I tukthus i det tredje riket

Gudrun og Sverre Grundt huset flyktninger under krigen. En dag sto tyskerne i døren. Sverre flyktet til Sverige og gikk i britisk tjeneste. Han ble utvist, men fikk en sjanse til å komme til England med Kvarstadbåtene. Etter katastrofen endte han i tukthus i Sonnenburg.
– Tiden bak murene var et rent helvete, sier Sverre.

Gudrun: – En dag i 1941 står det to tyskere utenfor døra vår i Åkebergveien 56: Husundersøkelse. Sverre var hjemme, og de bråkte og sto i og romsterte høyt og lavt. Heldigvis fant de ikke revolveren som Sverre hadde fått stukket vekk under sofaen. Jeg hadde pakket inn noe vintertøy. – Se her, sa jeg og rev opp pakka og halte fram gensere og ullstrømper. – Nein, nein, sa de og ble litt flaue. Etter det skjønte Sverre at det var best å komme seg vekk. Vi hadde på det systemet at var det fare på ferde, satte jeg en blomsterpotte i vinduskarmen.

Da Sverre hadde dratt ble jeg innkalt til gestapist Dønnum. Kona til Rolf Hofmo, som bodde ved siden av oss, passa dattera vår så lenge. – Hvor er mannen Deres, sa Dønnum og lekte med linjalen. Han spurte om igjen og slo meg over fingrene. Jeg kunne drept’n på flekken. – Du ville vel ikke like det hvis vi tok ungen fra deg, sa det svære svinet.

Han måtte ha et wienerbrød

Sverre: – Vi hadde drevet med flyktninger. De overnattet en to, tre netter hjemme hos oss, før de dro videre. Hvordan politiet hadde fått snusen i det, vet jeg ikke. Jeg dro sammen med to kamerater over grensen ved Idd. Det gikk som smurt, men da vi vel var over, klarte ikke den ene å styre seg. Han måtte inn et sted og kjøpe wienerbrød. Snart var landsfiskalen der. Han var en slik jævla type som trodde på Hitler.

De sendte meg til Öreryd, men det var ikke noe blivende sted. Jeg stakk av til Stockholm der jeg hadde kontakter fra jeg gikk på tilskjærerakademiet før krigen. Den norske legasjonen holdt jeg meg unna for det gikk rykter om at kurerene deres var infiltrert av folka til Rinnan. I stedet tok jeg kontakt med engelskmennene. Det var snakk om at jeg skulle dra til Skåne, og forberede mottakelsen av engelske fallskjermtropper som de ville landsette hvis Sverige gikk med på tysk side. Det ble det ikke noe av. I stedet organiserte engelskmennene en overfart til England med ei skøyte som het Erik. Det var plass til 60, og det var 100 som dro. Utenfor skotskekysten økte vinden til 32 sekundmeter, så vi blåste tilbake til Sverige igjen. Svenskene internerte oss på en skole. Jeg begynte å få vanen og stakk av igjen.

«En för Sverige vänligsinnad nation»

Etter det begynte kameraten min, Per Odner og jeg å vanke på den engelske legasjonen for alvor. De ga oss penger og våpen og en haug med brev som vi skulle ha med oss til Norge. Da vi kom til grensen, var toget med skiene våre forsinket. Vi begynte å gå på togskinnene og ble arrestert av svensken. De truet med å sende oss over til tyskerne, men i stedet ble vi dømt for spioneri «riktad mot en för Sverige vänligsinnad nation». Vi havnet på Långmora blant andre spioner. Der var det tyskere og russiske admiraler og jeg vet ikke hva.

Vi fikk vite at vi kunne få følge med en av de ti norske båtene som lå i Göteborg. Nå skulle de prøve å ta seg over til England. Per og jeg kom til Göteborg med politieskorte. Vi ble hyrt på som ekstramannskap på Skyttern for en krone måneden og ingen erstatning hvis det gikk gærnt. Skyttern var et gammelt hvalkokeri på 15 000 tonn. Vi var 111 mann om bord.

Opp med årene

Natten til 31. mars 1942 var det fullmåne. Utafor Vinga fyr blinket en væpnet tysk tråler stopp. Deretter fyrte han av en granat som gikk gjennom båtsmannslugaren. På forhånd var det gjort klar sprengladninger. Nå blåste kapteinen i fløyta og trykket på knappen. Det smalt, Skyttern la seg over og vi gikk i livbåtene. Jeg havna i eneren som hadde motor, men så hadde en idiot fylt på dieselolje istedenfor bensin. Vi rodde mot land, men tyskeren nærmet seg og ropte i roperten: – Opp med årene! De kastet ned en leider og kommanderte oss opp og fram til fordekket. Der stod vi en hel flokk og svære sjøfolk var helt gåene. Göta Lejon, en svensk vaktbåt, dukker opp og blinker og signaliserer og vi mener at vi er i svensk farvann, så nå redder svensken oss.

Göta Lejon gjorde ingenting. Mange av oss på dekket forbanna Sverige den dagen. Det siste vi så av Skyttern, var at hun lå tungt i sjøen med svær slagside. Digre røkskyer veltet opp.

«Virksomhet rettet mot en fiendtlig makt»

Åtte båter ble senket, to vendte tilbake til Göteborg og to kom fram til England. Vi ble ført til Frederikshavn. Vi fikk mat fra en diger bolle med suppe eller noe slikt og ei skje på deling. Det var slik svineriet begynte.

