På sjøen i krig og fred

Hans Hermansen, Krosnes, med såvel størje som ammunisjon på kjølen. I sjøbua lå stengunen under garnhaugen. Mai -45 arresterte han quislinger og paraderte i Nygaardsgata.
– Jeg lengta hjem til skøyta og sjøen, sier Hans.

Far hadde dratt til USA. Der hogg han slike store trær som jeg har sett bilder av med en vei gjennom et hull i treet. Etter noen år kom han hjem. Han fiska litt og bærte planker på Fjeldheim bruk. En dag falt han ned og slo seg. Etter en tid ble han liggende, med en snor fra en krok i taket slik at han kunne ta i snora og snu seg i senga. Han lå ikke i mange måneder før han døde.

Vi var seks brødre hjemme som fant vårt utkomme av sjøen. På tjuetallet var det en del smugling her ute. Vi fikk ikke stort for fisken, og noe skulle en leve av. 13 år gammel hendte det jeg fikk være med og hjelpe til. Spriten henta dem på skutene ved Grisebåene. Vanlig var det å plassere 20-25 kanner mellom fire vinkeljern.

Når de nærma seg land, kunne de ikke ta det opp i dagslys. De taua det oppunder land, hadde en stropp og sleppte det ut. Så henta de lasta når det passa. Det var svartmalte blikkkanner med 10 liter 96 i hver kanne. Det var en toller på Huth, en oslomann, som leide det ene huset ute hos oss. Han så at nå ligger det vakt der og der, så nå må dere ikke kjøre den veien.

Nazister og forrædere blant offiserene

Brødrene mine kjøpte skøyte i følge. Den het Stiv, Ø-77-0 og var på 38 fot og hadde en 24 hesters Rappmotor med glødehodetenning. Vi fiska brisling fra Arendal, helt inn til bryggene i Oslo og nedover til svenskegrensa. Vi kjente hver grunne i fjorden. Vinteren -40 drev vi og fiska med snurrevad borte ved Tjøme. Natta mellom 8. og 9. april lå vi ved Mågerøya. Vi hadde lytta på radioen og hørt at tyskerne hadde gått i land i Kristiansand, men trudde ikke de skulle gå opp fjorden.

På morran så vi mannskapet på fortet fløy bortover langs berga med kaffekopper i hendene og skulle på vakt for å ta tyskera. Men vi snakka med en av offiserene, og han sa at nå hadde de overgitt seg der og der, og Bolærne hadde fått to timer på seg før de ble bomba. – Så nå får vi overgi oss, vi også, sa offiseren. Det var sabotasje, det var nazister og forrædere blant offiserene på hver eneste stasjon.

Da vi dro hjem, lå det et vrak av et tysk fly og duva midtfjords.

Vi øste med ei fiskekasse

Hjemme var det å gå og vente på at engelskmenna og amerikanerne skulle komme og befri oss. To ganger i uka fikk hver person to hekto kjøtt på kortet. Kaffeerstatninga het Trio. De som røka, hadde tobakksplanter bak do. Vi som fiska var heldige. Vi hadde alltid maten og kunne bytte til oss mer. Vi fikk rasjon av bensin og solar, men det rakk bare for et par dager i uka. Så bytta vi til oss mer drivstoff mot fisk på anlegga.

1941 frøs fjorden til tidlig i oktober. Det var drivis som kom fra Østersjøen. Isen gikk en meter til værs, og de sa at den rakk sju meter ned i sjøen. Vi dro til Søster og til Struten og pilka. Postmannen på Tjøme, sønn til Torgersen som hadde butikken, dro proviant og post på en kjelke helt til ei skute som lå ved Grisebåene. Bror min fiska annen påskedag rett vest for Søster. Rett etter sank isen.

Vi kunne ikke se på været, vi måtte gå ut for å tjene noen kroner. En gang holdt vi på å gå under. Det blåste kuling og vi var ute og harpunerte tunfisk eller størje, som vi sa. Vi brukte småbåter for å komme inn i stimen. Så slo en svær brottsjø inn og fylte båten. Jeg tror vannet sto 10 centimeter fra esingen. Vi øste med ei fiskekasse og en bøtte og fikk starta Sleipnermotoren så vi fikk styring og ikke ble liggende på tvers av bølgene.

Så mye merka vi ikke til krigen. Miner som var festa til bånn, var mest til sjenanse for de som fiska med trål. Dessuten skulle det jo elektrisitet til for at de skulle eksplodere. Når vi så hornminer nærma seg båtsida, så dytta vi dem vekk med haka.

Noen ropte på mamma og noen på Emma

Tyskerne hadde vaktbåter fra Færder og hver mil innover. Ved Strømtangen lå det en og en i Vikerkilen, og så hadde de vakt på alle bensinanlegga. De blinka med ei løkt, og så måtte vi gå inn og vise grenseboerbeviset.

Nyttårsaften lå det en steambåt med ammunisjonslast ved Huth, og engelskmenna kom og heiv miner. Noen datt på Lera og andre innover land og to lenger ned ved Rød skole, men ingen traff båten.

