Til Tyskland som fange og student

Nazistene så på Universitetet som en opposisjonell verkebyll. De slo til: Over halvt hundre studenter ble sendt til Det tredje riket for å omskoleres til nazismen.
– Min germanske kone blir rød, ikke brun i solen, doserte foreleseren. Alf Tveterås var nødt til å følge forelesningene.

Den 30. november 1943 satt jeg på filologisk lesesal i Midtbygningen til universitetet på Karl Johan. Litt over klokken 11 går døren opp. Inn tropper en høyere, tysk offiser: – Achtung! Alle studenter har straks å begi seg ned i Aulaen.

Jeg hadde tatt artium på Den gule i -39, valgt filologien, tatt engelsk og tysk bifag og var i ferd med norsk hovedfag. Det som skjedde, burde ikke ha kommet uventet. Aulaen hadde brent. Tyskerne mente brannen var påsatt. Studentene hadde protestert mot at frontkjemperne fikk særfordeler ved opptak og ved eksamen.

Flere ganger var det ropt: – Ulven kommer! Nå sto vi da der i den røksvertede Aulaen.

Snart kom celebert besøk: Rikskomissær Terboven og Gestaposjef Rediess. Rikskommisæren sa ikke et ord. Rediess ble introdusert av en tysk offiser: – Gestaposjefens tale skal påhøres stående.

Var Terboven taus, skrek Rediess i fistel: – Målet var fullt. Oppgjøret med det betente akademiske miljøet måtte tas. Vi var arrestert. Men takket være ministerpresident Vidkun Quislings høysinn, ville vi ikke bli satt i fengsel, men komme i en Sonderlager for omskolering og opplæring i den nasjonalsosialistiske ideologi.

De kvinnelige studentene fikk vende hjem. Vi mannfolkene, nærmere 1 000 i tallet, ble på kvelden sendt med tog til Larvik. Derfra gikk ferden videre i halvveis springmarsj mot Stavern. I nattemørket, med motorsykler og vakter med halsende hunder på begge sider, snublet vi i vei, i vinterfrakk og hatt og vesken i hånden. Første natten i tyskerbrakka i Stavern lå vi på gulvet med frakkene over oss. Blant andre var Rolf Bang Larsen, Ansten Klev, Kristian Harnæs, Ragnar Bjørnstad og Juel Nordby fra Fredrikstad.

«Hils Lille-Andreas»

Zarthor en iskald, tilknappet type, forhørte oss, en og en. – Hvem håpet vi skulle vinne krigen? Jeg mener og tror at de fleste svarte frimodig: – England. Ellers preget det vanlige tyske skriket og skrålet tilværelsen. Jo lavere grad vaktene hadde, jo høyere skrek de. Etter en uke ble de første 300 tatt ut til transport til Tyskland. De høyeste og kraftigste av oss gjorde seg reiseklare. Tyskerne regnet muligens med at de mest typiske germaner i flokken egnet seg best til omskolering.

En del av oss ble senere ropt opp og fikk reise hjem. Da mitt navn sto på listen, var det for avreise sørover. Først fikk vi skrive et brev hjem. I mitt stod blant annet: – Hils Lille-Andreas. Det fantes ikke noen Lille-Andreas i familien. Vår huslege, den kortvokste Andreas Johnsen, hadde ved en anledning funnet at jeg hadde for mye mavesyre. Nå håpet jeg vel at han kunne skaffe meg en sykdom på nakken så jeg kunne bli sendt hjem.

Vi la ut fra Oslo om bord i slaveskipet Donau. Under utseilingen var lukene skalket, og vi fikk god tid til å fundere over minefaren. Etter noen dager i sjøen ankret vi opp i Stettin. På kaien ble vi tatt imot av noen eldre, hyggelige tyskere i Organisation Todt. De ga oss oppmuntrende ord med på togreisen til Weimar, Goethes og Schillers by. Noen kilometer utenfor lå et annet Tyskland: Konsentrasjonsleiren Buchenwald, bak piggtråd og elektriske gjerder. Over piggtrådgjerdet raget vakttårnene. På porten kunne vi lese løgnene: Arbeit macht frei. Jedem das Seine.

Vi ble badet, snauklippet fra stortå til isse, dyppet og desinfisert i en svær balje og fikk utdelt den stripete fangedrakten og tretøflene. Vi snublet og gled i sølen da vi for første gang marsjerte til brakka.

I Buchenwald rådde fanger over fanger, fra Stubenälteste over Blockälteste til Lagerälteste. Mange av tillitsfangene var politiske, og enkelte hadde sittet inne siden -33. Noen hadde tilpasset seg på medfangenes bekostning. Fangeårene hadde svekket realitetssansen. Hvorfor i all verden hadde vi ikke klart å avverge det tyske angrepet i 1940? ble det spurt. Min Blockälteste, George Schuckard, hadde vært redaktør for kommunistavisen i Kassel. Politikk våget han ikke snakke. Men han holdt taler om den vakre, norske naturen så vi kunne lese mellom linjene.

I Buchenwald fantes foruten tyskere, sigøynere, jugoslaver, russere og tsjekkere. Tsjekkerne bodde i brakka ved siden av vår. Vi kom spesielt godt ut av det med tsjekkerne. De tenkte på sett og vis på samme måte som vi nordmenn. Om kvelden sang de i kor. Vi oppfattet det som de sang for oss.

