Krigshverdag i Kråkerøyveien

Kvinnene bar sin del: Lappet bukser, stekte kålrot, passet ungene og engstet seg for mannen. Slik husker Borghild Skauen, Kråkerøy, de fem årene.

I 1940 var jeg 26 år, var forlovet med Per og skulle gifte meg. Kvelden 8. april var jeg sammen med noen gode venninner på misjonsmøte i Vennelystveien. Da vi gikk hjemover, så vi det blafre så rart utover mot havet. Noen lyder hørte vi ikke. Vi lurte fælt på hva det kunne være. Det skjønte vi dagen etter. Om vi hadde hørt noe på radioen, er jeg ikke sikker på, men utpå dagen strøk svære, svarte fly med kors på vingene inn over byen. Det utrolige hadde hendt: Tyskerne hadde gått til krig mot Norge.

Forloveden min pakket sekken for å dra til Oslo. Ved mobilisering skulle han møte på Akershus. Jeg gråt da han dro. Etter et par dager var han tilbake igjen. Der inne hadde det bare vært rot og tull og ingen hadde hatt greie på noe. Den digre nistepakka som mor hans hadde smurt med, delte han på toget hjem med et par fruer på Cicignon som ikke hadde smakt vått eller tørt.

Far var maskinist på Trafik. Båten lå i Oslo da krigen kom. Det gikk alle slags rykter. Et par dager senere gikk jeg veien mot Føniks fergested. Så kommer far gående mot meg. Jeg gråt og klemte han og hang rundt far flere dager etterpå.

Det ble fortalt at snart kom tyskerne for å bombe Glommen Verksted og FMV. Folk fløy så fort bena kunne bære dem. Far bestemte: – Vi blir her. Ikke noe hendte oss, men folk som flykta opp i skauen, holdt på å fryse seg fordervet. Noen som hadde flyktet til Ise, kom midt opp i krigen.

Freia kokesjokolade i neven

Snart kom tyskerne marsjerende langs Kråkerøyveien. Jeg sto bak i gården og titta og titta da de erobret Folkvang. Vi var så redde at vi torte ikke stå ute i veien.

Jeg hadde møtt tyskere før. Bestefar og bestemor hadde hatt to tyskerbarn i pensjon. Lothar og Reinhold lærte seg litt norsk, og jeg lekte med dem. Men de tyske soldatene kom uten at noen hadde sendt bud på dem. Og det var de som hadde makta.

At tyskerne smurte smør på sjokoladen har jeg ikke sett. Men borte ved Fuglevik kom et par unge gutter ut av butikken med mange plater Freia kokesjokolade i neven.

Flere av soldatene ble innkvartert rundt om på Kråkerøy. Ute hos søsteren min som var gift og bodde på Holme, bodde det tre tyske militære. En av dem var godt oppe i åra og ville at ungene skulle kalle han bestepappa.

En gang, etter at jeg hadde giftet meg og fått min førstefødte, skulle jeg over med barnevogna ved Føniks fergested. Et par unge, tyske soldater ville hjelpe meg både på og av med vogna. Jeg bare kneiste med nakken og sa ikke takk en gang.

Vi fikk beskjed om at vi måtte blende vinduene, så engelskmennene ikke skulle komme og bombe oss. Vi kjøpte blendingsgardiner hos Engeset og Larsen og hengte opp og tettet på sidene. Kom det en aldri så liten strime lys ut, så ringte det snart på døra.

Den første tiden var det portforbud etter klokka fem. Per, forloveden min, snek seg langs løkka, så opp bakken og hoppet over gjerdet for å være et par timer sammen med meg.

Per og jeg var med i saniteten i Det civile luftvern. Når det tuta flyalarm, måtte vi møte på Smertu skole. William Arnesen var lederen. Han og andre lærte oss å legge bandasjer. Vi hadde armbind med røde kors på og trente i å bære folk på båre. En gang var jeg sammen med Konsulinnan og stablet på plass et helt lass bårer under Vestsiden kirke.

Vi innredet tilfluktsrom i kjelleren med sandsekker foran vinduene. En nyttårsaften bombet de, og det smalt noe forferdelig. Vi satt i kjelleren hele natten. Etterpå fikk yngstemann lungebetennelse.

Jeg hadde spart penger og kjøpt en radio. Den var av merket Radionette, og jeg var veldig glad i den radioen. Vi skrudde og fikk inn stemmen fra London. Jeg kan ennå høre den metalliske klangen. Så en dag ble det forbudt, og vi måtte levere apparatet på kommunelokalet.

