Mellom fornuft og livsberusning

Mandag (6. 3. 95) fyller Aksel Fronth 70. Sarpegutten ble Fredrikstadarkitekt, gallerist og bildende kunstner.
Frydefull fantasi og gleden ved å få ting til å gå opp og stemme har preget verket. Tegnelæreren i Sarpsborg i fjerne år ba elevene våge å våge. Aksel Fronth har gjort det.

En tid hadde jeg kontor på toppen av Norske Folk-gården. Jeg kikket ofte over på huset tvers over parken: Moderat jugend i tre etasjer, i sin tid tegnet av arkitekt Martin Andreassen. En dag sier Christian Monkerud på gaten: – Aksel, det der må være noe for deg. Jeg tenkte kontor til det slo meg: Dette er jo lokaler for et galleri.

12 B startet med en grafikkutstilling. Salg: ett bilde. Senere ble det såvel tekstiljenter som Widerberg, Aas, Max Ernst og Picasso og en god rad med Østfoldkunstnere.

I hylla hjemme hadde jeg malerskrinet fra yngre år stående. En dag tok jeg fatt igjen, reiste med sekstoget til Oslo, tegnet croquier og kom inn på akademiet da jeg var 55. Etter syv år våget jeg å stille ut første gang. Det bildet jeg lyktes best med, var inspirert av et dødsbo: Et rom i oppbrudd, tomme bokhyller, et skrivebord der dagboken var blitt liggende igjen…

Skal jeg trekke en linje fra arkitektarbeidet til bildene mine, må det være gleden ved å bruke fantasien. Samtidig arbeider jeg med linjer, prøver å få ting til å gå opp og stemme.

For noen år siden stilte jeg ut glassarbeider i lokalene til den gamle navigasjonsskolen i Ferjestedsveien. Der avla far i sin tid skippereksamen.

60 kroner for en klokke

Selv vokste jeg opp i nybyggerstrøket på Grotterødløkka i Sarpsborg. Det luktet vått murbruk og ferskt treverk av halvferdige villaer. Ungene balanserte på planker i annen etasje. Av og til datt jeg drabelig ned.

Da jeg var 13 år, gikk far ned med en av Borregaardbåtene. Kontorsjef Stenstadvold på fabrikken kom hjem til mor med erstatningen: 60 kroner for en klokke.

Mor startet kolonialbutikk. Jeg var visergutt. Jeg tråkka varer eller dro dem på kjelke ut til 80-100 kunder. Det var forskjell på folk og folk. En vanlig Borregaardsarbeider hadde 2 500 i årslønn. En formann på Borregaard tjente 4 600 kroner. Det kostet en DKW med putt-putt-motor og finerkarosseri i årene rett før krigen. Himmelhøyt over svevde funksjonærskiktet i Kulås.

Er det noen journalister her?

Den store opplevelsen i skoletiden var undervisningen til tegnelærer Arve Lillevold. Han hadde startet Musikkens venner i Sarpsborg, spilte selv fele, leste dikt av Rudolf Nilsen og Louis Kvalstad, hadde en vakker sangstemme. – Er det noen idealister her? ropte Lillevold ut i klassen. Han var uten kliss glad i elevene: – Stol på deg sjøl, våg å våge, lytt til hjertet og gjør det du føler du må, sa Lillevold. Da jeg debuterte i en alder av 55 år, ringte telefonen: – Gratulerer, Aksel, sa Lillevold.

Etter at vi hadde gått pliktløpet med skyggelegging av pyramider og trekanter, slapp vi til på frihånd etter selvvalgte emner. Koloritten hentet vi fra Alf Bjerkes dekkfargeskrin. Streiftog på fritiden ga nye motiver. For en tid siden så jeg for første gang igjen et lite maleri fra den gang: Noen skøyter i havnen ved Sannesund.

