På fyrdørken i faresonen

Den norske handelsflåte var like mye verdt som en million allierte soldater, skal Churchill ha regnet ut. Tusen norske skip, med ubåter i hælene, i bombe- og kuleregn fra flyene, seilte dag og natt med forsyninger til de allierte.
Mange sjøfolk kom aldri mer i havn. Håkon Kristiansen, Kråkerøy var blant de heldige.

Vi bodde på Møllerodden. Far var på Bjørnebybruket og etter at det hadde brent, på Fredrikstad Elektrode Fabrikk. Han flytta over til Titan der han arbeida til han gikk av med pensjon. Mor døde rett etter at jeg var konfirmert.

Jeg gikk arbeidsledig i lange tider. Så fikk jeg viserguttjobb hos Hoyer og tjente 25 kroner uka. Far syntes det var dårlig betaling. Jeg hadde en fetter, Olaf Henriksen, som var stuert på S/S Bollsta. Han ordna det så jeg kunne mønstre på som trimmer. Bollsta lå ved Kiærebruket og skulle gå til Gaston ved Liverpool med trelast. Bollsta var på 3 000 tonn og den største av Olsebåtene som gikk på Nordsjøen.

På første turen over Nordsjøen var jeg forferdelig sjøsjuk. Vi var to trimmere på vakta som lempa køl fra kølaboksene fram til lukene der de datt ned på fyrdørken. Ellers hadde vi jobben å hente maten og dekke bordet for fyrbøterne og oss sjøl. Jeg ble svett i arbe’ og satt og hvilte før jeg gikk opp når jeg hadde hatt fri. Chiefen het Olsen og var fra Vestfold. Nils Madsen, en av fyrbøterne var fra Fredrikstad. Det var også Birger Ingebretsen som var på dekk. Den aller første tida var Jens Kristiansen fra Hvaler kaptein.

Etter ei tid ble jeg forfremma til fyrbøter. Vi gikk fire timer vakt og hadde åtte timer fri. Vi starta vakta med å slagge. Bollsta hadde to kjeler og seks fyrer. Hun gjorde fint 10 mil med 180 pund på kjelen.

Jeg var gift og trengte kronene

Vi gikk mye på England: London, Hull, Newcastle, Glasgow, Liverpool og Cardiff. Videre sørover: Antwerpen, Amsterdam, Rouen, Calais, Dunkirk. Bollsta seilte til Spania og Portugal og inn i Middelhavet der vi ankra opp med klippfisklast til plasser der du ikke skulle tru det bodde folk.

Under spanskekrigen ble vi praia av en vaktbåt utafor spanskekysten. De ville se papirene og undersøkte lugarene og lasta og ville ha oss til å gå til spansk havn, men skipperen sa nei.

Da krigen kom i -39 lå vi i England. Enkelte av mannskapet mønstra av. Jeg hadde gifta meg og trengte kronene, for noe måtte kona og ungene ha å leve av. Engelskmennene mørkla byen, sirenene ulte og i gaten ble vi kroppsvisitert. En tur gikk vi tre norske båter i følge fra Bergen. Bollsta kom fram til England, de to andre så vi aldri noe mer til.

9. april 1940 var vi i Antwerpen. Styrmann som også var telegrafist, kom og sa at nå hadde tyskerne gjort invasjon i Norge. Flere av gutta sa at de ville hjem og slåss. Nazistene sa i radioen at vi skulle gå til norsk havn, men det var det ingen som ville.

En dag fikk vi høre at tyskerne nærma seg Antwerpen. Det var å komme seg ut og vekk så fort som fankern. Vi seilte gjennom minefelta uten los og kom oss over til England. Der ble vi armert. Først fikk vi en langkanon, men den kunne vi ikke bruke mot fly. Så støpte de et fundament på popen og der monterte de en Bofors-kanon. På begge bruvingene og bak på båtdekket hadde vi maskingevær. Jeg var med i kanonmannskapet og hadde jobben å lade. Vi gikk på skyteskole ved Themsen, på en plass der engelskmennene hadde noen gamle treskuter som var øvingsfartøyer for skoleskipsguttene. Vi fikk om bord en to, tre marinegaster som hadde jobben å holde artilleriet pussa og klart.

Jeg tok alltid på meg pysjamasen

Når vi skulle ut i konvoi, var det bare skipperen og telegrafisten som visste beskjed. Konvoien samla seg i Halifax. Båtene gikk i fem lange kolonner. Utafor kjørte destroyerne. Ved Newfoundland venta ubåtene. I en av konvoiene jeg var med, senka de 16 båter.

Destroyerne kjørte hardt på og kasta dypvannsbomber. Vi hørte smellene og kjente ristinga nede på maskindørken. Jeg pleide å ha redningsvesten hengede på rekkverket til leideren.

En båt som het Barbro, kom opp fra New York og slutta seg til konvoien. Om bord der hadde jeg en kamerat som het Berg. Barbro var en tankbåt. Da en torpedo traff, var den et flammehav på minuttet. Destroyeren kom settende og skjøt høl på høl i skroget så de som var under dekk ikke skulle pines.

Skipsmannskap lå i sjøen og skrek på hjelp. Vi hadde ikke lov å stoppe og ta dem opp. Det var det båter lengre akter som skulle ta seg av.

Jeg kledde alltid av meg og tok på meg pysjamas når jeg gikk til køys. Mange lå med klærne på. Jeg mente at hvis en ikke fikk sove, så klarte’n det ikke.

