Stemmen fra Stadion

Ragnar «Cullis» Kristiansen, røsten fra høyttalerne på Fredrikstad Stadion i mer enn 30 år. Ønsket velkommen til kampen, forkynte lagoppstillingen, spilte Sousa-marsjer og etterlyste fedre med dørnøkkelen i lomma.
– En gentleman bak mikrofonen, var publikums dom.

På Hassingen lå det fotballtradisjon i lufta. Leken startet på løkka. Vi hadde tre å velge i: En midt på Hassingen der Ryenveien går i dag. Så var det løkka ved Dammyr der Televerket har lager, og til sist sletta ved Spinneriet, ikke langt fra Fredrikstad Bryggeri.

Det var en for alle og alle for en og en fotball som gikk på omgang. Av og til måtte den sys hos skomaer Johansen. Reparasjonen kom på mellom to og fem øre. Nikka du den nysydde ballen, risikerte du en flenge over øyet. Blodet fløt, vi spytta og spilte videre.

Eldre blant gutta var Henry Johannessen, Erling Hassing, Olaf Ekvik og Jan «Plonny» Nilsen. Arne Korneliussen var jevngammel og beste kameraten.

Aldri du til Wilhelms

Da jeg var 15 år, var krigen slutt og jeg meldte meg inn i FFK. Det var kamp om plassene på guttelaget. Jeg endte som centerhalf. Arne Korneliussen ble indre høyre. Karl M. Olsen og kona Jørgine var som mor og far for oss. De burde ha navna sine i gullskrift.

Tollef Olsen kjørte oss hardt på banen og i Bjørndalen. Krava var klare: Møt frem presis på treninga, ren, pen og ordentlig i tøyet. Jeg kom fra en Frelsesarméfamilie og hadde en mor som passa på hjemme. Du fikk underkaste deg treneren, ellers var det over og ut. Hadde du slengt med leppa på banen, fikk du så det flagra i pausen. Det var utenkelig å si du til gamlekarer som Einar Wilhelms, Heimann Johansen og Holger Norman Hansen.

Idealet var Bryna som bodde bortmed gamle posthuset. Jeg møtte opp for å bære veska hans når han skulle spille på Stadion. Det var nummeret inntil himmelriket. Til gjengjeld fikk de to brødrene mine og jeg slippe gratis inn på Stadion. 75 øre gjorde utslag på familieøkonomien.

Vår gode rådgiver Rolf «Bayern» Johanessen prenta inn tidlig og sent: Fotball er presisjonsspill. Se å komme i posisjon. Det er han som ikke har ballen som skal jobbe. Videre: Strategi, styrke, teknikk og patriotisme, og seieren er vår!

Spill fair, sa Cullis

Stan Cullis kom over fra Wolverhampton. Det er han jeg arva navnet etter. Han trente oss i 1946: – Spill hardt, men spill fair. Hjemmeleksa lød: – I taklinga vinner den som er tidligst ute og er sterk nok. Det betød enda mer trening på banen og enda lengre løpeturer i Bjørndalen.

Gutte- og juniorlaget spilte kamper mot harde og fine motstandere. I all beskjedenhet: Som oftest vant vi. Vanligvis lå innsatsen på 100 prosent. Spilte vi mot Sarpsborg, var den på 120. Sarpsborg hadde mange dyktige spillere. La Leif Corneliussen og Jon Mathiesen stå som to eksempler.

Når kretsmesterskapet var i havn, skulle premiene utdeles. Pokalene var mindre enn eggeglass. De pynta opp på hylla hjemme.

Les, sa Dalby

At jeg ble stemmen på Stadion skyldes en ren tilfeldighet. Foran en kamp, jeg tror det var mot Mjøndalen, hang en gjeng foran Gressviktribunen. Det var tribunen for forståsegpåerne, stedet for de dype kommentarene. Dessuten burde du helst tilhøre en Gressvikfamilie for å slippe opp.

Det lukta sigar, altså var banemester Olaf Dalby i anmarsj. Banemesteren brumma: Han rakk ikke over alt. Jeg slang med leppa: – Er det noe problem? Dalby tok meg på ordet og i armen, og geleidet meg opp i høyttalerbua: – Der er knappen, her er lagoppstillinga. Les! Jeg var så redd at jeg glemte å stamme. Dalby ga støtte ved å holde meg i øret. Det gikk brukbart. Jeg fortsatte i jobben i 30 år.

Aller først holdt jeg til i annen etasje i den gamle garderoben. Den gang sto høyttalerne i alle retninger på toppen av klubbhuset. Senere ble de plassert oppmed tribunene og på stolper. Så flytta jeg til et rom i klubbhuset der det ikke var særlig bra, for å ende i overetasjen i Dalbys gamle bolig. Til å begynne med begrensa inventaret seg til stol, bord, knapper og mikrofon. Senere kom kaffekoker og vaffeljern. Da kunne jeg by Rolf Bang Larsen på noe å bite i når Fredrikstadpatrioten kom nedover fra Moss.

