Tre på Torp

Tre generasjoner Brostrøm har håndtert tre. Det startet med A. J. Brostrøm og fortsatte med sønner og sønnesønner. – Jeg panka lere og laga franske låser, minnes Finn Brostrøm læretiden.

Brostrøms vei på Torp har navnet etter min bestefar, Anders Johan eller A. J. Brostrøm. Han kom fra Vänersborg i Sverige og levde til sitt 93. år. Han gikk i lære hos S. Larsen i Fredrikstad og avla svenneprøven som møbelsnekker. En gang skulle han reparere noen møbler på Østby i Skjeberg. Der traff han Andrine Olsdatter, husmannsjente fra plassen Grindane under Østby. De giftet seg i 1882.

En gang på 30-tallet leide tante en lastebil med lemmer på, og hele familien dro og besøkte stedet der bestemor var født.

Etter at han hadde funnet seg en kone, begynte bestefar som byggmester og tømmermann. Alle de gamle svenskene rundt her brøt på målet. Jeg hørte aldri bestefar ta et svensk ord i sin munn. Bestefar bygde mange hus her på Østsiden. Blant dem er avholdslokalet på Torp, avholdslokalet på Selbak, Borgarhall, Brostrøms lokalet og en stor funksjonærbolig på Torp.

I 1903 brant Thorsø herregård. Bestefar var med å sette opp igjen hovedbygningen. Mange år senere hadde jeg jobben å dele opp huset. I den ene delen skulle Tove Mohr bo, i den andre Kai Mohr. Kai Mohr og jeg hadde et ærend på loftet. Mohr så på takkonstruksjonen: – Dette er første klasses tømmermannsarbeid, sa herren til Torsø.

Aldri slurve, sa Holmøy

Anders Johan og Andrine fikk ni barn, fire gutter og fem jenter. Alle guttene valgte samme yrket som faren. To av brødrene utvandret til Amerika på 20-tallet. Det var ikke arbeid å få her hjemme. Onkel Otto var også en tur over dammen, men kom hjem igjen. Nils, far min, var også en dyktig tømmermann, men han husker jeg knapt, for jeg var tre år da han døde i 1925.

I skjels år og alder begynte jeg på Torpeskolen. I sløyd ville jeg være best, for både far og bestefar hadde vært snekkere. Til pensum hørte skjærefjøl, bakstetrau og taburett. Jeg svetta og sto i. Var jeg heldig, holdt læreren fram for de andre det jeg holdt på med. Så fortsatte han med å vise de andre hvordan de skulle gå fram videre og jeg var glad til for da slapp jeg den jobben.

Vi hadde Holmøy i sløyd. Han var tre måneder hos oss og fortsatte tre måneder på Selbak og tre måneder på Årumskolen. Holmøy var vestlending og en flink lærer. Jeg har sjelden sett hans make til å sette opp verktøyet. Han innprenta oss å være nøyaktige. – Slurver du til å begynne med, så får du det igjen senere.

I skosløyd hadde vi lærer Olsen som var en sinnatagg. Han slo i bordet med remmen. Men han brukte den aldri på oss. Vi bar med oss støvler og sko hjemmefra og flikka og halvsålte, for læret fikk vi gratis, og arbeidet gjorde vi sjøl.

Jeg var mye på bondegården på Torp. Sønnen på gården, Olaf, hadde slikt lag med unger. Jeg hadde mista far og syntes at han nesten var som en far for meg. Da jeg hadde fylt 14 og var konfirmert, fikk onkel Otto jobben å bygge en liten bungalow for Håkon Fredriksen på gården. – Finn, sa’n, nå er du gammel nok til å være med. Jeg var stolt som en hane. Otto var en flink byggmester. Han hadde ofte med seg fagfolk som Alf Andersen, Oskar Karlsen, Fjellane og Bangorane. På Torp hadde han bygd seg et så kunstferdig hus at det ble kalt blonder og mellomverk.

Han kjøpte verktøyet etter far av mamma. Han kom til meg med det: Sag, øks, hammer, stemjern, tommestokk. Da jeg dro av gårde med verktøykassa, var jeg enda kærere.

Onkel Otto var snill. Vanlige folk var redde for å ta lån. Otto sa: – Du kan betale halvparten når huset er ferdig utvendig og resten når du kan stikke nøkkelen i døra.

En gang var vi i streik, jeg var rød som varmen og resonnerte i vei: – Hysj, da, Finn. Hysj, da, sa Otto blidt.

Jeg var gærn på’n fordi han gikk med i arbeidsgiverforeningen. – Du skjønner, Finn, vi må ha noe å støtte oss til, akkurat som dere har fagforeninga, sa onkel.

Plankehus med fransk lås

Når han skulle sette opp et hus, hørte det til jobben å grave ut tomta med spade og trillebør. Så skulle grunnmuren støpes. – Du får bære vann, Finn, sa onkel. Det var et par dammer på gården og jeg traska fram og tilbake med vannbøtter i et vasstre over skuldra.

I stubbloftet den gang brukte de ofte lere fra tomta, iblant blanda med slagg fra brennovnen på Torpefabrikken. Jeg fikk beskjed om å ta hammeren og gå i gang med å knuse lerklumper. Jeg trodde onkel spøkte, men det var alvorlig ment. En annen jobb jeg ble satt til den første tida, var å dytte vinduer. Vi klipte opp striesekker og dytta i sprekkene. Du kan finne litt av hvert i veggen på gamle hus.

