Høyt under røstet på Effata

Hovedforeningen, søndagsskolen, Santal- og sjømannsmisjonen, ungdomsforeninger, koret, musikkforeningen – alle fikk de rom i den høyloftede salen i huset på fjellrabben på Nabbetorp.
– Første gang jeg var i Effata, satt jeg på armen til mor min. Menighetsveteranen Ivar Torgersen minnes tiden fram til siste verdenskrig.

Far seilte som førstemaskinist, men begav sjøen og ble maskinmester på Bryggeriet. Det lå der Borgar fabrikker er i dag.

Far var overbevist avholdsmann. En fredag hadde han et ærend i Gamlebyen, og da han kommer til Mineberget ligger fulle mannfolk og kryper i grøfta mens konene truer og trygler og ber for å berge noen kroner av ukelønna. Dagen derpå står far i døra til kontoret til disponent Sommerin: – Jeg sier opp! – Hvafornoe? Er ikke lønna bra, spør sjefen. – Lønna er bra nok, men det jeg så igår vil jeg ikke understøtte med arbeidskrafta mi. Så fikk far jobb på Denofa der han var til han døde av spansken i november 1918. Etter det flytta mor og jeg til bestefar og bestemor i Enggata på Nabbetorp. Mor fikk jobb på Cheviotspinderiet mens bestefar var på brygga på Denofa.

Bestefar sa at å være kristen var ikke å si sånn eller sånn, men å vise med livet ditt hvordan det er. Rett bortafor oss bodde et gammelt ektepar. Alderstrygd fantes ikke den gang. På søndagene pleide vi å ha ertesuppe eller fersk suppe. Før vi satte oss til bords øste bestemor opp suppe i et spann og poteter i et annet. Så ble jeg sendt av gårde med litt i Guds navn.

Bestefar gjorde aldri forskjell på folk. Det hendte en gang at noen hadde tatt sitt eget liv. Før lå folk på likstrå hjemme. Folk skydde huset, men bestefar gikk og holdt en liten andakt da de ba ham om det.

Amen, halleluja, amen

Både morfar og mormor og mor var med i Effata. Det hendte ofte at omreisende predikanter bodde hjemme hos oss. De lå på sofaen i stua, vaska seg i det hvite, emaljerte fatet på vaskestellet og satt sammen med oss rundt matbordet.

Ludvig Østby, far til Sauevika og guttehjemmet Hofgårdløkken i Halden har sittet på kjøkkenet her mange ganger. Alfred Hagnor og Gustav Mevik likeså. Det skarpe, markerte ansiktet til Viggo Våler ser jeg for meg når det skal være.

Bestefar var glad i å synge og hadde en vakker sangstemme. Når de ikke hadde greid å skaffe noen til å spille på orgelet i Effata, ledet bestefar sangen.

Det var ikke mange hus her før krigen. Det var gården til Eugen Lundheim og Erling Høidahl, ellers var det mest jorder og løkker. Under krigen delte kommunen ut parseller på jordene. Der gikk bestefar med potetgrevet og hakka og sang: – Ja, lammet, ja, lammet dets vunder og sår, ære og pris i evighet får. Amen, halleluja, amen!

Bestemor Anette var et arbeidsjern. Hun var en riktig Märtha som alltid var på farten med et eller annet. – Bare jeg får litt søvn over øyet, sa bestemor og la seg fem minutter på sjeselongen i stua.

Bestefar pleide alltid å holde en liten kveldsandakt. Bestemor drev og styrte med sitt. – Sett deg, mor, så sier vi et ord i følge, sa bestefar. – Bare et øyeblikk, Karl, så kommer jeg… Da folda bestefar hendene: – Kjære Gud, du ser at vi har det litt travelt. Kan du ikke gi oss litt fred og ro…

Jeg er oppstandelsen og livet i gullbokstaver

Selve menighetshuset var bygd av Fredrikstad og Glemminge Indremissionsforening i 1903. I 1924 ble det dannet et eget styre for Nabbetorp og i 1934 overtok vi huset for 5 000 kroner. I en gammel protokoll har jeg lest at hver husstand på Nabbetorp ga fem kroner da Effata ble bygd. Da som nå var det den store salen, den små salen, kjøkkenet og leilighet i underetasjen for økonomen. Det første økonomparet jeg kan huske var Nicoline og Johan Lunde. Senere overtok Sofie og Jacob Magnussen.

Den store salen var malt i en lysegrønn farge. De lange trebenkene var gule. Når familiene kom inn døra gikk kvinnene og satte seg til venstre og mannfolka til høyre. Midt foran var den høye prekestolen og rett bak den, den store, runde, svære kølaovnen. Vinterstid varma det ryggen til predikanten mer enn godt var. I et hjørne sto orgelet eller bedehussykkelen som organist Mugås i Østsiden kirke kalte det. På endeveggen hang det hvitmalte korset som var like gammelt som selve huset. På korset var malt Jeg er oppstandelsen og livet i gullbokstaver.

Til søndag er det din tur til å preke

Til bruk ved fastegudstjenester i påsken hadde vi en alterring som kunne settes sammen av tre deler. Innenfor den sto bordet med duk, to lysestaker og den hellige skrift oppslått.

Taket gikk helt opp til røstet. Når det var juletrefest, var grantreet på åtte-ni meter. Ned fra taket hang runde, melkehvite kupler.

