Fangeår for friheten

Luene av! lød kommandoen, mens tusener på tusener stilte til appell på den vindblåste sletta nord for Berlin: Polakker, ukrainere, jøder, nordmenn. Blant nordmennene i KZ Sachsenhausen var en del fra Fredrikstad. Tor Synnestvedt var en av dem.

Jeg kom med i illegalt arbeid på kontoret på FMV. Juul Holmen, Finn Hasselgård og jeg delte jobben å gi ut FMV-avisa. Moren min, Adele Synnestvedt, var også med på å lage trykksakene. Far hadde vært på hvalfangst og var nå i England.

Den 12. november 1942 ble jeg arrestert. Kort tid etter tok de mor. Først var jeg i forhør hos Heinrichs i Skolegata. Så satt jeg noen dager i fyllearresten på Rådstua, der vi fikk mat fra søstrene Monsens café. Etter 14 dager sammen med 49 andre på gulvet på gymnastikksalen til Gamlebyen skole, endte jeg opp på Grini. Der havnet jeg i treskjærergjengen sammen med prominenser som Francis Bull, Sejersted Bødtker, Odd Nansen og Frode Rinnan.

16. april -43 fikk jeg og 49 andre beskjed på appellplassen: Transport til Tyskland. Skipet het Monte Rosa. Foruten oss 50, reiste 2 000 tyske soldater på permisjon. Sjøen var svær, så vaktene satte fra seg geværene for å spy. Vi så på babord lysene fra Göteborg, men ingen våget svømmeturen.

Gjennom Danmark reiste vi i kuvogner til det tredje riket. Fra Polizeigefängnis Hütten til Fuhlsbüttel fengsel ble vi kjørt i politibuss. Bussen hadde enmannsceller med inngang fra siden. Jeg ble stappet inn sammen med røslige Oskar Olsen fra Odda. For første og siste gang ble jeg omfavnet av en kommunist.

Vi kunne regne med å leve et år

Fra Fuhlsbüttel gikk turen med tog til Oranienburg. Jeg hadde lest Myrsoldater av Langhoff og hadde en viss peiling. Enkelte mente at vokterne var gamle og adstadige. De ble skuffet da vi ble tatt imot av spreke, unge ariere med halsende schäferhunder. Over hovedporten sto det at Arbeit macht frei. Den første dagen møtte jeg Strand Johansen. Han hadde nettopp fått beskjed om at hans kone var død i Ravensbrück: – Det er eget krematorium her, sa Strand Johansen.

På brakka var vi 300 mann. I hver ende var det soverom med køyer i tre etasjer. Mellom soverommene var oppholds- og spiserommet og vaskerom. På fangedrakten hadde jeg fange nummer N 64571 og en rød trekant. Det betydde at jeg var politisk fange.

Som nykommere skulle vi lære å marsjere. Schuläufen het det på tysk. Wehrmacht ville prøve ut fottøy av forskjellige form og materiale. Vi gikk og vi gikk, en 40-45 km pr. dag i 10-12 dager. I Nijmegenmarsjen går de 40 km pr. dag på fire dager. I støvlene hadde vi fotkluter. Blodige hæler og tær var vanlig. Noen fikk koldbrann i sårene.

Da jeg kom til Sachsenhausen kunne det alt i alt være en 20 000 mann i leiren. Av dem var ca. 450 nordmenn. Den første tiden fikk vi ikke pakker. Maten inneholdt en 700 kalorier per dag. Hvis du ikke ble syk, kunne du regne med å leve et års tid. Det var ikke sjelden at en eller to døde på brakka og ble hentet av fanger og kjørt til krematoriet.

På morgenen fikk vi et krus kaffe- eller teerstatning. Så gikk vi i arbeid frem til middag. Da ble det delt ut suppe som vi spiste fra Schüsselen, koppen vi hadde med oss ut på arbeidet. Det ble kalt grønnsakssuppe. Noen sa at den var kokt på potetris. Var du heldig, fant du en fettperle. Kjøttbitene måtte du bruke forstørrelsesglass for å oppdage. Arbeidsdagen var på 14 timer. Til kvelds fikk vi fire skiver brød, en liten pakke margarin og et lite stykke leverpølse. Det var tøft å prøve å spare to av brødskivene til frokost neste dag.

