Til mastetopps på Øra
Bjarne Owesen har gått gradene i Televerket, fra mastemontør til teleinspektør med hele landet som virkefelt. Arbeidsplassen lå av og til over 100 meter til værs. Master skulle reises og holdes vedlike, barduner måtte males, isolatorer skiftes. Til tider snakket wirebuntene engelsk.
En juleettermiddag lyste julegranen fra Øramasta.
Det var en tilfeldighet som førte meg til mastetopps i Telegrafverket. Jeg er født og vokste opp i Bodin utenfor Bodø. Godt voksen gikk jeg uten noe å gjøre. Tyskerne hadde i aprildagene 1940 bombet Bodø kringkaster. Nå skulle stasjonen flyttes til Løp. Kameraten min og jeg kom syklende forbi da de drev og reiste mastene. Han sa: – Skal vi stikke bort og høre om de har bruk for oss? Det hadde de.
Jeg var spent på om jeg tålte høyden. Jeg ble sendt til værs med en pøs med bolter. Etter de første ti metrene var det bare å fortsette å klatre. Jeg fant ut at hvis jeg hengte meg i wiren, lettet jeg jobben for de som sveivet vinsjen. Hagerup som var sjef, kom og tok meg i brystet og ristet meg. Slike apekattstreker ville han ikke ha noe av.
I tiden som fulgte hadde jeg flere mastejobber: I Tromsø, i Namsos, i Trondheim.
I Trondheim kortet vi av de 150 meter høye mastene til Tyholtsenderen. De allierte var ute etter å bombe utbåtbunkeren nede ved havna. Byen skulle røklegges ved et angrep, men mastetoppene ville stikke opp over røkteppet og kunne brukes som landemerke av flygerne. Derfor krevde tyskerne dem vekk.
Vi ble dirigert dit vi trengtes. På ettervinteren 1944 satt jeg på toget til Fredrikstad. Vel fremme var det umulig å få et sted å bo. Det var rett før påske og på hoteller og i pensjonater het det: – Dessverre, fullt! Jeg klaget min nød for en politikonstabel med hendene på ryggen på Nygaardsgata. – Bli med meg, sa han, og dermed ble det husvære.
Førsteklasses karer og kjekke mennesker
Jeg meldte meg til tjeneste på Fredrikstad Kringkaster. Der var det gemyttlig. Riksprogrammet med lokale innslag av andakter og brødrene Madsens orkester gikk ut fra studio i første etasje. Der var også senderen. I annen bodde bestyreren med kone og to døtre. Bestyrer Helland var naturalisert Fredrikstadboer fra Mosjøen. Han var en god sjef, liketil og jovial. Av den tekniske stab minnes jeg med glede Vien, Ansnes, Kvaleng og Wilhelmsen. Senere kom Kalland.
Den nye sendemasta pekte allerede mot himmelen. Det var en gittermast på 120 meter, en såkalt selvstråler. Den var isolert fra bakken og støttet opp av barduner som også var isolert for effekten gikk direkte i masta: Berøring livsfarlig! Da stasjonen skiftet frekvens, ble den forkortet til 96 meter, men var ellers i bruk til Fredrikstad Kringkaster ble nedlagt på 70-tallet.
Vår jobb, fire mann oppe og to nede, var å ta ned de to gamle 60 meters Marconimastene. De hadde opprinnelig stått ved den store, transatlantiske gniststasjonen ved Ullanhaug. Da den ble nedlagt, havnet de i Fredrikstad. De var bygget opp av halvmåneformede plater som var skrudd sammen to og to i seksjoner på en 10-15 fot.
Demonteringen gikk greit, bortsett fra at boltene var rustet fast etter mange år i Øravær. Folk fra distriktet ble tatt inn for jobben: Otto og Leif Lundestad, Arne Moen, Svein Larsen, Odd Karlsen, Harald Mathiesen. Det var førsteklasses karer, veldig kjekke mennesker som ikke var redd for å ta i et tak fra syv til halv fem.
Etter at jobben var gjort, ble det andre master til jeg kom tilbake til Fredrikstad i 1946.
Riggingen foregikk med håndkraft
Det hadde vært en liten kortbølgesender på Lambertseter som sendte riksprogrammet. Nå skulle storstasjonen reises på Øra med spesialprogrammer i alle himmelretninger til nordmenn på hav og i fremmede land.
Regjeringen hadde under krigen kjøpt to Westinghousesendere på 10 kilowatt hver. De skulle gå på lufta ved en alliert invasjon av Norge. Invasjonen kom ikke, men senderne ble installert i den nye senderbygningen på Øra.
Vår jobb var å reise antennene til senderen. De aller første var fire tremaster i rombeform slik at det ble dannet to spisser. De ble fødet i den ene spissen og skjøt radiobølgene ut i eteren i den andre. De runde tremastene måtte reises så lange som de var. Hver eneste bardun måtte beregnes og måles og kappes i nøyaktig lengde slik at de ble stående i lodd når de først var reist. Riggingen foregikk med håndkraft, med to ganger to mann ved sveivene på vinsjen.