Vi skjøt på alt som dura

I Middelhavet var flyene det verste. En kamerat ble drept på dekket av en granatsplint. Det var ringeklokker i korridoren, i messa og på fyrdørken, og når flya kom, trøkka offiseren på brua på alarmen, og jeg fikk på meg hjelmen og fløy akterut. Av og til skjøt vi sperreild opp i lufta så svina skulle holde seg på avstand. De pleide å komme tre-fire i følge, dukke, kaste bombene, skyte, stige og komme igjen. Slik holdt de på en time. Vi skjøt på alt som dura. Hver tredje granat var sporlys. Verst var det i Valetta på Malta. Der hagla det bomber natt og dag.

Bollsta var med ved invasjonen i Salerno. Vi kom dit med kuler og krutt dagen etter at de hadde gått i land. Det blinka og blafra når de skjøt nede på stranda. Duwkene, landingsfartøyene, kom kjørende rett ut til skutesida. Vi tok ammunisjonskassene i heisen og låra dem ned i duwken, og så bar det inn på stranda og rett i henda på kanonmannskapet. Tyskerane lå oppe i fjella og skjøt. En duwk ved skutesida vår fikk en fulltreffer, og seks mann ble drept.

Amerikanerne var gærne. Etter all bombinga fløt det opp en masse død fisk. De kledde av seg og stupte uti og svømte rundt og plukka opp fersk fisk til middag.

Vi gikk fra Salerno til Afrika med tyske fanger i rommet. De lo og bråka og var overlegne og sa at Tyskland vinner krigen.

Alt ble svart

Vi lå i Bari i Italia med flybomber og ammunisjon i lasterommet. Det lå mange båter ved moloen. Så kom de fordømte flya igjen. Vi smala løs med kanonen, og de sa at vi hadde skutt ned et tysk fly. En bombe datt likevel i forpiggen. Ankerkjettingen tok av for trøkket, ellers hadde det bare blitt en eneste smell. Men skotta ble slått inn, og Bollsta til å synke. Tre mann ble drept momentant, og to døde etterpå. Kameraten min og jeg klatra ned i en livbåt, men ble liggende i vannet. Bånn på livbåten var borte, men den fløt på tankene.

Ute på moloen var det fullt av huggærne folk som ble henta av biler og kjørt på sykehuset. Det var midt på dagen, men alt var svart. – Ser du noe, spurte jeg kameraten. – Bare tåke, sa’n. Jeg kjente at huden løsna, på hendene, på brøstet og på magen. Så kom ei sykesøster: – Vær ikke nervøs, sier’a, du får synet tilbake, du blir bra. Hun fortalte at en båt med sennepsgasstanker om bord hadde gått i lufta, og nå var vi blitt gassforgifta. De surra meg inn i bandasjer og flytta meg hit og dit med hospitalskip og ambulanser, og jeg vet ikke hva. Jeg endte på et militærsykehus i Alger der gutta krabba ut av vinduene om natta og ordna whisky.

Å gå sjukmeldt i London var lite stas, for der datt det V 1-bomber hele tida. En falt like ved det norske sjømannshotellet, men da det smalt, tok kameraten min og jeg tak i hver vår engelske jente som vi pressa inn mot husveggen for å beskytte dem.

I Glasgow var det roligere. Jeg leide hos trivelige fru Turner i Hill Street og tok en pint med kameratene på en pub som het Macintosh.

Du får lokke opp og se etter

De ville ha sjøfolk til invasjonen i Normandie. Jeg meldte meg og fikk hyre som tredjemaskinist på S/S Lynghaug. Jeg mønstra på i Southhampton. Hele Sør-England var fullt av soldater. Etter at vi hadde gått om bord, fikk vi ikke gå i land igjen. Akkurat hvor og når det skulle brake løs, visste vi ikke, men rundt oss var det knokkande fullt av båter som venta.

Vi dro over klokka halv seks om morran invasjonsdagen. Himmelen var full av fly, jeg hadde ikke trudd det fantes så mange fly i hele verden. Landgangsbåter dura innover, tyskerne dundra og skjøt, så slo de ned lemmene og militærene gikk i land. Det var som elver av folk i siksak opp bakkene. Rundt oss var det en masse døde soldater som lå og fløt i vannet. Selv om vi var herda, så var det det verste jeg har vært med på.

Lynghaug skulle sammen med andre båter være breakwater, ta imot sjøene. Vi var lasta med sand og hadde små sprengstoffladninger plassert i borde. Så la vi oss butt i butt med båter som var med på det samme. – Hold dere vekk fra dekk, fikk vi beskjed, og så åpna de lukene, og det smalt og Lynghaug sank ned og la seg pent på bånn med dekket jevnt med vannflaten. Om bord hadde vi hatt soldater som ble satt i land. Tilbake var vi bare tre styrmenn, tre maskinister og fyrbøteren. Et invasjonsfartøy kom og henta oss tilbake til England.

Jeg sto om bord i flere båter resten av krigen og førsten av freden. Jeg hadde håpa på å feire jula hjemme i 1945, men den gikk ikke. Først 16. januar i -46 banka jeg på glassruta i kjøkkendøra hjemme på Kråkerøy. – Hvem er det? sa kona. – Du får lokke opp og se etter, sa jeg.

Trykt i Demokraten 1995