På vakt for Kong Haakon

Odd Larsen, krigsveteran fra Finnmarksvidda vervet seg sommeren 1945 i det nyopprettede politikompaniet. Senere tjenestegjorde han i utrykningspolitiet. Tiden var turbulent, oppdragene mange: Vakt over tyske krigsforbrytere, ordenstjeneste overfor illsinte hamarjøssinger. Svinesundbrua skulle åpnes. Ryktene gikk om at kong Haakon skulle tas av dage.

De siste månedene av krigen lå jeg på Finnmarksvidda med rikspolitikompaniene som Bernt Balchen hadde fått fløyet over fra Sverige. I juni 1945 ble vi dimittert. Jeg var drittlei uniform og militærliv, men hadde ingen jobb å gå til. Derfor sa jeg ja da to nye politikompanier ble oppretta. Vi i kompani Y skulle utføre vanlig polititjeneste, mens gutta i X-kompaniet for det meste hadde vaktoppdrag på Akershus Landsfengsel og Hebu.

Det var rotete forhold i politietaten etter krigen. Bare én av landets politimenn fikk bli i jobben. Nesten halvparten av tjenestemennene ble satt på porten fordi de hadde vært med i NS. Kompaniet mitt lå direkte under Justisdepartementet. Vi skulle settes inn når lokale politimyndigheter hadde problemer med å klare oppgavene.

Y-kompaniet var forlagt den første tiden i Gardekasernen på Majorstua. Sjefen var Johs. Karlsen, nestkommanderende i mitt kompani på Finnmarksvidda. Karlsen var en koselig kar med sans for lange utmarsjer og riktig fotvinkel. Dyktige troppsoffiserer var Morten Pettersen og Oddmund Gunningsrud. Vi brukte de grågrønne uniformene fra Sverige med bandolær og flatlue til. Bevæpningen var pistol, gevær eller svensk Suomi-maskinpistol. Av folk fra distriktet minnes jeg Arvid Sorkenes fra Lisleby, Kråkerøygutten Ivar Sollie, Olav Olavesen fra Fredrikstad, Henry Ødegård var onsing og Ivar Larsen kom fra Torsnes.

Håland skrek før skuddene falt

Taasen Torp, en fæl torturist, hadde klart å stikke av fra fengslet. Vi rykket ut mot Magnor, for Torp var blitt sett i grensetraktene. Vi var innlosjert hos bønder i distriktet og saumfor hver knaus og kolle, men torturisten som var bevæpnet og desperat, var ikke å finne noe sted.

En natt, uten forvarsel, ble en to-tre mann i kompaniet mitt purra. Sammen med en sju-åtte fra andre avdelinger var de tatt ut til eksekusjonspelotong. Torturisten Reidar Håland skulle henrettes. Han ble skutt på Akershus. Den hardeste av alle nazitorturister i Norge skrek slik før skuddene smalt at folk hørte det i gata som gikk forbi festningen. Etterpå viste en av karene fram patronhylsa.

Regjeringens arkiver hadde kommet med båt fra England. Vi skulle frakte de blytunge kassene med dokumenter opp i departementsbygningen. Securityen var på topp. Ordren lød: Dere må ha håndvåpnene med når dere sjauer. Vi svetta og bar og banna.

Hyggeligere var det å stå vakt med pistol i beltet foran Vålerenga skole da det første frie valget gikk av stabelen høsten 1945. Ren rutinetjeneste var kontroller på veiene eller vakttjeneste i Forsvarsdepartementet sammen med engelske soldater.

De verste voldsmenn blant tyskerne

Snart flytta vi over til en tidligere tyskerleir på Grorud. To tropper, en 50-60 mann, fikk et nytt vaktoppdrag. På Jessheim lå nemlig den største av de tyske fangeleirene i Norge etter krigen. Fangene var av to slag. De verste voldsmenn og krigsforbrytere blant tyskerne. Det var bare Terboven, Fehlis og Fehmer som manglet. I en avdeling for seg var samla de høyeste offiserer i den tyske okkupasjonsarmé.

Vi overtok vaktholdet etter Red Devils, engelske kommandosoldater. I leiren var en kommisjon av høyere britiske etterretningsoffiserer i gang. Til å begynne med var de veldig arrogante. De mente vel at vi bare var noen tilfeldige som hadde fått slengt på seg uniformer. Da de hørte at vi hadde ligget på Finnmarksvidda siste krigsvinteren, forandra tonen seg. De avhørte tyskerne som var mistenkt for krigsforbrytelser og kjørte dem beinhardt.

Mange av fangene hadde en sikker dødsdom å se frem til. Enkelte tok livet av seg. Vi hadde en egen gjeng som skar ned de som hadde hengt seg. Vi hadde ordre om aldri å gå inn blant tyskerne med våpen. Ett, to, tre hadde en desperat tysker tatt geværet ditt og skutt seg selv.

