Kåres sonderkommando-minner

«På villeste vidda ved Kvænangerfjord,
der finner du leira hvor gutten bor.
De lager barakker med langbord og krakker,
og køyer hvor gutta snorker i kor.»
Dette diktet skrev Asbjørn Grønvold fra Rygge. Frisørmester Kåre Pettersen fra Fredrikstad var en av gutta.

Det startet på Romerike. Jeg hadde spredd Alt for Norge, og hirden hadde fått snusen i geskjeften. De truet med Terrassen, men tok meg i stedet med på hirdmøte. Der la en senil ingeniør ut om det nye Norge. En kanal skulle bygges langs Glomma så 10.000-tonnere kunne gå opp og ankre ved bybroa. Til avskjed sa de at jeg for all fremtid hadde tapt retten til å bli med i NS.

Etter at jeg hadde flyttet til Sarpsborg, pleide dr. Grimsrud, sykehusguttene og jeg å lytte på London. Radioen hadde vi bak et bilde på en vegg i kjelleren på sykehuset. Jeg noterte på lapper som vi la ut på bordet i barberforretningen til Ditlef Eriksen.

Fredag 10. juli 1942, på ettermiddagen, kommer politimester Gard Holtskog inn i forretningen. Han hadde vært innom og snust tidligere. Han kikket mot bordet der lappene pleide å ligge. De hadde forlengst havnet i ovnen.

Etter at Holtskog hadde gått, ser vi en politimann stirre inn i vinduet til Slorer jernvare. Han studerte ikke sager og høvler, men brukte ruten som speil for å følge med oss. Knapt hadde vi stengt, før det banker på: – Dere er arrestert.

Principalen, Ditlef Eriksen, læregutten, og jeg ble marsjert til politikammeret.

Jeg sang negro spirituals

På politikammeret ble vi mottatt med stor fagnad. De hadde hatt storrazzia og fått inn Peder Nordby, Harald og Håkon Hvidsten, Finn Iversen, Erik Sagen, Kåre Sørensen, Ullmann Hansen, Erik Hox, Johan Grotterød, Sigurd Helliksen, Rolf Svendsen og flere kjente Sarpsborgfolk.

Holtskog og Heinrichs, Gestapodjevelen fra Halden forhørte oss: – Hvilken organisasjon tilhører dere? Hva slags virksomhet driver dere med? Svar! Holtskog drar til meg på øret, Heinrichs rasler med pistolen i lomma.

Tre dager i kjelleren kortet jeg tiden med å lytte til fjerne skrik og synge negro spirituals. Så ble vi kjørt til Fredrikstad, til fengslet i Gamlebyen og nye forhør for Wonorow i Skolegaten 1, velvillig assistert av lokal tolk.
Videre med busstransport til Grini via Moss der vi tok om bord lærer Jakob Skodvin, Asbjørn Grønnvold og lærerinne, frk. Nyborg.

Det første vi merket på Grini var at tyskerne trodde vi var døve. De skrek: – Verdammte Schweine, kommunisten, Mütze ab, Mütze auf osv.

I begynnelsen av august skjedde ting. Leiren ble fylt av folk som hadde båret blomst i knapphullet på Kongens fødselsdag. Midt i flokken stod et bortkomment brudepar. På vei til rådhuset, men arrestert på grunn av brudebuketten.

300 mann ble kommandert til å stille opp på appellplassen: Sonderkommando. Hvor vi skulle, fikk vi ikke vite. Yngstemann var Rindar fra Rjukan, 17, tatt for å ha stjålet en radio fra et tysk lager. Eldstemann var Sigurd Helliksen, godt og vel 70. De fleste av arrestantene fra Sarpsborg var med. Av Fredrikstadfolk minnes jeg Hans Johansen som kjørte dampveivals for kommunen og onkelen til kona til Stabbur-Nilsen.

