I brakka og på Verket

Angel Hartmann Olsen, Sundløkkagutt. Bestemoren hadde igler på syltetøyglass. Nøytralitetsvakta nappa neper i åkeren. Wennersten, Klinken og Kløppern roa seg i møla på Biletverket. Stenhoggerne tukta Rasmus Finne på Torsøkilen bad.

Jeg er født -06 på ett rom og kjøkken i Hafslundbrakka. Jordmora husker jeg ikke. Far var først seilskutesjømann. Bildet av siste skuta hang på veggen hjemme. Så sto han i fjellet, deretter i anlegget på Karbiden for å ende på brettet, som vi sa. Går vi enda lenger tilbake, var bestefar med på å bygge Sarpebrua. Han satte opp stenene til brokarene, og bestemor traska opp tømmerrenna med mat til kællen sin.

Far bygde uten hjelp hus i to etasjer på Årum. Det trengtes god plass, for vi var ti stykker i alt. Men en gutt og ei jente døde da de var helt små. Nesten hele familien hadde spansken. Mor og far og flere av ungene stønna og bar seg og snakka over seg. Dr Løken redda livet deres med ei flaske konjakk.

Jeg var en røver som stadig gjorde pek mot brødrene mine. Skulle de ut og fri, tok jeg den ene av skoa og gjemte’n bort. Nils og Morten jaga meg fra første til annen og ned igjen. De fant ut at det var best å flytte meg ned til bestemor. Hun bodde i Utsiktsbrakka. Jeg var hos bestemor fra jeg var ni til jeg var 13 år da bestemor døde.

Vi bodde på et rom og kjøkken med malt trepanel og rundbrennerovn i stua. Mens jeg bodde hos bestemor, brøt første verdenskrig ut. Soldatene kom marsjerende forbi stua til Marius «Pipelon» Andresen. En stakk ut i åkeren og nappa ei nepe som han knaska i seg mens han marsjerte videre mot krigen.

Jeg har så vondt i tanna

Det var mest gamle folk som bodde i brakka. Hans Bakken og Ola Eriksen og Martin og Olga Eriksen og Johan Utsikten. Det var vel etter Johan brakka hadde fått navnet. Gamlingene samla seg ute ved vannposten på gården og skravla om løst og fast.

På syltetøyglass i vindusposten hadde bestemor iglesamlinga. Inn døra kom en gutt eller ei jente med handa mot kinnet:
– Å, jeg har så vondt i tanna!
Bestemor tok ei lerretsfille, fiska opp ei igle og plasserte den på tannkjøttet ved den sjuke tanna. Igla sugde og jeg titta og til slutt var den svær og svart og verken var vekk. Så takka Peter eller Kristine pent for bryderi.

Bestemor var det snilleste menneske du kunne tenke deg. Det var ikke rart hun fikk av kommunen. Krava var små så vi klarte oss. Jeg vet ikke om noen som kokte bedre ertesuppe enn bestemor. På kvelden, sånn ved nitida, satte bestemor seg ved ovnen, og jeg satt med bibelhistoria under lyspæra over det runde bordet. Bestemor fiska fram pipa og skråtobakken fra den ene lomma i skjørtet og fyrstikkesken fra den andre. Hun karva opp og stappa i krittpipa, tente og blåste røken inn i ovnen for hun ville ikke ha tobakkslukt i stua.

Bestemor hadde senga si i ene hjørnet av stua, og jeg lå i en bondebenk i det andre. Madrassen var av lerret og stappa med høy som vi henta på låven på Biletgården.

Ingen våga seg på Juul

På vinteren var det kort vei til Sikabakken rett nedafor brakka. Der sto vi på tønnestaver som vi smurte med talglys.

Sommerstid var vi med ved elva og bada eller fiska. Vi pelte mark hjemme og brøt fiskestanga av orebuskene ved Bilethølet. Åbboren stekte bestemor til middag.

Far lærte meg å svømme. Vi dro ned til Ankerhølet og så knytta’n ei klessnor rundt livet på meg og hev meg ut på djupet. Dermed var den leksa lært.

Vi holdt mye til ved Gatedalsbekken der vi hadde fossen rett ovafor oss. Der var det langgrunt og fin gressbakke. Eneste som svømte over elva var Asbjørn Smith, men han var mer over enn under vannet. For å slippe å ta veien over Sarpebrua hendte det at jeg ble med ferja over. Ferjekæller var Buktebakken og Arvid Berntsen og Oskar Eriksen. En mai var det flom og to mann rodde alt de makta. Det kosta to øre.

Beste kameratene var Karl Pettersen, Knut Karlsen, Hans Åstorp, Sven Lund, Jon Årum og Juul Pettersen.

Sven datt i fossen da de sprengte Sarpebrua i 1940. Juul var en harding, han skydde ingenting. Det var ingen som våga seg på Juul. Han dro i Spaniakrigen, og der nede falt han.