Onkel pleide å tegne husene sjøl. Vi bygde mye plankehus. Huset ble reist av stående to og en halv toms furuplank. Plankene kunne ha enkel eller dobbel not og fjær. Av og til hadde de bare not. Da bandt vi dem sammen med sløyfe, som var en list vi stakk ned i nota. Det var veldig stødige hus, men det gikk med en masse materialer.

Svillene skjøta vi sammen med franske låser. Vi skar ut og satte sammen, og når vi slo inn kilen som var nøkkelen, så var svillen som av hel ved. Alt foregikk med håndkraft. Når vi gana svillen, brukte vi stemjernet og laga spor som vi slo plankene ned i. Så lafta vi svillen i hjørnene og plasserte den på muren i vater og vinkel. Onkel passa på at vi var veldig nøyaktige med den jobben. Deretter merka vi opp og laga tapper og tapphull til vinduer og dører.

16 år og tynn som en flis

Onkel handla mye materialer på Fjellbergbruket og Wiesebruket. Iversen fra Fjellberg kom med Blakken foran vogna og lossa planker og boks og bjelker av i veikanten.

En gang skulle vi bygge hus for Johannes Mathiessen i Herlof Steens gate. Det var sølete i veien, så vi måtte få materialhaugen inn i gården. Jeg var 15-16 år og tynn som en flis og bar og svetta, og da jeg kom hjem klarte jeg såvidt å få i meg maten før jeg sovna og sov til langt utpå søndagen.

Alt ble skjært opp på tomta, fra svillene og opp til taksperrene. Vi var gjerne tre-fire mann som arbeida i følge. Vi brukte vanligvis en uke på skjæringa, en uke på å sette opp huset og en uke på kledninga. Byggmestrene pleide å sette opp så mange hus som mulig på sommertid, for å gå igang med innredningsarbeidet på høsten og vinteren. Vi bygde mye for folk på Torp og de første husene på Kongsten. Feriehjemmet Solviken var det også onkel som bygde.

Vi lærte å arbeide. Det gjaldt å være rask og få arbeidet unna. Det var rift om jobbene. Var du en sinke, ble det spurt, og du fikk ikke jobb.

En gang gikk det gæli. Vi holdt på i stallene i Gamlebyen. Det var vinter og kaldt. Så hogg jeg meg med øksa i benet. Dr. Thorvaldsen på sykehuset i Gamlebyen sydde igjen og satte på bandasje og ga meg en stivkrampesprøyte og sa jeg ikke måtte få kaldt i såret. Dagen etter sykla jeg på jobben, for jeg kunne ikke skofte, jeg trengte pengene. Men da hadde mamma surra alt hun hadde av ull rundt benet.

Ikke bry deg om ‘en

Når vi skulle ha materialene opp i høyden, tok vi dem på skuldra og kløv opp stigen. En gang da vi bygde idrettshytta på Østsiden, tråkka onkel feil og havna på kjellergulvet. Han svima av, men kom seg etter en stund.

Ofte kom de som bygde bortover for å se hvordan det gikk. Å bygge hus var noe stort. Det hendte de lurte på hvorfor det gikk raskere å få opp huset til naboen. De kunne ha med seg kaffekjele og kurv med mat og være på landtur på byggeplassen. Da vi bygde huset til Bjarne Baltzersen på Lundheim, møtte hele familien opp sent og tidlig.

Vinduer og dører kjøpte onkel Otto fra Elverhøy trevarefabrikk. Ellers laga vi all innredningen sjøl. Mannfolk bestemte hvordan kjøkkenet skulle være. Etterpå fikk vi kvinnfolka på nakken.

En gang drev vi på med noe reparasjonsarbeid i Tøyhuset i Gamlebyen. Vollmester Rokvam kom anstigende. – Er det du eller jeg som eier dette huset, sa’n. – Det er vel du, svarte jeg. – Se på alle de hammerslaga du har laga i veggen min, sa vollmesteren. – Ikke bry deg om’en, sa onkel Otto.

Når taket var på, skulle det tekkes. Sadeltak var det beste og vanligste, for det hadde færrest svake punkter. Vi fikk taksten fra Sorgenfriverket, fra Borge Teglverk og fra Narnte. Narnte gikk for å ha den beste stenen. Det var sortering nummer 1, 2 og 3. Eneren var finest og vanskeligst å få tak i. – Du skal få sten, du skal få bra sten, gutten min, sa Kristian Andersen på Borge Teglverk.

Mens jeg gikk i læra, tok jeg aftenskolen. Den var alle dager bortsett fra lørdag i tre år i den nye bygningen i Den gule anstalt. Etter arbeidstid pleide jeg å sitte og vente på Biblioteket til klokka var halv sju. Vi hadde arkitektene Sandlien og Eriksen og lærer Borgersen og Lien og noen til.

Svennestykket mitt var en gård med brutt hjørne, valma røst og nedfallsgrad. Jeg sto på skoleplassen og skar til materialene. Onkel tok en tur bortom og kikka. Så kom kommisjonen.

Trykt i Demokraten 1995