På Lysaker stasjon ble vi lastet inn i godsvogner: 40 mann og åtte hester. I bunnen av vogna var det et par centimeter høyt sementlag. Vi trakk lodd om å få kikke i luka: Lillestrøm, Hamar, Lillehammer. I Trondheim ble vi lastet inn i en rusten holk: tidligere Sigurd Jarl, nå S/S Bodø. Ferden mot nord varte 11 døgn. Vi lå og sto og satt der det falt seg. Lugarene var reservert SD-vaktene.

I Bodø kom tre jenter roende ut. Jeg ropte: – Hva vil dere? Jo, de skulle ut og «liben». Jeg pekte inn på Bodø i ruiner: – Jaså, dere vil elske med de som har gjort det der. Forbannede tyskertøser! Som belønning kommanderte SD meg ned i bunnen av båten. Omsider ankret vi opp på Oksfjord havn. På brygga drev noen små menn med rare, spisse luer og sjauet digre tømmerstokker. Vaktene skrek og gaulet og det haglet med slag og spark. Vi skjønte det var russiske krigsfanger.

Nasjonalsosialist med 33 tenner

Det ble kommandert avmarsj. På veien kom det en gammel kone mot oss: – Leve Kongen, leve Kongen, mumlet gamlemor. – Passer hun seg ikke, havner hun blant oss, kom det fra en kar i flokken. Etter en to mils vei kom vi til leiren. Møkk og skitt og lus og lort var det allevegne. Det hadde bodd russere eller serbere i brakka før oss. Etter en storsjau for å få det rent, ble vi fordelt 30 mann på rommet, med en bjørneovn i midten.

Den første jobben vi fikk var å reise piggtrådgjerdet rundt leiren. Utenfor gjerdet bodde vaktene. Det var Wehrmachtfolk og oppførte seg rimeligere enn SD på Grini: – Arbeite anständig, så vil dere få anstendig behandling, fikk vi høre.

Bare en var overbevisst nasjonalsosialist. Han var født 10 000 år for sent og hadde 33 tenner i munnen. – Hva gjør du i det sivile, spurte en annen. – Frisørmester, sa jeg. – Ich auch, sa Herman fra Hannover. Senere snudde han ryggen til når det foregikk noe mot reglementet.

Dalsgard på letten fot

Kokken vår het Sørensen fra Sørlandet med skarre-r. Menyen var stormsuppe, salt klippfisk og saltede bønner. Det var ikke Sørensens skyld at vi fikk oppsvulmede og såre mager. Jeg fant på å plukke kreklingbær, mose det sammen med brød, blande i sirupserstatning og koke det til en pasta. Dr. Rasmussen som før han ble fange, var ekspert på vitaminer, godkjente blandingen.

Teatermannen og forfatteren Olav Dalgard ba om å få tre av på naturens vegne. Så ned med buksa og til å plukke blåbær fra nærmeste tue. Men der borte var det større tue og der var det enda en. Så hoppet Dalgard på letten fot over lynget, mens vi vred oss av latter.

Arbeidsdagen begynte klokka sju om morgenen. Vi marsjerte av gårde: – Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå, vi marsjer opp i sluttet tropp, hei hå, hei hå, diktet av Asbjørn Grønnvold fra Rygge. Vi skulle reise snøskjermer og en snøtunnel på seks kilometer. Riksvei 50 blåste ofte igjen på vinterstid og nå trengte tyskerne den til offensiven mot Sovjet. Vi sa at den trengtes til retretten. Svære lastebiler fra Standard Speer losset 12 meters tømmerstokker. Vi laget dragere med bindhaker og bygde vegger og tak. Da tunnelen var ferdig, og snøen hadde falt, kjørte samene med rein og pulk på taket.

Foruten oss arbeidet tyskere fra Organisation Todt og slaviske tvangsarbeidere på anlegget. Zilinsky var polakk og bas. Han forsto seg like mye på tømmermannsarbeid som en hindu på skøyteløp. Janek hadde spilt cello i Warszawa symfoniorkester og Polak var tross navnet tsjekker. Det var stort sett hyggelige folk som snakket tysk gjennom nesen. En dag dukket en av dem opp med rødt-hvitt-svart armbind med hakekors på. Da var han blitt slem og ropte og skrek og prøvde seg av og til med et slag.