Med bryllupssteka på bagasjen

I oktober -41 skulle jeg stå brud. Det var allerede begynt å bli mangel på noe av hvert. Per og jeg syklet til Råde og fikk kjøpt en oksestek på en gård. Da vi dro hjemover med steka på bagasjen, sto de og kontrollerte på Veumbrua. Men de stoppet ikke oss så vi berget middagen. Fra en gård like ved der søsteren min bodde, fikk vi kjøpt en liter fløte og noen egg så jeg fikk bakt en kake. Da noen andre i familien giftet seg senere, var det blitt enda vanskeligere. De kunne bare servere poteter og ansjos.

Sokneprest Haugen vidde oss. Jeg hadde hvit kjole med blonder. Kjolen hadde jeg lånt av Annie Eriksen som sto hos Lund og Tallaksen i alle år. Per hadde kjole og hvitt og flosshatt. Stasen tilhørte en snill onkel.

Først fikk jeg Erik som jordmor Brynhild Lie tok imot. Per kom hjem på dagen, men ble jaget på dør for mannfolk hadde ikke noe med det å gjøre.

Da jeg skulle ha Petter, lå jeg på St. Joseph. Jeg lå alene på stua. Den ene natta var det flyalarm åtte ganger. På morgenen sa jeg til søster Marcia at neste gang ville det være hyggelig om de gløttet på døra.

Det var vanskelig å skaffe spebarntøy. Jeg laget bleier og klædder av gamle laken. Petter og Erik slapp i alle fall å bli reivet, slik jeg hadde blitt i sin tid.

Vi lappet og stoppet og bøtte. Vi stoppet strømpene til de datt av oss.

Jeg hadde en pen, grå kjole som jeg hadde kjøpt før krigen, og som jeg var så glad i. Vi var en venninneflokk som pleide å komme sammen for å sy og trøste hverandre. En av jentene var i huset hos konsul Høy. En kveld satt vi lenger enn til 10, og da var det blitt portforbud. Den natten sprettet jeg opp kåpa og var ferdig klokka halv fem da det var lov å gå ut igjen. Neste gang vrengte jeg kåpa og sydde i foret på nytt. Den ble nesten som ny.

Fordi vi hadde småbarn fikk vi en halv liter melk hver dag, og hvitt mel. En gang hadde jeg hentet et spann melk hos Danielsen og snublet i trappa og slo ut melken. Jeg var trist og ergerlig i lange tider. Av melet bakte jeg kaker. Vi hadde dr. Larsen på sykebesøk, og jeg kunne traktere med kake bakt med hvitt mel og en kopp Trio kaffeerstatning. – Det var lenge siden sist, sa dr. Larsen.

Grisen het Skaubert

Det svarte brødet var så rått og klisset inni at ungene rullet kuler og skjente i veggen. – Ikke lek med maten, måtte jeg formane. Poteter var det nok av, men smått med fisk og kjøtt. Kjente du en fisker, kunne du få litt makrell. Eller makrellstørje. Makrellstørja stekt med løk var festmat.

Vi brukte mye kålrot. En kar på treulla der Per arbeidet, kom om morgenen med en hel kålrot under armen med kniven stukket i. Jeg smakte ikke kålrot i lange tider etter at krigen var slutt.

Per dro ofte til Indre Østfold for å kjøpe tømmer. En gang hadde han fått tak i litt korn. På kvelden dro vi ned til Bertelsens motorfabrikk som vi var i familie med. Vi lyste med lommelykt og fikk malt kornet i all hemmelighet.

Bertelsen og vi hadde gris i følge. Den holdt til i skjulet hjemme hos Bertelsen, like ved Smertu skole. Grisen ble døpt Skaubert. Vi slaktet den til jul. Svigerinnen min ville ha den krøllete grisehalen og la fem kroner på bordet.

Du skal ikke frykte nattens redsler

Per var med i hjemmefronten. Jeg visste ingenting, men hadde mine anelser for det hendte han var borte om natta. En dag i begynnelsen av 1945 sa han: – Jeg skal en tur over til Sverige og kjøpe tømmer. Det kan hende det drøyer.

Politiet kom på døra og ville ha beskjed. Yngstemann satt på gulvet og smilte og pludret, og politimannen ble myk om hjertet og gikk med uforrettet sak. Det var en dame i nærheten som vi ikke var helt trygg på. En dag hørte jeg gjennom vinduet at hun spurte: – Hvor er pappan din hen, da? Klart og tydelig svarte gutten: – Han er dratt til Aremark og brinker tømmer.

Jeg hadde Bibelen oppslått og fant trøst i Salme 91: Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen.

7. mai 1945 var det bare jubel. Jeg satte flagg nedover gjerdet i Kråkerøyveien. En venninne kom og sa: – Bli med ned, nå er det lys i klokka på Vestsiden kirke.

Gudrun, som venninna mi het, hadde ikke hørt fra mannen på seks år for han seilte ute som stuert under krigen. En kveld regnet og blåste det. Det banket på døra. Vannet slo mot meg da jeg åpnet. Der står Gudrun: – Han lever! Han lever!

Trykt i Demokraten 1995