Hårfin i Gamlebyen
Christian B. Apenes, stenhoggere fra Torsnes, sheriffen samt oberst Salterød, alle har de vært kunder i frisørmester Finn Johansens salong i Raadhusgaten 16 i Gamlebyen. – Du måtte være både sjelesørger og diplomat iblant, sier ukas veteran.
Først bodde vi på Apenesfjellet. Senere flyttet vi til St. Croix hovedgård der far arbeidet som gartner. Han fikk jobb på bryggeriet og vi bodde i Brogata og jeg gikk på Seiersten skole. Bugge Olsen var klasseforstanderen vår. Etter skolen ble jeg byens best betalte visergutt med 35 kroner uka hos Karsten Karlsen på Rasmushjørnet. Jeg fløy med pakker og trillet 50 kg sekker med mel og sukker på drakjerre.
Frisørmester Madsen averterte: Lærling eller såpegutt søkes. Jeg ble ansatt i februar 1943.
Madsens salonger lå i første etasje i Berggraffgården, vegg i vegg med Krabseths konditori. Rett inn fra gata var damesalongen. Ned en trapp i kjelleren lå herreavdelingen. På veggen på venterommet hadde Ivar Bruu malt De tre bukkene Bruse for å glede de yngste kundene.
Jeg tok det lille, firkantede såpestykket mellom fingrene og vispet frem og tilbake så det dannet seg fast, hvitt, fint skum og såpet inn hals og hake på kundene. Deretter kom svennen med kniven.
Etter en måned med såpeskåla, spurte prinsipalen om jeg ville bli lærling. Jeg måtte vente til 21. april 1943 med å skrive lærekontrakt, for jeg hadde ennå ikke fylt 15. Lønna var 10 kroner uka første året, 14 kroner andre året, 18 kroner tredje året og hele 22 kroner det fjerde og siste året.
Dr Arntsen forlangte midtskill
Den første tida sto jeg og så på hvordan de andre gjorde. Jeg måtte lære høflighet: – Værsågod, ta plass i stolen, og å holde saks og kam riktig. Saksen mellom ringfinger og tommeltott, kammen mellom pekefinger og tommeltott med langfingeren oppå kamryggen til støtte.
En dag kom en tysker inn i butikken, for vi er jo under krigen. Bryskt: – Skal du ikke gjøre noe? Jeg nøler, men Madsen oppmuntrende: – Bare sett i gang, du. De skal snart dra videre likevel. Jeg klippet mannen og ble ikke skutt etterpå. Det var min første kunde.
Det var enklere hårmoter da jeg startet i faget. Det gikk mest i skill og kort ved nakken og ørene. Dr. Arntsen rett over gata forlangte midtskill. En sjelden gang hadde vi karréklipping, senere kjent som snill hest og yankee. Læreguttene jaktet på bybudet ved stasjonen for å ha noe å øve seg på til svenneprøven.
En sjelden gang brukte jeg krølltang for å bølge dårebassene. Forfengelige og lett aldrende herrer ville ha håret farget: – Nei, jeg mente ikke så svart, sa en misfornøyd kunde. Litt godlukt i håret: Birkenwasser, eller Antisepton eller Keratin som det fornemste, var populært. Godlukten fikk vi ikke uten videre. Tomflaskene måtte leveres på sentralen mot kuponger som så måtte fremvises før vi fikk ny forsyning. Det var gjenbruk før miljøbølgens tid. En hårklipp kostet lenge 1,75, for så å gå opp til 2,20.
De Luxe med ansiktsmassasje og Aqua Velva
Under krigen var det vanskelig å få tak i barberblad, og mannfolkene strømmet til Madsens salong for å bli kvitt skjegget.
Du kunne få to typer barbering: Den vanlige og De luxe. Valgte du den vanlige, såpet vi inn, barberte og tørket av med servietten. – 0,60, takk! Luksusvarianten tok lenger tid og kostet mer. Først innsåping og barbering, deretter fikk kunden ansiktet svøpt i varme kluter. Satt det skjegg igjen, hva det ofte gjorde, såpet vi inn og barberte på nytt. Deretter et strøk med alunstift over kinn og hake, en lett ansiktsmassasje for å avslutte med Aqua Velva. Så kunne unge hr. Fredrikstad gå til stevnemøte under Nygaardsgatens nyutsprungne kroner. Hele ritualet kom på hele 80 øre.