Vi havna i Milag utenfor Bremen. Det var en leir med 4 000 sjøfolk i alle slags kulører fra mange forskjellige nasjoner: engelskmenn, franskmenn, afrikanere og indere. Der var det bra. Vi fikk Røde Kors-pakker, spilte fotball, bokset og satte i gang med å grave tunnel ut i det fri. Helt til en kar kom til å slå borti en sten og det merket vakten og slo alarm.

Vi håpet på det beste og ryktene gikk om at vi snart ville bli sendt hjem. I mars 1943 kom det en annen beskjed: Vi skulle stilles for Sondergericht i Rendsburg. Anklagen lød: Während eines Krieges gegen das Reich der feindlichen Macht Vor Schub zu leisten. Tre dommere i svarte kapper dømte 10 og 10 i slengen. Det var ingen forsvarer. De spurte oss om vi anerkjente Quislingregjeringen. Vi sa nei. Da smelte de til med fem års tukthus.

Under rettssaken var det 17. mai. – Vi synger Ja vi elsker, sa Børge Ask. Det gjorde vi. En wehrmachtsoldat som passet oss, var på gråten: – Jeg blir straffet for dette. Sjømannsprest Konrad Svendsen kom ned fra Hamburg. Han skulle holde andakt, men i stedet for kirkens nådegaver hadde han smørbrød i veska.

Asken reddet meg

Vi reiste til tukthuset over Stettin. Der var det luftangrep så kuvogna hoppet på skinnene. Tukthuset Sonnenburg lå 14 kilometer nordøst for Küstrin i nærheten av Oder. Det var helvete på jord. 35 mann av oss døde mens vi var der.

Vi bodde på celler med stenvegger. Fra vinduet så du et gløtt av himmelen. Det var kikkhøl i døra, ei bøtte i kroken, en trekrakk til å sitte på og ei jernseng til slå opp om dagen. Maten var verst, råtten kålrabi. Jeg prøvde å få tak i aske og åt den. Jeg tror det var asken som gjorde at jeg klarte meg.

Klokka halv syv var det parade, først innafor og så utafor celledøra. Vi marsjerte til arbeidet og det skulle være likt mellomrom mellom hver fange. Var det en som ble hengende etter, var vakta der med svepa.

I kjelleren var straffecellene. De satte vannslangen på deg, eller stakk den i kjeften på deg og skrudde på.

Jeg så på bildet av datteren min

Jeg arbeidet i faget mitt som skredder på arbeidssalen. Jeg forandret italienske uniformer så de kunne brukes av Wehrmacht. Vi hadde et pensum som vi måtte gjøre hver dag. Klarte du ikke pensum, var det sabotasje. Da sparka og slo de deg.

Ved siden av meg holdt skomakerne på. Det var greit for hvis du hadde tannverk, så kom de med tanga og røska ut tanna.

Halv syv var arbeidsdagen slutt. Da ble vi låst inn i cellene igjen. Ikke lenge etter slo de av lyset.

Julaften 1943 feira jeg på cella med å se på bildet av dattera mi. Det hadde kona sendt meg da jeg satt på Milag. Noen mistet motet. Jeg prøvde å si: – Neste jul er vi hjemme igjen. Enkelte tok livet sitt. De hoppet ut fra galleriet og ned på stengulvet.

Ditt norske svin!

Svært mange var syke. Tyfus og tæring herjet. Legen var en slakter. En gang bad jeg om å få briller. Jeg kom ned på sjukestua. Det var en enetasjes brakke der det lå døende og sjuke overalt. Jeg fikk et par innfatninger uten glass. – Nå ser du vel godt, ditt forbanna norske svin, sa legen.

En dag fikk jeg vondt i halsen. Det var halsbyll. Jeg snakket med fangevokteren. – Har du sigaretter? sa’n. Tilfeldigvis hadde jeg noen. Så gikk han ned i kjelleren og varma ei skje og dreide den rundt i halsen min så blod og verk fløt. Neste dag stilte jeg på arbeid igjen.

Jeg satt lenge på celle sammen med en hollender: David van Tinhoven. Han var en flink mann som kunne engelsk, fransk og russisk. Tinhoven hadde tæring. En dag delte han og jeg en sigarett. Rett etter fikk han blodstyrting og døde. De kom og bar han ut av cella.

Løberg reddet oss

Etter invasjonen i Normandie gikk ryktene: De kommer til å skyte oss. I stedet ble vi sendt til Sachsenhausen. Men da russerne nærmet seg Sonnenburg, drepte SS de siste 700 fangene med nakkeskudd. I Sachsenhausen fikk vi det mye bedre. De hvite bussene kom og skulle ta med fanger hjem. Vi kom til Neuengamme og det var meningen at vi skulle bli igjen der. Sverre Løberg ordnet opp og fikk reddet oss. Da vi kom til Danmark, knuste danskene rutene og rakte mat inn til oss. Vi åt og sket. I Malmö havnet jeg på lasarettet. Men så skaffet jeg meg en motorsykkel og hadde planer om å få tak i et gevær og dra til Norge og gjøre opp med tyskerne. Men det ble det ikke noe av.

Gudrun: – Vi hadde hørt at fangene fra Tyskland var på vei hjem. De skulle komme til Frimurerlosjen i Oslo der venner og pårørende kunne treffe dem. Jeg møtte opp sammen med datteren min, men det var ikke noe å se til mannen min. Men neste dag ser jeg en jeg kjenner i flokken. Han hadde på seg en fæl, stripet dress og ørene sto rett ut for han var så oppsvulmet i ansiktet. Datteren vår løper rett bort til Sverre og omfavner bena på’n før jeg har fått sagt et ord. Siste gang hun hadde sett ham, var hun fem uker gammel.

Trykt i Demokraten 1995