En gang jeg vasket på et kontor utenfor leiren, lot en kontordame en pakke med et brødstykke gli ned i papirkurven. Det var eneste gang jeg fikk noe ekstra i denne tiden. De som røkte og ikke fikk tobakk, led veldig under det. De ble oppgitte og nervøse. Enkelte kan ha bukket under av den grunn. Da Røde Kors-pakkene begynte å komme på sommeren 1943, ble matsituasjonen straks mye bedre.

Min viktigste innsats under krigen

Hele det indre leirområde var styrt av fanger. Blockälteste, brakkesjefene, var tyskere. Det var oftest kommunister eller sosialdemokrater som hadde vært der fra -33 og utover. Noen var bra, andre var blitt avstumpet.

Ved appellen var det alltid de tyske vaktene som talte opp og kommanderte. Når tellingen pågikk var det Mützen ab. Luene av! Det var tyskere bak mitraljøsene og lyskasterne i tårnene, og tyske vakter marsjerte ut fangene til den ene eller andre arbeidsplassen utenfor leiren.

Selv ble jeg plassert i Kraftfahrzeugdepot. Alle slags biler kom fra fronten og skulle repareres, kontrolleres og ettersees. Verkstedområdet var like stort som Gamlebyen i Fredrikstad. Først var jeg i skyvegjengen. For å spare bensin skulle de svære bilene skyves på plass innenfor området. Vi var 15 mann i min gjeng. Det var sommer og varmt og stort mannefall. Til sist var vi bare to-tre stykker igjen. Tyskerne forbarmet seg og overførte oss til Abnahme. Der skulle vi blant annet tappe bilene for bensin og etter at de var reparert, fylle fem liter på tanken. Jeg lå under bilen, skrudde opp bunnventilen, lot bensinen renne ned i sanden og håpet på at ingen var slepphendte med fyrstikker. Sabotasjen stod på i to-tre måneder og en seks-åtte tonn bensin gikk til spille. Det var min viktigste innsats under siste krig.

På appellplassen sto galgen

Det var også andre nasjoner i sving på Kraftfahrzeugdepot: Polakker, ukrainere, russere. Russerne skilte seg ut, det var flotte typer, prima soldatmateriale. Jeg ble godt kjent med et par av dem. Den ene fortalte at hans far og mor hadde vært kulakker og havnet i Sibir. Likevel var han glødende bolsjevik og mente at kommunismen var det eneste som hadde kunnet avskaffe klasseforskjellene i Russland.

En dag sto en ukrainergutt og gråt i leirgata. Jeg fikk vite på fangespråk at han skulle på transport – det betydde i praksis døden. På sett og vis fikk jeg ordnet det slik at han i stedet fikk begynne på arbeidsstedet mitt.

En stabsvogn utstyrt med radio var kommet inn. Jeg satte meg inn, skrudde på og fikk inn London. Utenfor fikk ukrainergutten se et par vakter som nærmet seg. Han griper en øks, hugger en flenge i dekket og roper til vaktene: – Gucken, Gucken, se, se! Herr Oberscharfürer! Jeg hørte ropene, kom meg opp og ut. Folk mistet livet for mindre i KZ Sachsenhausen.

Forøvrig opplevde jeg å bli jaget av en illsint leirvakt bevæpnet med et kubein og en annen gang å få sparket ut to tenner mens jeg hadde armbøyninger som straffeeksersis.

Det var bagateller. Inne i leiren sto straffeblokken. Der spente de fast den som skulle ha pryl. Det var en fange som slo. 25 slag var ikke uvanlig. 50 slag var det samme som døden.

På appellplassen var galgen reist. De hengte gjerne folk ved kveldsappellen. Rømningsforsøk ble straffet med døden. En ukrainer hadde skåret istykker en sideveske av lær til en motorsykkel og laget seg såler på skoene. Han ble hengt. Alt i alt så jeg en 20-25 henrettelser i den tiden jeg var fange i Sachsenhausen.