Så var det dette tyske flyet som datt ned. Tyskera lå og skrek på mamma og Emma og så fikk vi dratt dem opp og skjenka dem dunder og noen ville ikke ha, men det har det jo stått om i bladet mangfoldige ganger. Når vi var ute etter størja, kunne vi dra halvvegs ned til Danmark. Hvis det blåste opp, hendte det at vi søkte havn på Koster. Det var strengt forbudt, men tyskera kunne ikke kontrollere det.

Med det samme vi hadde fortøyd, kom den svenske havnepolisen om bord og passa på at vi ikke satte foten på brygga. Ellers var det kjekke folk, og svenskene kjøpte ofte størje av oss, og det ble sagt at de brukte størjeleveren til å lage penicillin av.

Bror min, Thorleif, var allerede med i hjemmefronten. Når vi kom til Halfstensund, kom det en svenske om bord, og de prata for seg sjøl. Senere ble det lempa noen digre pakker om bord. Først etterpå fikk vi vite at det var revolvere og ammunisjon. Svenskene kjøpte kaffe og falukorv til oss og kom ned med det om natta. Etter krigen hørte vi at svensken hadde fått medalje av nordmennene for det han hadde gjort under krigen.

Ellers var det en god del trafikk på Sverige fra disse kanter. Svogeren min skulle inn i arbeidstjeneste, men han og kameraten hans rodde over i ei eke til Koster. Torleif Toppen i Vikerkilen dro over med flyktninger, og det samme gjorde Konrad Martinsen og sønnen Kristian i Slevik.

En ville jo gi en håndsrekning for å befri landet. Det var bror min som fikk meg med. Selve sjefen her ute var Knut Krabberød. Vi kunne vel være en fem-seks mann. Foruten bror min var det Hans Hansen Oksviken, Arne Hansen Oksviken, Paul Johansen og Knut, en annen av brødrene mine.

Oppe i Ålefjellet, i ei klove, rett ved der fotballklubben holder til, hadde vi våpen og ammunisjon. Der var det vakt dag og natt. Kontakt innover hadde vi med Arne Emilsen og Karlsen på kretssykekassa på Gressvik.

– Jeg trur det er mye våpen her

Sjøl kom jeg i polititroppen. Vi skulle holde lov og orden når tyskerne og nazistene hadde overgitt seg. Vi hadde stengun som vi plukka fra hverandre og satte sammen og smurte og pelte fra hverandre igjen. Noen av karene fra Engelsviken trena på maskingeværet, men at vi løsna noen skudd før krigen var slutt, kan jeg ikke minnes.

Nazister fantes det ikke her ute, bortsett fra en eneste en. Ungene var med i hirden, både gutten og jenta, men de holdt seg for seg sjøl og plaga oss lite. Nede på BP-stasjonen holdt Willy vakt. Willy var tysk soldat og lengta hjem. Vi kunne si hva vi ville til Willy. Nede i bua lå en haug med garn, og under garna hadde vi gjemt et par stenguns. Willy satt på garna og sa: – Jeg tror nok at det er gjemt mange våpen omkring her.

7. mai, utpå dagen, kom Willy og spurte om han kunne få lov å heise det norske flagget på skøyta vår for nå var krigen slutt. Vi samla oss oppe på Åle gård. Vi pussa våpna enda en gang og fikk utlevert armbind: rødt, hvitt og blått på ene armen og POLITI på andre. 9. mai fikk vi beskjed om å dra til Fredrikstad. Vi kjørte i buss, og jeg syntes det var så rart å se det lyste fra alle vinduene etter at de hadde revi ned blendingsgardinene.

Noen gråt og andre var mestere

Først troppa vi opp i Skolegaten hos Gestapo. Der var det bare en eneste en som reiste seg og slo hæla sammen da sjefen vår sto i døra. Så plukka de fra han revolveren, og tok han med seg og hvor han havna, det vet ikke jeg.

Vi hadde lister over nazister og tyskertøser som skulle arresteres. Tyskertøsene kjørte vi av gårde til Haugetun. Noen sa at de angra, og andre var frekke i munnen. Nazistene hjemme hadde meldt seg sjøl. Men vi henta nazilensmannen på Gressvik. Fjorten dager før hadde han trua med høyere makter da noen av oss hadde tatt en dram for mye og laga litt halloi.

Nå tok vi’n med ned i Turnhallen der alle nazistene var samla. Han var nok veldig nervøs for han satt og gapte og gapte hele tida. Folk var og titta i døra hele tida for de ville se hvordan nazisten tok det. Noen gråt, men andre ville være mestere.

Fra Turnhallen ble de flytta til St. Croix som var hjelpefengsel med piggtrådgjerde rundt. Dit kom det en buss med nazipolitifolk og dem sto folk og spytta på. Ellers kan jeg ikke si at de led noen overlast. Maten fikk de fra Bjørnen og koier var spikra opp i klasserommene. En ble skutt i en tå, men det var visst et uhell.

17. mai paraderte vi på Nygaardsgata, og det var jo stas, men jeg tenkte mest på å komme hjem og på sjøen.

Trykt i Demokraten 1995