Vi fant på mange gærne streker. Sven og Hans og jeg oppdaga et digert vepsebol i veikanten ved det gamle vognskjulet til Lars Jacobsen Bilet. En av oss skulle varsle hvis det kom noen i Gatedalen. Hans ropte: – Jeg ser en mann på sykkel med hatt og frakk! Så pælma vi sten på vepsebolet. Karen tok seg i nakken og hatten fløy av og bortover jordet og kællen velta. Omsder kom han seg på sykkelen igjen og tråkka videre.

Jeg brøt i Pipelonstua

Jeg gikk på småskolen på Kilevold. En dag hadde det snødd, og det lå svære driver ute i gården. Så kom ei jente som het Konstanse løpende i den lange gangen, ut på trappa og kasta seg så lang ho var i snøfonna. Lærer Thorud lærte oss å lese, skrive og regne litt. Da vi kunne det, begynte vi på Biletskolen på Årum. Jeg likte å lese om alle kongene i historieboka og alle stedene i geografien. Jeg klarte meg bra på skolen og gikk etterpå på teknisk aftenskole og skulle gjerne ha fortsatt, men hadde ikke råd.

På Årum hadde vi skomakerskole med Ingebretsen. En dag fant kameraten min og jeg på å legge tegnestifter på stolen hans.

– Å er det her for noe, skrek Ingebretsen. Så fikk de rede på hvem det var. Ingebretsen og en annen lærer skulle ta oss, men vi fløy att og fram innimellom pultene så til slutt ga de seg. Men en gutt fra Torp som aldri kunne leksa, gikk mellom gølvet og taket rett som det var.

Etter hvert ble jeg eldre. På kvelden sto vi og fjasa med jentene oppe i Biletsvingen. Jeg var ofte i Pipelonstua og brøt. Vi fikk være i den store salen og Johannes «Pipelon» Andresen var lærer og viste oss hvordan vi skulle feste grepa. Senere gikk jeg inn i National i Sarpsborg og brøt med Hans Hansen og Raabguttene.

Både svensker og polakker på verket

Første jobben etter at Borgrevink hadde konfirmert meg i Borge kirke, var på gården til Jakobsen på Bilet. Jeg luka og harva og kjørte høy og møkk. Best trivdes jeg blant dyra.

Neste år fikk jeg arbeid på Biletverket. Der ble jeg i fem år. De to første åra var jeg kusk. Jeg blanda grus i lera som skulle ned i forma. Så var jeg bortsetter. Valka kom ut av forma og ble kappa i to og to stykker. Jeg tok dem med en tregaffel og plasserte dem på båra og kjørte dem bort i hylla, satte dem på plass og så var det tilbake igjen. Slik drev vi på hele dagen. Verket starta i mai og drifta gikk helt til september og første frosten. Når det frøs, hendte det vi røkla hele verket.

Stenhoggerne gjorde rent bord

Det var både svensker og polakker der. De holdt til i ei brakke som Jakobsen hadde satt opp nede ved elva. Polakkene snakka bra norsk. De var raske folk, flinke og villige til å arbeide. På verket laga vi taksten, teglsten og rør. En svenske som het Martin, sto ved røra. Når han hadde spist frokost, kom han ruslende og fant fram ei diger, krum pipe. Han tente den ikke før han gikk i gang med arbeidet. Så hang den i kjeften hans fram til neste pause.

Siste året ba Jakobsen meg være brenner på ovnen. Først murte vi igjen alle portene så nær som en, så stabla vi inn materialer og bakhon og annen skrapved, tente opp i ovnen og murte igjen porten. Jobben min var å fylle på brensel fra toppen gjennom pottene. Jeg starta med kutterflis. Når varmen ga seg på, gikk jeg over til å fylle på antrasitt. Jeg passa spjeldet og svala fra den ene enden. Det gjaldt å gå pent på med varmen for å få en pen stek på det. Innimellom målte jeg sekken med en jernstav. Det var Johan Lund som lærte meg opp. Foruten han var Olaf, bror til Jakobsen og en kar fra Moss brennere. Når materialene var ferdigbrent, kom treinet på Hafslundbanen og dro lasta til Gretnesverket. Derfra ble det frakta videre med jekter.

På høsten kom lofferane. Paul Wennersten med en arm og bror hans som hadde sotti mye inne, Klinken fra Moss og Hans Kløppern. De fleste var snille. En kar fra Oslo kom inn i hytta jeg hadde på ommen. Han hadde med seg ei vørterkake og tok fram en diger tollekniv for å skjøre en bit. – Den skal du ha, sa’n. Jeg likte meg ikke og gikk ut på ommen. Lofferane sov i møla. En ble liggende lenge om morran. Jakobsen kom og rista i’n. Han var død.

Lørdag var det dans på Torsøkilens bad. Jeg hadde lært å spille trekkspill av Evald Berntsen. Far spilte fele, bror Ove likeså, Morten lutt og Jacob mandolin. Første gang Ove og jeg spilte sammen, var på bryllupet til Harald Molteberg som ble ordfører i Borge.

– Spill vals, ropte dem på Torsøkilens bad. Rasmus Finnen fra Torp ville bare slåss. Så kom stenhoggerane fra Torsnes og gjorde rent bord.

Trykt i Demokraten 1995