Salmesang og juling

Guttehjemmet: I mors og fars sted. O, Gud som metter liten fugl, sang guttene. På langbordet stod sildefatet, på bestyrerbordet kotelettene. Istedenfor klem fikk du bank. – Jeg hadde blåmerker fra hæla til nakken, forteller John Olsen.

Jeg hadde vært og jobba hos damene Legaard oppe ved jernbanen: feid gata, raka i hagen, hogd ved. Jeg var der en gang i uka og fikk en rød tokroneseddel og en grønn enkroneseddel for jobben, for dette var under krigen. På trappa på guttehjemmet står bestyrerinna og rekker fram handa: – Så var det pengene fra fru Legaard, da. En stund etterpå påsto hun at hun ikke hadde fått dem.

Far var hotellgutt på Schultz. Han festa sammen med gutta fra Britannia og Grand og Victoria og ble for glad i flaska. Mor var godt under 18 da de gifta seg. Siste stedet vi bodde før mor plasserte meg på sparken og kjørte til guttehjemmet, var et lite, rødt bryggerhus midt i bakken til Damyr. Vel framme løfta bestyrerinna meg opp på pianoet. Litt hadde jeg lært hjemme. – Du er meg en fin beta, du, sa jeg.

Gudskjelov at det brant

Den gamle trebygningen i to etasjer brant opp en gang på 50-tallet, og gudskjelov for det. På det meste var vi 32 gutter. Noen var babyer. Fine herrer hadde satt unger på tjenestejenta. Guttehjemmet ga en mulighet til å kvitte seg med ungen. Når vi ble eldre, hendte det at vi satt barnevakt for de aller minste.

I annen etasje var den store sovesalen med sengene våre på rekke og rad. Ved fotenden hadde vi klea våre på en krakk. Noe sted å oppbevare private ting trengte vi ikke, for vi hadde ikke noe.

Vi ble vekt klokka syv om morran. Etter en kattevask i springen, spiste vi frokost i spisesalen i første. I begynnelsen av krigen fikk vi skolefrokost klokka åtte på St. Croix før skolen begynte. I spisesalen satt vi ved langbord og bestyreren og bestyrerinna og betjeningen ved et bord for seg. Bestyreren holdt morgenandakt, vi leste Fadervår i kor og sa I Jesu navn går bord til værs inni oss. Frokosten var gjerne havremelsgrøt, to skiver brød med nøkkelost eller gjetost og et stort glass melk.

Før i tida hadde det vært et tre meter høyt gjerde med piggtråd på toppen rundt guttehjemmet og gutta gikk i noe som likna fangedrakter. Nå var gjerdet lavere og vi gikk i vanlige klær som hjemmet hadde fått i gave fra butikker eller privatpersoner. Bare trebånnene var likt for alle. Jeg gikk lenge i de avlagte klea til sønnen til Edsem Pettersen.

Vi skotta over på kotelettene

På St. Croix var det omtrent fifty-fifty blant lærerne. En del behandla oss som mennesker. Av andre fikk du dårlige karakterer om du var aldri så flink. Et par var rene sadister. En holdt på å rive øret av en guttunge.

Etter skolen var det middag. Kokken het Håkon og var tidligere guttehjemsgutt. Maten var sparsommelig. Det gikk mye i fisk, mye i salt sild. Jeg har aldri likt fisk. Vi fikk ofte lapskaus og suppe. Ved bordet til bestyreren var det annen mat. Vi snuste i lufta og kikka over på kotelettene. På lørdager var det alltid grøt og på søndager kunne vi få kjøttkaker.

Etter maten var det å jobbe. Er det sant at arbeidet adler mannen, var vi hertuger og baroner alle sammen. En dag hjalp vi til i bryggerhuset i kjelleren. Neste gang var det et par guttunger som dro den svære rulla. En uke vaska vi sovesalen og neste uka spisesalen. Å hogge ved slapp jeg, for jeg så så dårlig.

Arbeidssentral for byen

Guttehjemmet var arbeidssentral for hele byen. Fru doktor Ditt og fru grosserer Datt sveiva og ringte: – Er det guttehjemmet? Kan De være så vennlig å sende bort et par gutter, jeg skal ha ryddet i haven. Praten gikk: – Å’ ska du hen i dag? Til den dokterfrua? Fy faen, ho er jævli!

Hver eneste øre vi tjente måtte vi levere til bestyrerinna. Bestyrerparet hadde ikke rare lønna, 250 kroner måneden og kost og losji. De skaffa seg både orgel og piano og hytte i Engelsviken.

Når vi hadde arbeida for føda, var det kveldsmat og lekselesing. Vi satt rundt det store bordet i spisesalen og ganga og dividerte og pugga: Gud som haver. Bestyreren passa på. Han var en tynn flis av en kar som var ganske snill. Han lærte meg å svømme, og var det noe i regneboka som vi ikke forsto, så prøvde han å forklare.

På lørdager var det annerledes. Da arbeida vi ikke. Vi laga en papirball av Fredriksstad Blad som vi surra med tau og sparka inne i gården eller på St. Croix-plassen. Etterpå bada vi. Det gikk to og to om gangen i badekaret og vannet ble ikke skifta. De som kom sist hadde uflaks. På søndagen marsjerte vi etter bestyreren til søndagsskole i Betel.