Fredrikstadgutter, våre veier…

Jobben var kort og godt å holde publikum underretta fra begynnelse til slutt. Først ønsket jeg velkommen til Fredrikstad Stadion. Folkeskikken tilsa at jeg hadde en spesiell hilsen til folk som hadde kommet langveis fra. Så leste jeg lagoppstillinga og opplyste om hvem dommerne var. De senere årene hadde jeg telefon ned til laglederbenken. Den første tida fløy stafetter fram og tilbake med alle mulige beskjeder: – Ragnar, Lyn har skifta ut en av backene sine! Pressen pleide å komme innom for å få lagene på blokka. Odd Moe, Knut Heine Lie, Birger Madsen hørte til de faste.

Musikk og fotball hører ihop. På stikkord over høyttaleren satte Viken i: Fredrikstadgutter, våre veier og sukkertøyprodusent John Gundrosen leda an på trompet. Fredrikstad Musikkorps hørte også til de faste, og senere år fikk både Trara, Trosvik og Gudebergkorpsene prøve seg på banen.

Andre ganger nøyde vi oss med grammofon. Ivar Kjøniksen, trekkspilleren bak disken i Mathiesens Musikkhandel i Bakgata, møtte fram med bunker med 78-plater og Alte Kameraden og Liberty Bell klang ut over tribunen.

Klokka 12 drev Åge Spydevold og pussa fotballstøvlene hjemme på Labråten. Så klang Sousamarsjer i det fjerne. Kona, Ruth: – Nå må du se å komme deg av gårde, Åge!

En gang sa Åge til meg: – Når jeg hører musikken, drar jeg ikke på Stadion for å spille, men for å vinne.

Så kom hovedretten

En, to, tre minutter før kampen slo jeg alltid av. Publikum hadde fått forretten. Nå var det hovedretten som skulle serveres. Da måtte det være ro så tilhørerne kunne nyte det som skulle utfolde seg på banen. Så lenge ballen var i spill, skulle det være taust i høyttaleren. Det var ingen som behøvde fortelle Stadionpublikum når det var offside eller straffesprak, eller hvem som scora det ene eller andre målet.

Enkelte episoder husker jeg spesielt godt. En brasilianer løp i fullt sinne etter Bjørn Borgen rundt halve banen mens folk brølte av latter. Under en kamp mellom Fredrikstad-Lisleby resonnerte begge lagene dommeren så han gikk av banen. En av de eldre dommersensorene måtte ut på gressmatta og løfte pekefingeren mot begge lagene. Det klarte seg den gangen.

I pausen trykte jeg på knappen for å gjøre reklame for utloddinga. – Kjøp lodder, støtt FFK, så vi får penger i kassa! Eller det var beskjed til den ene eller den andre på tribunen. Far var på kamp med dørnøkkelen i lomma. Mor og ungene gikk tur, og da de kom hjem for å sette over middagen, var døra låst. Så inn til naboen for å låne telefonen og ringe Stadion. Jeg forkynte i høyttaleren: – Kan NN melde seg i boksen for en beskjed?

Kvaliteten på utsendingene var ikke alltid den aller beste. Noen ganger ulte det og andre ganger spraka det, og ble det altfor ille kom Radio-Hansen, som sjøl var stor fotballentusiast, i søndagsdressen sin og skrudde det i orden igjen.

En gang tok jeg en teknisk feil til hjelp. Jeg begynte plutselig å stamme da jeg skulle gi en beskjed. Jeg slo av og roa meg ned. Så, etter en pause, på med knappen: – Jeg beklager, vi har hatt en teknisk feil. Dagen etter kommer det fra en kamerat på jobben: – Du lurte iallfall ikke meg med den tekniske feilen din igår, Ragnar!

Åge Spydevold, først som sist

Stjernene i FFK var mange og lyssterke. Farlig å nevne navn, men la gå: Per Mosgaard, Bjørn Borgen og Hans Hansen. Og først og sist: Åge Spydevold. Gunnar Nilsen overrakte gaven fra klubben med ordene: – Kjemp for alt hva du har kjært. Det mottoet levde Åge opp til.

Av motstanderne sto Skeid oss nærmest. Gustav Rehn, Brede Borgen og Hans Nordahl var gentlemen, folk som hadde stil uten å være blærete. Det var i de dager jeg trakk i mørk dress og hvit skjorte for å være dirigent på årsmøte i FFK. Mor kontrollerte skopussen.

Den største kampen klubben har spilt, gikk mot det nederlandske laget Ajax. Ingen trodde FFK hadde en sjanse den regnvåte onsdagsettermiddagen 31. august 1960. Men gutta gikk på banen for å spille, ikke for penger, men for klubben, for laget, for familien. Og seira 4-3. Målene scora Willy Olsen, Per Kristoffersen, Arne Pedersen og Bjørn Borgen. Demokraten skrev i referatet at en behøvde ikke dra til Italia for å oppleve sydlandsk stemning. En kar sa til meg etter kampen: – Ragnar, jeg var så spent at jeg hadde ikke råd til å pisse!

Når så kampen var til ende og FFK hadde seira eller tapt sto det bare igjen å takke lagene for innsatsen, annonsere neste hjemmekamp og ønske publikum vel hjem og nok en gang en ekstra takk til de som pr. buss, bil, tog, sykkel eller moped hadde tatt seg fram for å heie sine fram på Fredrikstad Stadion.

Trykt i Demokraten 1995