En tiger fra Torp

Første målet var to stener, fotballen av papir fra Torpefabrikken. Senere ble Kolbjørn Kvarud fast i mål for Torp Idrettsforening. Med tyve sting i hodet fakka han det meste.
– En tiger i buret, sa folk. – Vi spelte fotball, sier veteranen.

Jeg er født på Tofte i Hurum i 1911, men døpt i Borge kirke. Far min hadde arbeida på Tofte Cellulose. Mor var sarpejente. Etter at de hadde gifta seg, flytta de hit, og far begynte på Torp Brug. Senere ble han formann på Sodahuset. Der hadde jeg sjøl arbeidsplassen min i mange år. Vi bodde nedmed Kileber’n ved hovedvegen. Hjemme var vi tre jenter og tre gutter. Jeg var den mest røveraktige. Jeg gikk på Torpeskolen for frøken Gyda Strøm. Det forekom at jeg lot som jeg skulle gå på skolen, men i stedet stakk jeg bort på moen for å treffe noen kamerater. Når det var den tida da skolen slutta, rusla vi hjemover.

Fotball har jeg sparka siden jeg var en guttepåsa. Moen var en åpen plass ved Torpelunden. Der holdt vi til med fotballen som vi hadde laga av papir som vi hadde klemt sammen og surra hyssing rundt.

Vi sparka barbent. Det gjorde vondt når stortåa kom borti ei trerot. Måla var et par stener i ene enden og ei buske i den andre. Det ble slik at jeg stilte meg mellom stenene, og i mål ble jeg stående i åra som fulgte.

Når vi hadde sparka oss svette og varme, dro vi ned og bada i elva. En dag oppdaga jeg at jeg kunne svømme.

Bror min datt en gang uti fra ei eke. Jeg fikk tak i håret på’n da han kom opp for tredje gang. Vi tørte ikke si noe hjemme. Kristian Olsen som senere hadde den små kiosken, forsvant mellom to tømmersopper. Jeg fikk sparka dem fra hverandre og halte’n opp. Det gikk stille og rolig for seg.

Jeg skal betale kontingenten for deg

Da vi var blitt litt eldre, flytta vi bort til den gamle idrettsbanen til foreninga. Plassen leide de av Torpebonden. Den lå noen meter nedafor der Prix ligger i dag. Det var en grus- og sandbane med ordentlige målstenger. Jeg var en gang med og spilte mot guttelaget til Selbak. Hans Hansen stod i mål. Han var veldig god.

Særlige inntekter fikk ikke foreninga av kampene der for folk lå på fjellet og oppe på veien og betalte ikke en øre. Ole Torp som drev kolonialbutikken fikk meg med i Torp Idrettsforening. – Hvis du melder deg inn, sa’n, så skal jeg betale kontingenten for deg. Jeg var 16 år og arbeidsledig og hadde ikke et øre i lomma.

Foreninga drev med bryting, boksing og fotball. Brytinga foregikk på matta på avholdslokalet. Viktor Kilberg var suveren. Så gifta han seg og flytta til Trondheim.

Johan Brandstorp var best av bokserne. En gang boksa han mot en svart mann som var utkaster på Torsøkilens Bad. Brandstorpen vant. De festa opp premien i følge. En gang ville han ha meg med i ringen. Men jeg hadde nettopp tatt blindtarmen hos dr. Thorvaldsen på sykehuset i Gamlebyen, så jeg takka nei.

Først og sist ble det fotball. Vi trena to ganger i uka på den nye banen som foreninga hadde leid av fabrikken for en krone året. Berntsen var banemester. Jeg var med og jobba på banen og på veien ned dit. Det var slik at hadde du ikke penger til å betale kontingent med, så satte Birger Berntsen deg i sving.

I den nederste enden, mot fabrikken, stod et plankeskur med to avdelinger, en for hvert av lagene. Der inne skifta vi foran kampen. Foreninga holdt fotballstøvler og drakter. Juniorlaget hadde røde bluser og hvite bukser. A-laget hadde svart trøye med hvit stripe tversover.

Når vi trena, spelte vi helst i det vi gikk og stod i. Når treninga var slutt, fløy vi gjerne bort og dyppa oss i fabrikkdammen. Skulle det være kamp, kjørte de frem 50 liters melkespann med vann. Vi helte vann i vaskevannsfata og gne av oss den verste skitten.

Sven Svendsen var formann i foreninga. Han var ungkar og avholdsmann og forbundsdommer. Han hadde til og med dømt landskamper. Vi hadde en veldig respekt for Svendsen.

Kjørner ’em deg, Torbjørn?

Mest trente vi oss sjøl. Så snart laget var på banen, gikk vi mellom. I 1932 trente Gærvern laget. Han var en jævli’ sarping og en god fotballspiller. Han var fæl til å jukse, men tok’n så dommeren ikke kunne ta’n.

– Han kan jeg ikke lære stort, sa han når han så hvordan jeg fakka ballene. Forbildet mitt var Bjarne som stod i mål for Hafslund. Han leverte fenomenale kamper. Jeg studerte’n i lange tider. Problemet mitt var høye baller, for jeg er jo ikke av de lengste sjøl. De lave var det ikke så farlig med. Jeg var rask til å kaste meg i bena på spillerne. Jeg har 20 nest i hue som minne.

