Blant løytnantshjerter og lerketrær på Lykkeberg

36 mål hage med 150 frukttrær, syrinlysthus og kjeglebane, sorthvite singelganger, staudebed men løytnantshjerte og lupin.
Gartner Heltvedt sørget for at alt stod i flor. Sønnen Ragnvald gikk pappa til hånde.
Grosserer Jacobsen stanset og pirket i singelen med stokken.

Far, Siver Andreas Heltvedt, kom fra Lindås utenfor Bergen. To brødre ble lærere. Selv gikk han på planteskole i Sandnes og ble gartner. Han arbeidet flere steder på Østlandet. Ved Hurumkanten traff han mor som var bondejente fra Konnerud. De fikk seks barn, tre gutter og tre jenter. Sjøl var jeg nummer fire i rekka.

Far var i flere år hos Anker på Rød ved Halden. Anker og Jacobsen i Fredrikstad var i slekt med hverandre. I 1905 flyttet far hit til byen og stelte blomster og busker og trær for Jacobsen til kommunen overtok eiendommen i -29. Deretter drev han frukthaven og drivhuset for egen regning til han døde nyttårsaften 1932.

Jeg kom til verden 10. juli 1909. Noe av det første jeg kan huske, er at jeg er sammen med far ute i Lykkeberghaven. Mor ventet en liten. – Hva skal han hete, spør jeg. – Sverre, sier far. Han hadde laget renner der han skulle plante gyldenlakk. Jeg syntes gyldenlakk var et pent navn. Far la plantene på rekke og rad og så hjalp jeg til med å få dem i jorda.

Den første tiden bodde vi i den ene fløyen i uthuset. Så kjøpte Jacobsen huset helt oppe på toppen av kaptein Mathiesen, og vi flyttet inn der. Det het aldri annet enn gartnerboligen. Vi fikk så god plass at jeg ikke ville fortelle på skolen hvor mange rom vi hadde.

Kuene beitet på løkka mot Phoenix

August Karlsen het den andre gartneren. Han bodde i annen etasje hos oss. Michael Ørmen var kusk og gikk i leggings og bodde i gården ved siden av Hauglund i Nygaardsgaten. I den ene enden av uthuset var stall og fjøs med tre kuer på båsen og hesten Brona i spilltauet. Jeg likte lukten av høy og ku. Det var flere spilltau i stallen fra den tiden de hadde hatt ridehester på Lykkeberg. Nå sto de tomme. Utenfor stall- og fjøsdøra hadde St. Bernhardshunden Bamse hundehuset sitt.

Mor hadde jobben å melke kuene hver morgen. På sommeren vandret de av gårde for å beite på løkka syd for parken mot Phoenix. På kvelden ble de hentet tilbake igjen. I et rom ved siden av stallen hang seletøyet. Det var damesadler og herresadler og bisler og grimer og jeg vet ikke hva. Iblant hadde jeg jobben å pusse det blanke på seletøyet. I vognskjulet stod sleder og firhjulte og tohjulte vogner. Mest brukt var karjolen. I den dro Ørmen og jeg til landstedet på Hankø for å klippe gresset. Grossereren selv likte seg best til fots eller på sykkel.

Vedskjulet var fylt av kubb som vi fikk tilkjørt fra Gressvikbruket. I fruktkjelleren var det hyller med kasser fra gulv til tak. Over denne delen av uthuset lå høyloftet. I en del av haven mellom alle frukttrærne, vokste gresset høyt og fritt. Det ble slått, tørket i såter og kjørt inn på høyloftet.

Jacobsen pirket vekk løvetann med stokken

Fra jeg var ganske liten måtte jeg være med far i arbeidet. Mens de andre hadde ferie og fridager, luket og spadde og vannet jeg i haven på 36 mål.

Om vinteren skulle gjødselen kjøres ut. Dobriggen fra byen kom med forsyningene, og naboene klaget over lukta. Om våren skulle det spas i staudebedene, rundt bærbuskene og rundt frukttrærne. Det var 150 trær i alt: epler og pærer og plommer og kirsebær og moreller.

Grønnsakhaven lå for seg. Den ble pløyd og harvet før vi plantet ut sommer- og vinterkål og gulrøtter og blomkål, selleri og persille. I et eget felt dyrket vi rabarbra, jordbær, asparges og artiskokker. Når kokka kom ut og plukket jordbær og brøt av og hentet inn artiskokkene, skulle det være festmiddag på Lykkeberg.

Ned mot Nygaardsgata lå drivhuset. Der fyrte far med kvister etter beskjæringen av frukttrærne. Det hendte at jeg ble sendt om kvelden gjennom den mørke parken for å legge mer under kjelen. Da var jeg redd. Det ble fortalt at til tider kunne en møte likfølget til gamlegrossereren som døde i 1894.

Sommerblomstene skulle plantes ut: hortensiaer og pelargonier og erteblomster. I staudebedene blomstret asters, løytnantshjerter, riddersporer, valmuer, lupiner, peoner, floks og prestekrager.

Når haven sto i fullt flor, skulle den holdes vedlike. Andreas Jacobsen var nøye slik. Han tok seg gjerne en tur rundt, og så han ugress i et bed eller løvetann i en plen, pirket han borti med stokken sin. Veien med sort og hvit singel skulle skyfles, og plenene skulle kantskjæres og klippes. I bakkene gikk jeg foran og dro i et tau, mens to mann gikk bak og dyttet slåmaskinen.