«Bei Dir war es immer so schön»

Buchenwald var ingen utryddelsesleir. Brutalitet var jeg bare vitne til en gang. Det var en SS-offiser som sparket overende noen sigøynerbarn. For tyskerne var det bare noe Dreck. Krematoriet hadde likevel nok å gjøre. Det ble sagt at de tok seg av 500 lik i måneden. Fangene døde av underernæring og sykdom. Den første tiden levde vi stort sett på den berømte blomstersuppen og et stykke brød pr. dag. Selv vanlige sykdommer endte med døden fordi det manglet legemidler. Den første som døde av studentene, hadde mellomørebetennelse og fikk blodpropp.

På Revier, sykehuset, ville vi nødig. Hygienen var elendig. Kom du inn med en sykdom, kunne du bli utskrevet med en fire, fem.

Vi ble satt til lettere gartnerarbeid i og utenfor leiren. Etter arbeidstid var det av og til kinoforestillinger. Zarah Leander flimret på duken og sang med sin hese røst: – Bei dir war es immer so schön. I leirens Puff, bordellet, skulle 10-12 horer betjene de interesserte av Buchenwalds 40 000 mannfolk. Etter kveldsappell med opptelling var det kappløp i retning gledeshuset. For ordens skyld bør nevnes at nordmenn ikke hadde adgang.

Vi prøvde å holde motet oppe på ulike vis. Noen av studentene samlet seg til kollokvier. Stud. med. Kristian Grette foreleste om kjønnssykdommer, stud. jur. Hans Michelsen om domstolvesenet. Det ble laget sketsjer og sunget viser. Selv leste jeg et dikt av Gunnar Reiss Andersen ved en tilstelning den annen september, på Universitetets stiftelsesdag.

Rød var arisk

En dag oppdaget tyskerne at vi var Sonderhäftlinge og var på feil sted. Situasjonen endret seg drastisk. Vi ble overført til en brakke for seg omgitt av et piggtrådgjerde. Vi fikk soldatkost og mottok pakker fra Røde Kors, med blant annet vitaminpiller i alle regnbuens farger. Dessuten fikk vi undervisning. Vi ble samlet i en stor sal i en tilstøtende SS-leir til forelesninger i tysk litteratur og historie. Foredragsholderne holdt et ganske respektabelt nivå, og brunfargen var ikke sjenerende.

Deretter fulgte Weltanschauung som var nazistisk ideologi. Lavere offiserer leste mer eller mindre fra ferdig trykte manuskripter. En glimtet til med et konkret eksempel: Når hans Frau satt i solen, ble hun ikke brun, men rød og snart atter hvit som sne. Hun hadde med andre ord de beste ariske raseegenskapene.

Det var naivt av nazistene å tro at de skulle kunne fordreie hodet på noen med dette sludderet. Dessuten var omstendighetene så ugunstige som vel mulig: Slagene ved Stalingrad og Alamein var utkjempet. Det tredje riket var på hell.

Like ved fangeleiren lå en større våpenfabrikk. En dag seilte armadaer av bombefly inn over leiren. Fra 4 000 meters høyde presisjonsbombet de fabrikken. Vi lå flate på brakkegulvet mens vindusglasset haglet. Ingen i leiren ble truffet, men det var fanger som arbeidet i fabrikkene, og mange av dem ble drept og såret. En av de tyske SS-vaktene kom svart i ansiktet, forvirret og forstyrret, inn i brakka vår: – Sie haben ja gut getroffen, kom det stillferdig fra Blockälteste.

Vekk med ørner og hakekors

En dag fikk vi beskjed om at vi skulle forenes med våre 300 kamerater som hadde havnet i Sennheim i Elsass. Det var ren galskap å sende oss vestover. De allierte hadde gått i land i Normandie og presset seg fremover mot den tyske grensen. Guttene i Sennheim hadde nok hatt det behageligere enn vi Buchenwaldianere. Til tider hadde de kunnet skylle ned smaken av Weltanschauung med et krus øl på den lokale Bierstube. Men fronten var fast. De hadde fått beskjed om å trekke i tyske uniformer. Ja, ble det svart, hvis vi får sprette vekk hakekors og ørner og liknende prydelser. Tyskerne gikk med på kravet.

I det fjerne hørte vi kanontordenen fra fronten. Vi ble kommandert til å grave skyttergraver. Allierte fly kom rett mot oss og fyrte av mitraljøsesalver. Vi løper for livet og kaster oss ned bak en mur. Så gjør flyveren en sving, kommer inn fra motsatt hold, mens vi springer for å finne ly på den andre kanten. Den eneste gangen jeg var i direkte livsfare i Tyskland, var det engelskmenn som sørget for det.

Jeg var ikke lenge i Sennheim. 60 av oss fikk beskjed om at vi skulle sendes hjem. Kanskje Lille-Andreas hadde en finger med i spillet? Noen var svært syke og lå på bårer. Vi reiste nordover med tog. I Århus opplevde jeg et yndig land. Folk på jernbaneperrongen som skjønte hvordan det var fatt, kastet matpakker til oss når vaktene så en annen vei. Om bord på transportskipet til Oslo lød ordren: – Hvis ubåtalarm, gå på dekk. Hvis flyalarm, gå ned i rommet. Det gikk begge deler. Jeg satte meg i en trapp midtveis.

Etter et døgns tysk byråkrati på Akershus, fikk vi utbetalt en liten pengesum og var fri. Det var 25. november 1944. Jeg tok en telefon til hun som jeg ble gift med, og til familien. Så satte jeg meg på lokaltoget til Fredrikstad.

Trykt i Demokraten 1995