Jeg hadde fått noen spark i hue under en kamp i Drammen mot Mjøndalen. Vi skulle spille mot Selbak på Selbak stadion.

Jeg stod i mål med inntulla hue og redda alt som kom. Etter kampen kom Arne Strand bort til meg: – Ta av deg den bandasjen, Kolbjørn, sa’n. Du er ikke mer dårlig enn meg.

Under en turnékamp fikk Thorbjørn Martinsen seg en så han lå rett ut og glippa med øya. Arve Jordmora var der på blunket: – Kjørner’em deg, Thorbjørn? sa Arve. Så du hvem det var? Torbjørn hviska navnet. To minutter senere bar de synderen ut av banen.

Jeg sto i mål for både juniorlaget og A-laget. Første gang jeg spelte en A-lagskamp, var Johan Greven dommer. Han bodde i Gamlebyen, var en stram kar og fæl til å feste. Jeg hadde ballen for lenge så han dømte sikkert 100 frispark. Neste gang gikk det bedre.

A-laget til Torp Idrettsforening var et hardt lag. Backene mine var Sverre Bollemyr Olsen og Eskild Kristiansen. I half-rekka spilte Kolbjørn Blekka Mathiesen, Guttorm Mathiesen og Nils Karstensen. Ytre høyre var Thorleif Kristiansen, indre høyre Gunnar Olsen Jordmora. Anker Lokkern, pedellen på Fagen var centerløper. Han var en av de gode, gamle gutta. Ivan Wernersen Kjeva spilte ytre venstre og som indre venstre stilte Arve Olsen Jordmora.

Vi spilte fotball. Fikk vi tak i ballen, så spilte vi’n, fra mann til mann. Vi spilte mye mer tett enn de gjør i dag, både i angrepet og forsvaret. Taktikken la vi opp mens vi spilte. – Pass på’n! Gå på! I dag driver halfene og dribler og dribler. Så er det all denne flyinga etter disse lange ballene nesten helt fram til mål.

Foreningskassa var ofte bånnskrapt. Skulle vi spille her i distriktet, satte Trulsen benker på lastebilplanet. Dro vi lenger av gårde, leide vi buss av Drøbaks Busselskap. Vi var 11 stykker, tre reserver og Sven J. Svendsen. Av oss 11 på laget var det fire i fast arbeid. Vi var i Oslo og gikk og kikka i vinduene. Vi hadde ikke en øre å handle for. De som hadde noen kroner skrapte sammen til oss andre så vi kunne komme på Skansen og ta oss et glass øl.

Det målet burde jeg ha redda

Jeg husker best de målene jeg burde tatt. Vi spilte mot Fredrikstad på Sarpsborg stadion i femte runde. Det ene målet var ikke til å unngå. Han kom på siden, på høyreving og skjøt i det ene hjørnet mens jeg var i det andre. Det andre burde jeg ha redda. Finn Johansen skjøt, jeg kasta meg ned, men ballen slo ned og spratt inn. Jeg ergra meg i mange dager.

Fredrikstad hadde mange flinke spillere: Rullaguttene, Arne Børresen, Sverre Moe, Sten Moe. Sten Moe var suveren. Han spilte half og la opp til gutta. Dommerne kunne være både og. Vi spilte en treningskamp mot Fredrikstad til inntekt for Eskild Kristiansen som hadde ødelagt seg. Det var Charles Jørgensen som dømte. Vi leda 2-1. Men Jørgensen var patriotisk og dømte straffespark helt bort i natta. Jeg ble så gærn på dommeren at jeg saboterte og resultatet ble at Fredrikstad slo oss med 13-2.

Det var ikke bare dommerne som var patriotiske. Publikum holdt med sitt eget lag. Særlig var det merkbart mellom Selbak og Torp. Det var en kar fra Selbak som bodde her og var gift med ei Torpejente. Når Selbak spilte, så var det Selbak for alle penga. Når vi spilte mot alle andre lag, holdt han med oss. Det forekom at folk begyne å slåss på tribunene. Jeg sto en gang i mål i Drammen. Det var en kone fra Selbak som stod bak mål og resonnerte meg under hele kampen.

Mot Odd i 1932

Vi var på turné og skulle spille i Orkanger. Bror August var med oss som reserve. Han følte seg som den evige toer og var muggen. Jeg gikk til Svendsen og ba om at bror min skulle få stå i mål. Vi leda 6-1. August leverte en flott kamp. Så skulle det være straffe. Jeg gikk i mål: – Skyt! ropte publikum. – Nå kan dere skyte, gutter! ropte en journalist fra Sarpsborg, det der er den ordinære målmannen. Hvis den andre var reserve, herregud, hvordan er han der, da, sa de. Jeg redda. I lokalavisa stod det at Torp vant med to målmenn.

Vår største kamp var mot Odd i Skien i 1932. Første mål scora vi. Ivan Wernersen røk overende sammen med en Odd-spiller, men han fikk lagt over ballen, og Gunnar Jordmora nikka den inn i nettet.

I annen omgang begynner de å presse for alvor. Nils Eriksen, suveren landslagsspiller, kommer gjennom forsvaret. I det han har ballen, ser han meg komme løpende, jeg kaster meg, han skyter, utafor. Vi seira 1-0. Etter kampen sa folk at Torp hadde hatt en tiger i buret.

Trykt i Demokraten 1995