Tremasta vakte oppsikt
Senere kom en større sender, en General Electric på 100 kilowatt. Klenodiet står ennå i senderbygningen på Øra. Antenneanlegget ble utvidet med teppeantenner. Rett etter krigen var det vondt om vinkeljern. Derfor bygget vi den 75 meter høye tremasta som vakte slik oppsikt og gikk i bakken for få år siden. Ideen var dansk. Der nede hadde de tremaster helt opp til 107 meters lengde. Materialet var furu, åttetommers, kreosotimpregnert boks. Masta ble bygget på bakken av to mann fra en snekkerbedrift her i byen med våre egne folk til hjelp.
Etter krigen måtte en ta vare på det en hadde av materiell. Tyskerne hadde hatt en radiostasjon i Målselv. Nå ble de fire mastene demontert og sendt til Fredrikstad. Rustne og fæle var de. Vi hadde i alle år hatt et godt samarbeid med verksmester Hollung og folkene på Fredrikstad Blikk- og Metallvarefabrikk på Øra. Var det noe vi trengte, var de borte og målte opp med en gang. Nå lånte vi kar i bedriften og puttet delene i syrebad. Så var det å banke og børste og mønje og male. Vi tok inn flere folk, og på det meste hadde vi en 30 mann der ute.
Mesteparten av Østsiden er lergrunn. Når mastene skulle opp, måtte vi pele før vi støpte fundamentet som gikk opptil to meter ned i bakken. Over en meter ned i støpen sto boltene, fire i hvert hjørne. Vi reiste en riggemast, heiste vangene på plass på boltene, gitret sammen, flyttet riggemasta oppover, heiste nye vanger på plass, oppover og oppover gikk det, til antenneanlegget var klart og Radio Norway gikk ut i eteren.
Hele anlegget var formet som en stjerne og kunne sende på 11-17-19-21-31-41 og 48 meter i seks forskjellige retninger. Til å koble om fra frekvens til frekvens, bruktes spesielle rotorkonstruksjoner, pønsket ut og laget av dyktige teknikere og ingeniører på stasjonen.
Mastene skulle holdes vedlike. Først og fremst måtte de males. Vi klatret til værs med malerpøsen i en stropp mellom bena. Vi var gjerne to mann i følge. Vi tok pauser underveis, la ut et par planker til å stå på, skrapte og børstet og lot kosten gå, først med mønje og så med feltvis rød og hvit varselmaling. Bardunene skulle også males. Da rigget vi til en båtsmannsstol som vi seilte i nedover og brukte en bøyle når vi skulle passere isolatorene. Underveis nød vi den friske luften og utsikten mot Hvalerøyene.
Høyt over Ørasletta strålte julegrana
Hvem som først kom på ideen at Fredrikstad Kringkaster skulle tenne julelyset fra en mastetopp, er jeg ikke sikker på. Men Lundestadbrødrene og Moen og Karlsen hadde pratet om operasjonen i lengre tider.
Grana på en seks-syv meter hogg vi mer eller mindre lovlig borte i Gansrødskogen. Ledningsarrangementet med 60 watt lyspærer ordnet Alf Hauge og teknikerne på stasjonen. Vi forsterket toppen på treet så en av lyspærene fikk plassen til stjerna. Det lettet arbeidet med å få grana til topps at riggemasta ennå ikke var fjernet. Julaften tente vi grana. Vi hadde vært i Østsiden kirke. Tåka lå tett da kveldsgudstjenesten begynte, men da vi kom ut hadde den letta og høyt over Ørasletta strålte julelysene i 120 meters høyde mot julenattehimmelen.
Lous Mohr holdt talen da kortbølgen åpnet: – Jeg kom inn med Peter Wessel, sa han, og hva så jeg: Julegranen som lyste over Fredrikstad.
Bortsett fra ett år da det hadde iset og Helland nektet oss å gå opp, ble grana i masta fast tradisjon hver jul i Fredrikstad.
Fanden er løs! Han er engelsk!
Det var ikke bare lys som strålte fra mastene på Øra: Ettersom sendereffekten økte, fikk folk i nabolaget utenlandssendinga inn på grammofonforsterkere og hammondorgel. En dame klaget over at hun fikk nyheter og værmelding inn på stekeovnen uten at det forbedret bollekvaliteten.
Kortbølgeantenner krever mange isolatorer. Bardunwirene må altså spleises. Flinkest i den kunsten var en forhenværende sjømann og hvalfanger. Han var fra Kråkerøy, men hadde bodd i Syd-Amerika i flere år. Nå drev han og stelte med wirene sine ute på lageret mens de satte igang med å prøvekjøre den nye 100 kilowatt senderen. Plutselig snakket wirebunten på gulvet engelsk. Han stanset og lyttet, kunne jo språket: Jo, der snakket det igjen. Så, i full fart, likblek i ansiktet inn på stasjonen: – Gutter! Fanden er løs på lageret! Han er engelsk!
Trykt i Demokraten 1995