Hva sa Hr. Grossereren?

På sommeren ble det leid inn lukekoner. Jeg husker at en av dem som het Sofie og August Karlsen og jeg lå på rekke og rad og stakk løvetann i solsteken.

Antrekket måtte være standsmessig. Bar overkropp var utenkelig. I arbeidet skulle det være jakke, skjort og slips. Mor sydde løse skjortebryst til meg som jeg hadde under den lette jakken.

Vi hadde respekt for grossereren. Sjøl var jeg rett og slett redd ham. Jeg vet ikke om han var spesielt streng. En gang hadde han satt seg ved siden av mor på en benk og snakket med henne som et vanlig menneske. Det var slik den gangen at man var redd for sjefer og lærere. Lua kom fort av når de var i farvannet.

Hadde jeg fått en beskjed, våget jeg ikke å si: – Hva? Til nød kunne: – Hva sa hr. grossereren? passe. En gang bad Jacobsen meg gå bort i kiosken ved kirken og kjøpe Berlingske Tidende. Jeg oppfattet ikke navnet på avisen. I stedet for å spørre, søkte jeg hjelp i min nød hos damen i luka. Hun visste hva grossereren pleide kjøpe.

I august gikk vi igang med å høste inn bær og frukt. Jeg sto høyt på stigen og la epler og pærer forsiktig ned i en kurv. Så la jeg dem like forsiktig i kasser som ble kjørt inn i fruktkjelleren.

Vi hadde middagspause klokka ett. Jeg drev på og plukket i toppen av et gråpæretre og var ikke ferdig før viseren på klokka i kirketårnet viste fem over. Jeg stakk noen pærer i lomma og ruslet hjem. Så kom Jacobsen. – Skal du ikke spise, Ragnvald, sa grossereren. – Hva er det du forresten har i lommen? – Pærer, sa jeg. – Har du lov til å ta dem? – Nei, sa jeg. – Så gå og legg dem tilbake, sa Jacobsen.

En del av frukten ble gitt til folk grossereren kjente. Jeg gikk med eplekurv til fru Bing i Bingsgate og til fru Egeberg. Mesteparten overtok torvkonene i Fredrikstad eller oppkjøperne i Oslo. Ørmen kjørte lass på lass med gråpærer til jernbanestasjonen i Fredrikstad.

Senere på høsten skulle løvet rakes. I parken vokste kastanjer, bjerk, lønn og lerketrær. Mellom trærne vokste syrin, sneball- og sjasminbusker. Et valnøttre måtte pakkes inn mot vinterkulda. Vi rakte ned treriver, og Ørmen kjørte løvet i en vogn med høye lemmer bort i frukthaven der det ble lagt i en kjempestor haug.

Engelske offiserer på singelen

Av og til hadde vi ærend i hovedbygningen. Grossereren, nr. 89 ringte gartnerboligen, nr. 78 og ba meg komme over og vaske sykkelen hans. Eller jeg ble bedt om å hjelpe kusken og jentene med å bære ut og banke teppene. Kokka het Ingeborg og Hanna var stuepike og så var det ei jente til som jeg ikke husker navnet på.

Når jeg kom inn døra, lå det et isbjørnskinn utover gulvet. Jeg så rett inn i det oppsperra gapet på isbjørnen. Innover var det salonger på rekke og rad. Ned mot Nygaardsgaten lå blomsterrommet som hadde egen oppvarming fra kjelleren.

Grosserer Jacobsen var ugift. Da han var liten hadde han og hans søsken lekt i lekestuen i nordenden av parken. Jeg var inne og tittet, for jeg visste hvor grossereren hadde gjemt nøkkelen. I lekestua var det kjøkken og stue med en åpning i veggen imellom slik at en lettvint kunne servere maten når det var dukkeselskap. Ellers var det små stoler og et lite bord og en liten anretning. Når det en gang iblant var småbarn på besøk og de lekte i huset, sendte de bud på Inger, søsteren min. Hun var munter og kvikk og morsom å leke med.

Det var ikke lenger mye selskapelighet på Lykkeberg. En gang det var engelsk flåtebesøk, holdt Jacobsen selskap for offiserene. De vandret på singelen og slo seg ned i lysthusene med sine forfriskninger. Nede på brygga var det hoplafest for mannskapene.

Da trodde mor det tordnet

Jacobsen var ofte i England. Når han var hjemme, fikk han fra tid til annen besøk av venner og forretningsforbindelser. Da inviterte han på et slag kjegler. Kjeglebanen var i ene enden av haven. I ene enden var et sekskantet hus med vinduer i alle vegger. Selve banen var under tak, en lang, smal bygning med vinduer på ene siden. Når de skulle slå kjegler, ble jeg budsendt som hjelpegutt. Da satt jeg på en hylle på veggen der kjeglene sto. Når kula kom farende og slo overende kjeglene, ropte jeg resultatet, så føk jeg ned i en fart for å reise kjeglene. Deretter plasserte jeg kula i en renne som helte nedover og tilbake til spilleren.

Så kastet de på nytt. Det ga gjenlyd i trebygningen, og hjemme la mor hodet på skakke og lyttet. Du verden, hadde det blitt tordenvær?

Trykt i Demokraten 1995