Det nye biblioteket til Ove Bang i Sannesundsveien ble rett før og under krigen samlingsstedet for mange unge mennesker: Gymnasiaster, folk fra ungdomslagene og idrettslagene. Der var det lesesal, der var det studierom og møtelokale i kjelleren. Dessuten en arkitektur som tok av: funkis, rene, lyse, enkle flater. I hyllene av lyst treverk: Helge Krog, Hoel, Øverland, årganger med Janus, tidsskriftet til sinnataggen på Nøtterøy, kunsttidsskrift som ga tidens bilder: Corbusier i Frankrike, Bauhaus i Tyskland, Ove Bang i Norge.

Skyer som lever sitt eget liv

Vi var en kvartett som interesserte oss for kunst og arkitektur: Klas Helliksen, Erik Nærby, Oddvar Dahl og jeg. Vi tegnet og malte og kritiserte hverandre. Klas malte følsomme akvareller. Hans eldre bror Ulf hadde nådd enda lenger på kunstens vei. Ulf gikk ned med Norge på Narvik havn i 1940.

Vi gikk på det som var av utstillinger. I Rådhuset stilte Kultur og minne ut Søren Begby. Florlette tegninger med Øralandskapet i noen streker og skyene over som lever sitt eget liv.

Mor leide ut til Frank Varding. Han var en dyktig boktrykker med oppdrag fra de store forlagene. Det hendte jeg fikk overta småjobber med å tegne bokstaver. Varding kjøpte kunst, han kjøpte Stenstadvold. Ofte het det: – Aksel, har du lyst til å bli med opp og se? Stenstadvold hadde hentet motivet oppe ved Bryggeriet. Høyt på Sarpsborghimmelen svever skydotter som kaster skygge på bakken. Bildet har fulgt meg siden.

Klas og jeg skrev leserinnlegg med kunstkritikk i Sarpen og SA. Det var mest ros og litt ris. Bjarne Nygaard kikket over brilleglassene og tok inn. En gang var jeg helt gærn og holdt foredrag om Munch fra talerstolen i Gymnasiesamfunnet.

Iblant dro kvartetten på arkitektoniske ekskursjoner: Ned bakken ved Hafslund mot brua, det firkantede monumentet og industriveggen som reiser seg bak fossen. I Kulås bygde høyere Borregaardsfunksjonærer villaer i funkis. Et år senere leste vi om husene i Byggekunst.

Utfluktene dreide seg ikke bare om estetikk. Det ble en bra marsj ut av det når piken som skulle følges hjem, bodde i Skjeberg. På Stadion om vinteren drømte vi mellom takene om Staksrud og Engnestangen. Med Arnold med etternavnet Haukeland diskuterte jeg ikke kunst, men svingteknikk.

På sommeren rullet fotballen på matta. Spesielt inntrykk gjorde Branns damelag i fotball med gode bryster under trikoten.

Tegn det sjøl, sa Torgersen

I slutten av krigen havnet jeg på befalskurs i Sverige. Etter 1945 ble det diverse utdannelse fulgt av praksisplass ved arkitektkontorer i Oslo – først hos Finn Bryn. Bryn hadde en rekke restaureringsoppdrag. Jeg startet med å tegne en prekestol som skulle forgylles for 50 000 kroner. Det gjaldt å være fin på labben når en kirke skulle føres tilbake til 1700-tallet.

Større miljø var det hos Pran og Torgersen der jeg var en av 12 ved tegnebrettene. Det het seg at på 30-tallet sto NAL for Den Norske Amerikalinje og ikke for Norske Arkitekters Landsforening. Flere av de ansatte hadde vært over dammen.

Pran hadde tegnet hus i New York og så stort på tingene, you know! Torgersen hadde en bakgrunn fra Art College i England. Han var en fin grafiker, hadde hatt bilder på høstutstilling og pratet gjerne kunst med oss andre. Begge lyttet og viste tillit.

Vi hadde fått et kjempeoppdrag: Utvidelse av kjemiavdelingen på NTH. Jeg så noen tegninger jeg ikke likte: – Vi kan da ikke sende fra oss dette? Torgersen: – Gå igang og tegn det sjøl. Jeg: – Ja, men er det ikke han der borte som… Torgersen bryter av: – Tegn i vei. Går det gærnt, skal du nok få høre det.