Oftedal og Sulfa reddet livet mitt

Det var en god del sykdom i leiren. Nesten alle hadde Scheisserei – det var den tyske betegnelsen på magesyke. Alvorligere var pleuritt, lungebetennelse og tuberkulose.

Jeg hadde pleuritt og besvimte flere ganger på appellplassen. I Revier, på sykehuset var Jern-Gustav. Han skilte bukkene fra fårene. Du måtte ha 39 i feber for å bli innlagt. Ved røntgenapparatet satt en kriminell, en ordentlig røver. Han fant iallfall en vannansamling mellom femte og sjette ribben. Så fikk jeg lungebetennelse. Dr. Oftedal, selv fange og senere sosialminister, var overlege. Han var alvorlig og innesluttet. Han hadde fått sendt nedover noen tabletter fra Sverige. Det var en helt ny medisin: sulfatiazol. De reddet livet mitt.

Jeg satt syk og elendig på en benk utenfor brakka og syntes synd på meg selv. En høy, mager kar kom og satte seg ved siden av meg. Om jeg visste noe nytt? Så begynte han å legge ut om hvordan vi skulle ha det i Norge etter krigen: Vekk med de gamle politikerne, folk fra Sverige, fra fangeleirene og Tyskland og fra Grini skulle inn i regjeringen. Senere fikk jeg vite at det var Einar Gerhardsen.

Mange Fredrikstad-folk

Ellers var det mange kjentfolk i leiren. Inne på en brakka satt Edgar Buer med tegneblokken. En dag hørte jeg gjennom et brakkevindu en dialekt jeg syntes jeg kjente: Det var Egil Kjølberg, faktor i Demokraten. Andre fra hjembyen var Gunnar Halstensen, Finn Hasselgård, Petter Evensen, Ingvald Josefsen og Rikheim som døde der nede.

Til jul og på 17. mai laget vi tilstelninger på brakka. Øverland husker jeg som en alvorlig mann. Nå leste han: Et juletre er tent på galgebakken. Lars Moen hadde også skrevet dikt som han leste. Jonas Brudevold sang. Knut M. Hansson var Peer Gynt, Ånjesen med tørkle rundt hodet mor Åse.

På brakka kunne det gå heftige diskusjoner mellom kommunister og AP-folk. Mer humoristisk var det når kaptein og storsmugler Hagemann havnet på rom sammen med politimester Welhaven. Kaptein Hagemann: – Den gangen lurte vi dere godt! Welhaven: – Du skulle bare ha visst hvor mye vi visste.

Bombingen av Berlin førte til søvnløse netter. Den natten Nordahl Grieg omkom over Berlin, hadde jeg brakkevakt. Lyskasterne svingte over himmelen, fant et fly og de tyske nattjagerne gikk til angrep. Jeg talte 20 fly som gikk ned i flammer. Senere, på våren -45, seilte armadaer av flyvende festninger over leiren uten å møte motstand.

Krigen gikk mot slutten. I det fjerne dundret det russiske artilleriet. Enkelte vakter ymtet frampå om at de ville trekke i fangedrakt og blande seg med fangene. Ryktene svirret. Enkelte hadde hørt om en storstilt svensk redningsaksjon. Andre fortalte at Hitler hadde besluttet at vi skulle tas om bord på lektere som skulle senkes i Østersjøen.

Så kom de hvite bussene. Jeg hadde etternavn på Sy og var i siste pulje. De svenske sjåførene delte ut ark med Norge i rødt, hvitt og blått, men vi kunne ikke melodien. Det var opphold i Neuengamme der 2 000 lik lå og råtnet og kommandantens sønn skjøt på fangene med miniatyrgevær fra tårnet. Videre over til grensen, og 10 dager i den danske fangeleiren i Frøslev. Deretter til København og med fergen over til Helsingborg. På kaia spilte orkesteret den norske og den svenske nasjonalsangen. I Boo i Hjortkvarn traff jeg mor igjen. Vi hadde ikke sett hverandre på to og et halvt år.

Trykt i Demokraten 1995