Å rømme var umulig. Piggtrådgjerdet var dobbelt. På natta var lyskasterne slått på, og det gikk sterk vakt både innafor og utafor gjerdet. Tyskerne hadde sine egne offiserer over seg. Når det var oppstilling for telling, gikk det med skrik og skrål og slag hvis noen ikke fikk bena med seg.

I en slags paddock for seg sjøl var de høye offiserene. General Behrenz var kort og tjukk. General Jodl var høy og tynn og hadde vært sjef for 19 armékorps. Han hadde råda Hitler å brenne Finnmark. Føreren hadde ikke samme oppfatning. Begge hadde egne oppassere og var, skal vi si, utpregede generaler. Likevel prøvde Jodl å tuske til seg en pakke sigaretter for en ring han bar på fingeren.

Ikke en tjangs i det kalde vannet

En ettermiddag kom beskjeden: Neste dag skulle leiren tømmes og fangene sendes til Tyskland. Transporten gikk med busser og med kuvogner til Loenga i Oslo. Ved kaia lå troppetransportskipet Hercules. Det var vakter høyt og lavt og overalt. Fra jernbanerampa og fram til landgangen sto gardister med bajonett på geværene. Sjøl skulle vi følge skipet som vaktmannskap. Under det lave taket i lugarene var spikra opp køyer i fire etasjer. Fangene i lasterommet hadde det ihvertfall ikke romsligere.

Utenfor Göteborg slo en av vaktmannskapet alarm. Han mente å ha sett en to, tre tyskere komme opp på dekket og hoppe til sjøs. Det var januar og mørkt og brennkaldt. De hadde ikke en tjangs til å klare seg i vannet. Å slå stopp i maskinen var det heller ikke snakk om. Hercules dunka videre mot Lübeck. Byen lå helt i ruiner. Da vi skulle legge til, klarte et par av fangene å hoppe ned på isen, men noen amerikanske soldater fikk tak i dem.

På kaia venta engelskmennene for å ta over fangene. Mange av dem skulle til Nürnberg for å stilles for retten som krigsforbrytere. De engelske soldatene pekte og lo og klappa i hendene da tyskerne begynte å komme ned landgangen. Så kom general Behrenz drassende på et par digre kofferter. Da han kom ned på kaia, ga et par engelskmenn han hvert sitt spark i baken. Det var nok ikke slik han hadde tenkt å vende hjem til fedrelandet.

Frontkjemperne skulle ta Kong Haakon

Etter en tid skulle kompaniet oppløses. 60 mann av oss fikk tilbud om å fortsette i Utrykningspolitiet og trakk i den gode, gamle, mørkeblå politiuniformen. Vi var forlagt på Ski der det også var en tysk fangeleir. Blant de tyske fangene rusla en russer i knickers og kulemage. Han sa at han var sønn av den siste visekongen av Turkmenistan. Under krigen hadde han vært tolk for selveste Fehmer.

Vi rykket ut til Porsgrunn der gatene lå øde og tomme for en polakk gikk berserk og skjøt rundt seg til høyre og til venstre og politimesteren ba om forsterkninger.

Vi ble budsendt til Hamar der det var hundrevis av mennesker i gatene. De demonstrerte mot kinobestyreren som hadde fått fortsette i stillingen til tross for at han var medlem av Nasjonal samling. Folk var ampre for det var politikk i det. Kinobestyreren hadde søkt tilflukt i kinoen og Slotten, sjefen vår, leste opprørsloven. Det hele løste seg opp uten at blod fløt, og den forskremte bestyreren fikk vi smugla ut bakveien.

En dag står Slotten i brakkedøra. – Få på dere fillene, gutter. Full alarm! Opp på lastebilene og i rasende fart sydover i Østfold. Dagen etter skulle Svinesundbrua åpnes, og kong Haakon selv skulle klippe snoren. Nå hadde noen i Justisdepartementet fått snusen i at tidligere frontkjempere hadde planlagt å ta majesteten.

Kongen skulle overnatte på Rød herregård. Foruten den vanlige sikkerhetsvakta på seks, stilte vi med to mann av gangen: en i porten og en foran hovedbygningen. Sjøl hadde jeg bygningen og så Haakon komme ut, lang og tynn, for å lufte seg. Det ble fortalt at han da han fikk vite om attentatryktene, hadde sagt: – Hvorfor kan de ikke la en gammel mann være i fred?

Dagen etter på bruåpninga, var vi på plass, med hånden på pistolskjeftet, langs veien ned mot brua. Kongen kom, taler ble holdt, musikken spilte og kong Haakon klippet over snora uten at noe hendte. Noen etterforskning ble såvidt jeg vet aldri satt igang.

Jeg har mange ganger undra meg over hva som lå bak den historien.

Trykt i Demokraten 1995