Byens bedre herrer vanket hos Madsen. Jacobsen på Lykkeberg var en av dem. Han var alltid litt avmålt. En dag innleder han: – Er det nødvendig å pumpe meg opp, De? Jeg lot hr. Jacobsen forbli på gulvet. Jeg er kommet vel igang med barberingen, da Jacobsen bryter inn: – Den kniven er ikke god. Jeg visste at kniven var i orden, jeg hadde nettopp satt den opp. Jeg går inn bak forhenget, gjør ingenting annet enn vente litt før jeg igjen går ut og fortsetter barberingen. Fra den fornøyde kunden: – Takk, nå er det bra.
Det var hyggeligere etter krigen med fotballgutta: Arne, Knut og Ragnar Brynhildsen og Rolf Bayern kom for å klippe seg foran kampen på søndag. Praten gikk om Brann og offside og gærne dommere lenge etter at jeg hadde slått kappen til side.
Et kulehull i Madsens speil
Det var stadig tyskere innom. Vi lå laglig til og hadde både Ortskommandantur og Gestapo i Ferjestedsveien som kunder. Herr Ortskommandant sendte alltid en forridder. En menig soldat satt og holdt en plass inntil den høye herren fant det for godt å tre inn i Madsens salong.
En tysker tar frem pistolen fra tasken, setter seg til rett i stolen med våpenet i fanget: – Et eneste blodspor på mitt kinn, og det smeller. Jeg barberte i vei. Etterpå sier tyskeren: – Var du ikke redd? – Nei, sa jeg, for jeg hadde barberkniven.
En underordnet på glatte hæler gled i trappen, deiset nedover for å ende på baken. I venterommet satt flere høyere offiserer. Armen kom opp og hilsenen smalt i veggene: – Heil Hitler!
Et par marinegaster kommer inn, setter seg og venter på tur, og den ene tar frem en liten Browning. Jeg trodde først at det var en sigarettenner. Så smeller et skudd, blå røk driver, og det blir et rundt hull og en diger rosett i Madsens speil. Karene stikker, Schnellkommando ble budsendt, men om de fikk tak i ugjerningsmennene, vet jeg ikke.
I 1953 gikk jeg ikke over bekken etter vann, men til Bakkes salong i Gamlebyen. Bakke hadde etablert seg innenfor vollene allerede i 1908. Dengang holdt han til i lokalet til den gamle kortevaren, vegg i vegg med Meieriutsalget. I 1927 kjøpte han hus og flyttet inn i Rådhusgata 16, ved siden av der jeg senere drev. Etter -55 flyttet han inn i lokalet vegg i vegg og drev til 1958. Da tok jeg over salongen for en svært så billig penge.
Go’ aften, sa Bakke til katta
Bakke var en frisør av den gamle skole. Læretiden hadde han gått hos Sigurd Hansen. Den gang var svennene fæle til å spille poker. Han delte hybel med et par av dem, og ble jaget når kortene kom fram: – Dette er ingenting for smågutter.
Bakke var en ytterst forsiktig og høflig kar som hilste på alt og alle. En gamlebykar sto i porten og så Bakke borte i gata lette på hatten. Det fantes ikke en sjel å se, men da mannen kikket etter, satt det jo sannelig en katt på trappa til salongen, som altså måtte behilses.
Bakke syntes nok salongen var fin. Sammenlignet med Madsens bekvemmeligheter var den nok heller beskjeden. Det var benk langs veggen der kundene ventet over Fredriksstad Blad eller Demokraten, solide, litt gammeldagse barberstoler som glimtet i nikkel og porselen og på veggen speil i brede, mørke trerammer. Da vi skulle flytte, ymtet jeg frempå om modernisering og fornyelse. Bakke banket på rammen: – Det er jo ek.
