Vinket til soldatene i 1905

Gunda Johansen, født da århundredet var 22 dager. Lislebyjenta som bar mat til far på bruket.
Vinket til soldatene da krigen mot Sverige truet. Sang sørgelige sanger da Titanic forliste. Bandt kornnek og kjørte ved og vann for bonden i Borge.

I 1905 sto jeg i haven hjemme på Lisleby. Jeg vinket til soldatene som hang ut av vinduene på toget som dampet av gårde mot grensen.

Vi bodde i et lite hus like ved stenbrygga til øvre Kiærebruket. Jernbanen gikk like nedenfor. Vi vinket ofte til toget når det kjørte forbi, og det hendte lokomotivføreren vinket tilbake til ungeflokken.

I første etasje hjemme var det kammers, stue og kjøkken og en gang med trapp opp til annen. På rommet der oppe bodde onkel Hans. På kjøkkenet var det en diger bakerovn og en svartovn med løse ringer. Veden kom Hall kjørende med fra bruket. I stua hadde vi kommode, buffé og en etasjere med gipsfigurer på. I taket hang den flerarmede parafinlampa.

Jeg hadde fem brødre og tre søstre. Vi sov i stua og i kammerset. Jeg sov sammen med søster Lovisa på en sengebenk i stua. Utafor var haven med plommer og epletrær og ripsbusker. På veggen mellom stuevinduene vokste kaprifol som luktet så godt når den blomstret. Midt i haven var brønnen der vi hentet opp vann i bøtte med et tau.

Jeg var så unnselig

I uthuset hadde vi et par griser som vi slaktet til jul. Vi hadde høner som vi solgte til naboene. I uthuset var også doen. En dag i 1906 satt jeg der da gulv og vegger begynte å riste. Jeg trodde det var verdens undergang, men det var bare jordskjelv.

På den ene kanten av oss bodde Alma og Albert, på den andre Leonard og Pitliota og på den tredje Ole og Josefine. En gang holdt jeg på å få kaffekjelen i hodet da Josefine kastet den etter mannen sin.

Tvers over kjøreveien var Jonsegården. Der bodde ærlige arbeidsfolk som tok seg en tår over tørsten på lørdagskvelden. Rett bortenfor lå ei smie. Der pleide ungguttene og voksne mannfolk å samle seg i en stor flokk og spyttet og pratet. Da jeg tjente og kom hjem på fridagen min, gikk jeg en omvei forbi flokken. Jeg var så unnselig.

Vi måtte tidlig hjelpe til hjemme. Mor lærte meg å bake grisla brød og å lage mat. Minst to ganger i uka hadde vi grøt. Vi brukte mye fisk for far hadde ei seilsnekke og likte seg så godt på sjøen. Når jeg var med han og det blåste opp og snekka la seg over, var jeg redd. Ellers hadde vi mye kjøtt og fersk suppe, og kjøttkaker på søndagene. På brødet smurte vi sirup som vi kjøpte i butikken til Flodin på Damyr. Vi dro av gårde med barnevogn og fylte varene i vogna. Hver gang bad de oss inn på mat og kaffe. Men så var vi jo gode kunder.

Under første verdenskrig ble det vanskelig å få tak i mat. Vi dro Onsøy rundt og fikk kjøpt fem kilo poteter. En uke måtte vi dele to små kneippbrød på hele flokken.

Jeg gikk mye rundt og vasket hos naboene og hos bestemor. Hos bestemor var det mange gutter i huset, og jeg måtte tømme og gjøre rent spyttebakken. Det likte jeg ikke noe særlig.

Far hadde vært på seilskute i yngre dager, men nå var han klyver på Kiærebruket. Søster Lovisa og jeg bar middagsmaten til han i spann som var stablet opp på hverandre. Det var kort vei og alltid moro for det var mye å høre og se inne på bruket. – Nei, se der kommer guttane, ropte mannfolka når vi svingte inn porten. Lovisa var 16 måneder yngre enn jeg, men folk trodde vi var tvillinger.

Ikke ned til elva, barn

Gunvor Engebretsen var bestevenninnen min. Så var det Astrid, Anna, Maja og Margit. Vi hadde lekestue bak et tre i hagen til Gunvor. Vi holdt også mye til i en park like ved bruket. Der nede var piren. Der lå lektere fylt med sten på rekke og rad. – Dere går ikke ned til elva, barn! hørte vi sent og tidlig. Bestemor hadde utsikt fra vinduene sine og passet på. På våren kom lirekassemenn med apekatt på skuldren og sveivet i vei midt i en diger ungeflokk.

På vinterstid rota vi til snøballer og sto på skøyter ned bakken over huset vi bodde i. – Nå er dere inne klokka åtte, beordret mor. Det var ikke lett, for vi hadde ikke klokke. Var vi ute for lenge, ga mor oss ørefiker. Far sa ikke så mye. Et blikk var nok.