Jeg tissa i senga

De yngste la seg klokka sju. Vi eldre fikk være oppe til ni. Da kom bestyreren og slokka lyset. De hadde privaten i første, men soveværelset vegg i vegg med sovesalen i annen. Det hendte at noen ble vekt igjen ved 11-tida for at de skulle tisse. Det var en del sengevætere som hadde oljelerret i senga. Jeg var en av dem. Vi fikk blærekatarr for vi gikk for tynnkledde om vinteren.

Mange var nervøse. De eldste guttene skremte de yngste: – Det er spøkelser på loftet. Under krigen var det blendingsgardiner for vinduene og bælmørkt og du turde ikke å gå bort gangen til do. Noen snufsa vel litt av hjemlengsel. De fleste hadde ikke noe hjem å lengte etter.

Varme og kjærlighet mangla. Betjeningen gjorde så godt de kunne, kvinnfolk som Ester Hedin og søstra Elsa Hedin og Hedvig Adriansen. De skulle passe på oss, holde klea våre i stand og passe på at vi vaska oss. Jeg fikk mange gode klemmer av Ester. Men av bestyrerinna? Aldri. Det var tider da ho mykna. Mot jul pynta hun juletre i storsalen og ordna med pakker og julenisse og god mat på bordet så ingen skulle tro vi var vergeløse. Men det skulle ikke mye til før ho røk på deg. Under krigen het det: – Er du ikke snill, kommer russerne og tar deg.

Blå striper fra hælene og opp

Hun var en diger matrone på langt over 100 kilo som styrte det hele. Når du skulle ha juling, fikk du hente riset sjøl. Det lå i saltlake i vasken på sovesalen så det skulle svi ekstra godt av slaga. Vi måtte kle oss helt nakne, og det var bestyreren som slo, mens hun sto og inspiserte. Det var nesten som hun nøt det. Avstraffelsen foregikk over en seng på sovesalen eller inne på kottet der ingen hørte det når vi hoia og skrek.

En gang hadde jeg gjort noe gæli. Først fikk jeg juling, og så fikk jeg ikke gå ut på tre dager. Da besøkte jeg far, og han så jeg hadde røde og gule og blå striper fra hælene og opp til nakken.

Ragnar var en liten gutt som kunne være litt brå og aggressiv av seg, slik gutter kan være i en viss alder. Han ble gjerne banka med kosten. Jeg kan se han for meg den dag i dag. Han lå på gulvet og sprella og skrek som besatt. Etterpå stengte de han inne på do. Da de gjorde om og la inn vannklosett tok de vekk setene på doen og la en lem over hølet. Der inne holdt de deg hele dagen, til du ble snill.

Ei ordentlig hurpe

Overkikador var fattigforstander Syversen. Vi tenkte aldri på å klage. Han ville sagt det videre til bestyrerinna, og da hadde vi vel blitt slått ihjel.

Helsesøster var ei hurpe. Når vi skulle undersøkes, så måtte vi kle av oss. Hun hånte oss: – Nei, se på Ole, han har sømmene på tøyet ut. Eller: – Fy, det lukter tiss av Per.

Hun fikk vaska og strøki tøyet på hjemmet. Et par av oss hadde jobben å bære den svære kleskørja hjem til henne. Det var vår og søle og rett utafor der hun bodde velta vi alt i kørja ned i søla og nederst lå det tre pakker margarin.

Det gikk jo rykter. Kvinneforeninga som eide hjemmet var delt i to. Den ene delen var Å, kjære Jesus med støtte av presten. Andre var mer skeptiske. Det var ei frue som bodde oppe ved Wiesebanen. Hun kunne ringe etter søndagsmiddagen: – Kan Per og John og Gunnar få komme opp og hjelpe meg? Frua tok frem pengepungen: – Det er barneforestilling på Mølla, nå går dere opp Sportsveien og over Hassingen til Mølla, og etterpå sier dere ikke et ord på hjemmet hvor dere har vært.

John skal vekk

Det var en dag, jeg hadde fylt 14 år, og det var klippfisk til middag. Jeg greide ikke å få ned en bit. En av gutta ville hjelpe, og han nappa vekk noen biter fra tallerkenen min. Bestyrerinna er på vakt, ser at jeg ikke spiser og gir ordre til bestyreren: – Sørg for at John får i seg maten. Han bort og begynner å mate meg og vil klemme sammen munnen min så jeg ikke kan spytte ut. Dermed drar jeg til tallerkenen så klippfisken havner blant kotelettene på bestyrerbordet. Dermed var det gjort. Bestyrerinna ringer Syversen: – John skal vekk. Skaff han jobb på en gård. Og det fikk jeg, på Røstad i Råde.

Da jeg skulle dra, ba jeg om bankboka med konfirmasjonspresangen min. Det var noen tusen som jeg hadde fått av folk jeg hadde arbeida hos. Da fikk jeg vite at de pengene hadde gått til klær. Jeg tar kofferten med tøyet mitt og rusler ned til Stene R. Johansen der jeg hadde vært visergutt i flere år. Der hadde de ordna til meg to fulle kofferter med nytt tøy. – De gamle fillene fra hjemmet kan du bruke i fjøset, sa de. Uten at jeg visste det hadde de satt inn litt av lønna mi på bankbok. Det var mer enn hva jeg hadde fått til konfirmasjon.

På bondegården arbeida jeg fra syv til ni og hadde 30 kroner måneden. En gårdsgutt fortalte meg om fagorganisasjon. Senere kjøpte jeg Lenins verk på avbetaling.

Trykt i Demokraten 1995