Vi var fløteprinser

I 1955 ble jeg opptatt som medlem i NAL. Samme året startet jeg mitt eget arkitektkontor her i Fredrikstad. Adressen var Torvet 1. Ett stort rom med tegnbrett og et dørblad over to kasser som konferansebord. Fire jærstoler var resten av møblementet. Første oppdrag var et par husbankhus. Etter et år kom Lillemoen. Andre gode kollegaer fra disse årene var Ernst og Arthur Brynhildsen, Arntzen og Solheim og Rolf Bang Larsen.

Det løsnet fort. Senere har det gått bra, til tider svært bra. På en måte var vi fløteprinser. Jeg behøvde aldri spørre om en jobb. I dag springer de unge arkitektene om kapp etter oppdrag.

Jeg opplevde en overgangstid, fra 50-tall til 60-tall, fra propell til jet. Mye ble bedre, enklere: Bedre byggeteknikker, nye materialer, økt mekanisering. Samtidig begynte det offentlige, banker og andre private pengeinstitusjoner å kreve dokumentasjon. Det kostet en masse arbeid – med dokumentbunker opp til en 300 sider.

Åffer skal jeg sitte på? sa Vister

Ennå var vi mye ute på byggeplassen. Lærdommen fra befalsskolen kom vel med. Du kan være aldri så fin i kanten; på en byggeplass må du kunne organisere deg selv og andre. Jeg ble kjent med hundrevis av dyktige murere, støpere, jernbindere, rørleggere, elektrikere. Da vi bygde Speilet, var jeg hver morgen nede en tur og diskuterte murføringen med murerne. Det var et godt oppdrag, dvs. en tillitsfull byggherre som het Håkon Hansen, fine håndverkere, frihet til å utforme vestibyle og «speilet» – og god økonomi. I dag hender det at yngre kollegaer går i gang uten noen gang å ha satt bena på en byggeplass.

Grådigheten hadde ennå ikke fått overtaket. En mann var en mann og et ord et ord. Ta en kar som Sandbæk: Hel ved. Jeg kunne skrive avregninger året rundt, og hver eneste avregning var på øret riktig. Det som ble anvist skrev vi i kolonner på store ark. Enkelt og greitt, uten data. Åge Normann Nilsen som blant annet bygget Norske Folk-gården, hadde én – siger og skriver en – kontordame.

Ennå dominerte de solide håndverksbedriftene: Brødrene Glomsrød i Halden, brødrene Holstad i Råde og Utne i Sarpsborg og i Fredrikstad Sandbekk, Søland, Rolf Andreassen, byggmester Nordlie, Holter og bransjens grand old man: Erling Vister. Jeg hadde vært en tur i Råde med den første folkevogna mi. Møter Vister: – Skal du sitte på? – Åffer skal jeg det’a?

Eller: – Du, Aksel, jeg går og tenker ut lista med bestillinger til i morra. Jeg stikker innom bruket og bestiller før jeg går hjem til middag.

Ta i døra! Den holder

Mange oppdrag falt utenfor distriktet. Vi skulle tegne kirken i Bratvåg. Jeg sa til komiteen: – Vi støper den i hvit betong. Den vil stå til evig tid. Og slik ble det.

Når jeg sitter her i galleriet, kan jeg se over til Norske Folk-gården som jeg tegnet på slutten av 50-tallet. Jeg synes det står OK mellom Bjørnegårdens 30-tallsfunkis på den ene siden og Victoria på den andre.

Da Norske Folk skulle bygges, var industrialiseringen på full fart inn i bransjen. Søyler, dragere, ferdige tak- og gulvelementer ble levert tørre inn i byggene. I stedet for å bestille elementer til fasaden fra København gikk jeg til Ole Borge i Onsøy Trevare med tegningene mine og fikk laget elementene der ute. Dørene fikk vi laget av Jern og Metall på Øra. De ble montert smekk ferdige av Fredrikstadfolk. Når du sykler forbi neste gang, gå av og bort og ta i døra. Den holder fint etter 35 år.

Trykt i Demokraten 1995