å gjøre? Jeg hadde vært utaskjærs og vant til å ta folk: – Skal vi være venner eller uvenner, frue?
Den første tida sto svigermor Maren, senere kona mi på torvet uka igjennom. På lørdagen overtok jeg. Vi starta med bord på to krakker. På vinteren kunne det slå til med minus 12 og nordavind. Vi tok Fredriksstad Blad på brystet og Demokraten på ryggen, sto på halmmatter og slo floke med topplua nedover øra. For å skjerme plantene varma vi med primus under presenningen som vi leide av salmaker Andresen. Jeg var førstemann som fikk laga en vogn med glassruter og propanlys og varme. Enkelte rista på hodet: – Har du råd til dette, Anton? Vogna tjente jeg inn på et år.
Fredag og lørdag var det mest trafikk. På lørdager kon flesteparten mellom 10 og 12, for butikkene stengte klokka ett. Faste var Oskar Danstorp, Bjerke Magnussen, fru Heide og fru Kihle, damene fra Moes Magasin samt søstra til Hjørdis Nilsen, fru Stenersrød og fru Heltvedt. På lørdager holdt vi på til tre. Vi rydda og feide og spylte. Sluntra vi unna, fikk vi Lorang på nakken.
Roser til kjæresten
Utvalget skifta med årstidene. Mot høst solgte vi masse krysantemum. Det var selve høstblomsten. Nå er sjarmen borte, for nå driver de dem frem hele året gjennom. Mot mørkere dager, i november og desember, gikk det i cyklamen, julegleder og julestjerner. En gang gikk jeg tom for julegleder. Jeg svippa inn til Oslo, fikk tak i 2 000 til, og kvitta meg med hver eneste en.
Etter jul ble det mer stille. Da solgte vi snittblomster. Tulipaner ville mange ha, og nelliker. Før solgte vi mest store nelliker. I de senere åra var grennelliker i skuddet. Roser er alltid populære. På lørdager kom mannfolk og skulle ha en bukett til kona eller kjæresten. Før kjøpte folk kjemperoser, nå går det mest av de små garnettrosene.
Det er viktig å snakke med kundene og gi råd. Det er ikke bare å sette buketten i vann. Blomstene må skjæres, skiftes vann på og stilkene må kokes. Da først gir de lys og glede i sinn og stue.
På våren starta plantesalget for fullt. En måtte ikke sette igang for tidlig, for ennå i juni kan det være frostnetter. Før gikk det mye i stemorsblomster, petunia, bayersk hengenellik, fuchsia og blåmann. Blåmann har holdt seg, men nå vil folk først og fremst ha pelargonia i alle varianter: Ville de Paris, Imperial.
I flere år hadde vi Distriktets Dag. Vi pynta oss sjøl med gamle klær og flosshatten til oldefar og stakken til bestemor, spente Blakken foran vogna og dro til byen. Jeg pynta vogna med prydkål, hengte opp druer og ferskener: – Værsågod, frue, hva skal det være i dag? Anders Polti’ kom og inspiserte og var fornøyd. Etter noen år dabba det av. Nå er også de fleste av de gamle gartnerne borte fra torget. Ved Østfoldhallen har vi fått Plantasjen. De selger blomster i hvert varehus. Noe har forsvunnet, spør du meg.
Trykt i Demokraten 1995