I bakværelset sto skapet med de nummererte barberkoppene med barberkost oppi, på rad og rekke. Hver kunde hadde sitt nummer. Enkelt, greit og fremfor alt hygienisk i en tid da skjeggsopp var en plage.
Bakke var en god sjef. En av svennene hadde vært i salongen i 25 år, den andre i 27.
Jeg kan ikke gå slik
Jeg merket straks forskjellen mellom Gamlebyen og Nygaardsgata. I forstaden var det større avstand til kundene. Det var mer sosialt innafor vollene. Folk fra landet og fra Gamlebyen kom innom, tok seg tid, pratet i vei, iblant om problemer med kona, ungene og jobben. Jeg ble en kombinasjon av diplomat og sjelesørger.
Christian B. tok plass i stolen: – Kort i nakken og ved ørene. Han holdt på å skrive hørespill for kringkastingen. En gutt søkte jobb i bank, men hadde for langt hår. – Du får gå til Bakkes efterfølger i Gamlebyen, sa banksjefen.
Neste mann til barbering var Sheriffen. Han smeller av et par kruttlappistolskudd før han setter seg i salen. En dag sier han til sidemannen som venter: – Du virker nervøs. Mannen protesterer. Litt senere spør han om han kan bli klippet, men betale til uka. – Det var jo det jeg sa, sier sheriffen, du var nervøs.
En dag kom en offiser inn: – Johansen, jeg var her for et par dager siden. Jeg kan ikke gå slik. – Sett deg opp i stolen, sier jeg, så får vi se hva som er gæli. – Se her, sa krigsmannen. – Du har klippet meg skrå ved ørene. Jeg skal ha rett over. De fleste av kommandantene klippet seg hos meg. Også Salterød. En tid lå han i drabelig feide med Dahl. Jeg hadde fått høre at Salterød hadde hjulpet til hjemme og slått seg. Han trer inn i salongen med et blått øye. Jeg: – Jaså, De har truffet Dahl, sa jeg. Obersten: – Ett ord til og De mister en kunde. Ellers var Salterød en gemyttlig kar som strammet seg opp etter klippingen, tok et tak bak i jakka, så seg i speilet og sa: – I grunnen er du en flott kar!
Neste kunde kunne være Bjørn på Werche som stemte gitaren og tok en sang eller en stenhogger fra Torsnes med stenstøv i hår og skjegg så jeg måtte sette opp redskapen etter behandlingen.
Kunden bestemmer
Moten med langt hår skapte problemer. Telefonen ringer: – Per kommer snart. Klipp’n kort og godt. Per setter seg i stolen: – Ta bare litt, ellers kommer jeg ikke mer. Til sist måtte jeg si klart fra til fedrene og mødrene: – Det er kunden i stolen som bestemmer.
Gode kollegaer gjennom år har vært Ulf Borge og Jan Johansen, begge i Voldportgaten. Ulf er vekk og det er trist. Vi delte kundene mellom oss. Ulf hadde kanskje de eldste. Vi pleier å si: – Kundene følger innehaverens alder.
Ellers har jeg hatt dem inn døra på rad og rekke: Tørrvittige typer som dr. Thorvaldsen og dr. Søetorp. Angell Simensen var grei bare han fikk prate. Fredrik Mørch på Jern og metall som skulle barberes to ganger i uken, formann Samuelsen fra Denofa ihvertfall én. Charlie Jansson som skrev hyggelig om meg i bla’. Kjell Thue som visste hvem han var, Wergeland senior, Lorentzen fra Delikatessen, Dahl fra Torsnes, urmaker Sørensen, Langvik fra kolonialen, advokat Wilberg… Jeg tror jeg har hatt dem i stolen hver bidige en.
En tid hadde jeg datteren min som svenn i salongen. Inn kom en fullikæll, skal klippes og sovner. Etter en stund våkner han, ser et dameansikt over seg, smiler over synet og sovner søtt i stolen igjen.
Trykt i Demokraten 1995