Jeg gikk sju år på Lahellemoen skole. Det var ingen i klassen fra Lisleby, så jeg trasket den lange veien hver dag. Når vi hadde skolekjøkken og da jeg gikk og leste, måtte jeg helt til Trara. Jeg tok en gjenvei gjennom skogen. Jeg hadde ikke vett på å være redd.

Først hadde jeg frøken Amundsen. I storskolen fikk vi Urdahl. Han var streng. Det hendte han brukte hendene, men aldri på jentene. Et frikvarter var det kø på do. Det var en som mistet pennalet sitt ned i hullet. Så sladret de til frøken og skyldte på meg som ikke hadde sett det en gang. Det glemte jeg aldri.

Titanic med sin skare

Helt fra jeg var liten pike var jeg med i Lisleby Metodistkapell. Onkelen min var metodist og ga oss hver søndag noen øre så vi kunne kjøpe barnebladet. Like ved oss var det en gammel kone som bodde i en kjeller. Metodistene fra Tune besøkte henne, og de kom også hjem til oss og holdt andakt i stua. Mor ble med i metodistkirken. Far var ikke med, men han hadde lest Bibelen mange ganger.

Jeg gikk på søndagsskolen for Ole og Maren Thøgersen. En gang bad jeg far om å få slippe for jeg skulle treffe noen venninner på formiddagen. Da sa far: – Da må du være hjemme resten av dagen.

Jeg var med og sang annen stemme i barnekoret. Hans Johansen var dirigent. Vi sang Underfull, deilig Eden og Hurtigtoget ruller nu av sted og snart så står vi hjemme der i fred.

En dag kunne vi lese i avisa at Titanic hadde gått på et isfjell og gått under. Da sang vi barna hjemme: – Titanic med sin skare, la på Atlanten ut. Tenkte ei på fare, ei på dødens nære bud. Vi sang alle 12 versene.

Midt på sommeren dro hele metodistkirken på tur til Kjøkøy. Prammen fra bruket var prydet med bjerkeløv. Foran halte drabåtene Naff eller Siff. På Kjøkøy drakk vi kaffe, spiste maten vår og så lekte vi: – Slå på ring, slå på ring, slå på kjæresten min…

De kastet sten på ruta

Jeg sto til konfirmasjon i en pen hvit kjole som sydame Hunnås hadde sydd til meg. Etter konfirmasjonen skulle jeg ut og tjene. Venninnene mine hadde skaffet seg plasser rundt på gårdene. Jeg var heldig og kom til Petter Årum på Årum i Borge. Han var en snill mann. Kona var søster til frua på den store Tegnebygården. Jeg bodde i et rom i annen etasje sammen med Aslaug, en av døtrene på gården. En kveld var det noen halvvoksne gutter som sto nede og kastet sten på ruta. Petter Årum kjente guttene og gikk ut og jaget dem.

Jeg hadde 10 kroner måneden, kost og losji og fri en dag hver tredje uke. På fridagen min tok jeg Trippen ned til Fredrikstad og besøkte mor og far og søsknene mine.

Jeg sto opp klokka sju hver morgen for å stelle i stand frokost for husbondsfolket, barna deres som var tre gutter og to jenter og gårdsgutten Harald. Jeg arbeidet hele dagen til jeg kunne krype til køys ved 10-11-tiden om kvelden.

Jeg var med og laget maten, vasket opp, vasket hus og vasket tøy. Når vi hadde storvask, hang blåtøyet som fugleskremsler rundt på gardene. Innimellom var jeg med i gårdsarbeidet. Når vi drev på ute på jordene, var jeg førstemann inn for å være med og lage middag.

Mens de andre sov middag, skulle jeg hente hesten i hagen. Jeg hadde grimen i handa, og hver gang jeg nærmet meg, gikk den to-tre skritt bakover.

Der sto hesten

Det var tre hester på gården. En tre år gammel unghest, en hoppe som het Eva og en svær, gammel en som aldri ble kalt annet enn Hesten. Den var sta. En gang var brønnen på gården tørr, og jeg ble sendt med en tohjula vogn mot Sarpsborg for å hente vann i 50 liters melkespann. Da stansa Hesten midt i kjøreveien og var ikke til å rikke.

De hadde seks kuer som jeg var med og melket. I onna slo jeg med ljå, var med og kjørte inn høyet og bandt kornnek. Kona og jeg klipte sauene med sauesaks. En gang ble jeg sendt for å hente dyra. Jeg tok fatt i bjøllesauen, men den ville motsatt vei. Jeg torde ikke slippe, men den halte og dro meg overende og et langt stykke langs den stenete kjøreveien.

Etter at jeg hadde vært på Årum et år, fikk jeg plass i byen, hos ingeniør Ilboe på Guldbergsida. Der passet jeg tre barn. Alle vi møtte, syntes barna var nydelige…

Trykt i Demokraten 1995