En sjelden gang barsket en av de vanlige vaktene seg: Jeg hadde en tom fiskebollboks og ba vakten om å få plukke blåbær. – Nein, var svaret. Jeg ble sint og kastet boksen i bakken. Dermed fikk jeg straffeeksersis: Å bære to vannbøtter opp en bakke fra en bekk. Jeg gikk tyve ganger. – Tror du Tyskland vinner krigen nå, spurte jeg. Jeg fikk tre-fire vendinger til. – Nå orker du vel ikke å gå på bena, sa vakten. Så hev jeg meg rundt og gikk på hendene.

Stort sett var det ganske gemyttlig. En Wehrmachtsoldat satt i sola på en tue med trekkspillet sitt. Han spilte omigjen og omigjen Lili Marlene og tenkte kanskje på en eller annen Gretchen i das Vaterland.

Et kyss på kinnet

En dag rykket krigen nærmere. Vi hørte motordur og så opp: Himmelen var full av fly. Vi syntes de kom rett mot oss og enkelte kastet seg overende i lyngen. Det var tyske fly på flukt etter det britiske angrepet på Tirpitz.

En dag kom en ny avdeling tyskere: Svære karer, over 1,90, stenansikter, svarte uniformer, hodeskallemerke i lua. Med seg hadde de en flokk «generaler», fanger med gule renner i buksene. Det var tyske desertører, dømt til døden, men først drevet til arbeid med: – Los, Mensch… Jeg stakk inn i brakka, laget i farta i stand et par brødbiter, rullet en sigarett og fikk stukket det til en av fangene mens Wehrmachtsoldat Herman snudde seg vekk. Litt etter kommer han mot meg, jeg får en arm rundt halsen, et kyss på kinnet og ser inn i øyne fylt av tårer.

I oktober flammet nordlyset over himmelen. En kveld sto jeg utenfor brakka sammen med maleren Per Krogh. På himmelen lyser en nordlyskrone og det suser og synger gjennom himmelhvelvet. Per har tatt meg i armen, han er så betatt at han klemmer til så jeg kjenner grepet lenge etterpå.

Bror Ole Sæverud var prest og holdt fangegudstjeneste på brakka. Per tegnet og malte og bildet het: Gudstjeneste i Kvænangen og kom etter krigen på høstutstillingen og henger nå i Nasjonalgalleriet. Odd Nansen hadde også med seg skriveblokk og blyant. Best slo han an på brakka om kvelden når han stemte opp Falske Ottilie eller Snømåkervisa: – Eg var ein gong måkar i eit fjøs med 86 kyr…

Hvor pokker ringer du fra?

En dag i november kom oppbruddet. Vi ble lastet inn på biler og kjørt ned til Sørstraumen. Grønholt skrev avskjedsdiktet: – Farvel brakkerommet mitt og ditt, sann, farvel lus og lopper, møkk og skitt, sann, farvel tyske svenner, farvel Tottemenner, inntil videre kan vi være kvitt, sann.

Vi ble tatt om bord i Bremenfels der vi møtte lærere på vei fra Kirkenes. Fra Trondheim gikk det med kuvogner sørover. Ved siden av meg hadde jeg Olaf Larsen, redaktør i Arbeiderbladet. På Lillestrøm var det pissepause. Ei jente griper meg i armen: -Har du sett noe til pappa? Det er Randi, datter til Larsen, senere fru Trygve Bratteli.

Tilbake på Grini fikk en av oss, Anders Re Corneliussen vite at han lå dårlig an. Tyskerne mistenkte tjeneste for Secret Service. På Victoria Terrasse hoppa han ut av vinduet, løp ned Munkedamsveien, men ble drept av en tysk maskinpistolsalve.

Selv havnet jeg på sykehus og ble senere løslatt. Mange av de andre fra Sonderkommando ble sendt til Tyskland. I maidagene -45 finner jeg navnet mitt og «savnet» i avisene. Jeg ringer fangesambandet: – Hallo, det er Kåre Pettersen. Pause. – Hvor pokker ringer du fra? Du er jo død.

Trykt i Demokraten 1995