Første gang jeg var i Effata, satt jeg nok på armen til mor. Senere ble det å gå på søndagsskole. Det var svært vanlig på Nabbetorp og mer enn hundre barn samlet seg i den store og lille salen. Jeg vandret av gårde med Asbjørn Tolfsen, bestekameraten min. Asbjørn ble senere en utmerket søndagsskolelærer. Senere fikk Asbjørn Kongens fortjenestemedalje som takk for innsatsen. I min søndagsskoletid underviste bestefar, Arnt Tolfsen, Kristian Olsen, Simon Strømnes, Hans Bunæs, Karin Foss, Gudrun Hansen, Ruth Dahl og Kirsten Tolfsen. Var du flink og kunne leksa, fikk du en gullstjerne å klistre inn i boka.

Hovedforeningen hadde møte fra klokka fem på søndagsettermiddagen. Georg Johannessen hadde seks eller syv bedehus å holde styr på. Han gikk rundt i husene: – Nå til søndag er det din tur å preke Guds ord på Nabbetorp.

Noen møtte frem tidligere enn andre: Otto Andreassen i Narntegata og Hans Tangen fra Nabbetorpveien. Hvis Asbjørn og jeg sjøl var litt tidlig ute, så vi de to som satt på en benk og prata. Ikke med hverandre, men med en som ikke var til stede. De prata med Gud og bad ham velsigne møtet.

Når klokka slo fem, var de fleste på plass. Det var mange som søkte til Effata, også slike som ikke regna seg som bekjennende kristne. Særlig fullt i salen var det når det hadde gått en vekkelse over Nabbetorp. Det gjorde det i 1932, i fotsporene til Ludvig Østby. I 1937 kom Johansen fra Sørlandet. Han skulle være her i en uke, men ble i åtte. Noen stor forkynner var han ikke, men som det heter: – Dårlig preka den og falsk sang den, men folk omvendte seg. Møtet åpna med at Arnt Tolfsen, Hjalmar Haugsten, Kristian Olsen eller Simon Strømnes ønska velkommen i Jesu navn. Det var alltid mannfolk som var ledere før krigen. Bestefar var til og med formann i Effata kvinneforening.

Deretter sang vi en sang. Først senere fikk vi Arne Olsen ved orgelet. Ennå drev guttunger og øvde i det uoppvarma lokalet og tok timer hos Johannes Almgren.

Særlig stas var det når det stod en tilreisende predikant på talerstolen. William Sundén var hos oss 11 nyttårsaftener på rad. 40 år senere inviterte vi ham på nytt. Sundén ble rørt: – Tenk at dere vil ha meg! Effata på Nabbetorp har en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg tror vi tar en bønn på kne

Det var knapt en dag i uka som Effata sto tom. På mandager hadde kvinneforeningen møte og på tirsdager var det ungdommens tur. På onsdager kunne syke- og menighetspleien ha basar. Flittige damer satt ved langbordene og skrev med blyant i linjerte kladdebøker: Strandin 6 lodd, Tangen 8 lodd. Hovedgevinsten var gjerne fruktkurven, gitt av Gulliksen og bollesettet skjenket av K. Olsen. Ellers bugnet det av håndarbeider: skjerf og luer, duker, brikker og sengeforleggere. Prøv Lykken!

Ildsjel i menighetspleiearbeidet var Lydia Mathiesen. Foreningen var med å skyte til lønna til søster Anna som gikk fra hjem til hjem hvor det trengtes på Østsida.

Neste kveld kunne det være Bertha Gretand med Santalmisjonen, eller Arnt Tolfsen med sjømannsmisjonen eller Effata musikkforening. Foreningen var i sin tid starta av kjeksfabrikant Knatterød. Etter siste krig kom Ragnar Bryntesen og Arne Olsen sterkt inn i bildet. På det meste dreide det seg om citer, tre gitarer, mandolin og Harald Dreiern på fele. Senere fikk vi Effatajentene som sang og var svært populære, men da er vi godt etter krigen.

Torsdag var fast øvelsesdag for koret. Det ble startet i 1932. Etter at vekkelsen hadde gått over Sindingberget, gjaldt det å ta vare på de unge som hadde søkt Kristus. Første dirigent ble Volleberget fra Gressvik. Gikk ikke øvelsen som den skulle, brøt Volleberget av: – Dette gikk jo ikke så bra, så jeg tror vi tar en bønn på kne.

Fra 1936 og i mange år fremover ledet Harald Hansen koret. Selv var jeg med og sang tenor. Salige visshet, Jesus er min, han er min hyrde, kaller meg sin, var en sang jeg var spesielt glad i.

Gudrun Smith på Nabbetorpskolen ledet i mange år en forening for småjenter. De lærte å strikke og hekle og sy mens de gledet seg til jul. Det største øyeblikk for de små, ja, for mange store med, var nok juletrefesten. Den gikk av stabelen tredje juledag. Treet i taket har jeg nevnt. Annen juledag er alt stengt og en kan ikke ha juletrefest uten å ha noe å by på. På kvelden annen dag kom Betsy Olavesen og Inga Lunde hjem til oss. Så gikk de og bestemor i gang med å blande sammen og røre ut og kna og inn i ovnen med deigen. Det ble tre bakster i alt, og de var ikke ferdig før det lysna over Nabbetorp.

Men alt var klart når bestefar eller Arnt Tolfsen slo opp dørene på Effata og unge og gamle toget inn i salen.

Trykt i Demokraten 1995