Vi hjalp hverandre på Nabbetorp

På Garmannhjørnet sto de arbeidsløse. På Trippebrygga skyllet konene klesvasken. På lekeplassen spilte ungene kokk står.
Mange måtte hente matlappen hos onkel Syver.
En familie skulle settes på gata. Folk samlet seg for å hindre at de ble kastet ut. – Pøbelen var stor på Nabbetorp, skrev Fredriksstad Blad. – Pøbelen, det var halve Nabbetorp, sier Bjarne Baltzersen. Bjarne vokste opp på berget på 30-tallet.

Da jeg var gutt, hjalp jeg til på gården hos Høydahl. Høydahl sa aldri Nabbetorp, men Sindingberget. Det syntes vi unger var rart. Jeg eide ikke sangstemme, men gnålte støtt på viser jeg hadde hørt av far min. – Ta en sang’a, Bjarne, sa folk, så skal du få fem øre. I fjøset hos Høydahl stemte jeg i Da kjører jeg ser’u, ser’u mens jeg holdt opp halen på Litago eller Gredelin og Dagros. Publikum var datter på gården. Hun satt på krakken og lot melkestrålen sprute ned i bøtta. Borte i kroken bura oksen som var døpt Hitler.

På morran fulgte gårdsfolka bølingen bort til Presteløkka. Dagen lang gikk de og beita på vollene som vi kalte for grasinet. Klokka fire skulle jeg hente dyra.

Først stakk jeg en tur bortom Gamlebyen for å se om det lå igjen noen tomflasker etter fullikællene. Flaskene solgte jeg til vognmann Koster for tre øre stykket. Så samla jeg flokken med Litago først og jeg sist med en kvist i handa oppover Sarpsborgveien. Dyra hadde sikkert funni veien hjem sjøl, men jeg fikk ros og en tiøre. Hadde Høydahl bare kobber, venta vi til neste dag, for det skulle være en blank en med hull i.

Tiggergang til onkel Syver

Jeg er født på Nabbetorp i 1926. Vi var syv, men så døde eldste bror min det året jeg ble født. Jeg arva navnet etter han. Først bodde vi i nordenden av Nabbetorp. Senere flytta vi inn i et lite hus i hagen til baker Foss.

Vi hadde det trangt, som de fleste på Nabbetorp. Far og mor lå i stua, tre brødre i den store sengen i soveværelset og søstrene mine i kammerset.

Far gikk i lange tider uten arbeid. Enkelte år fikk han jobb på vårparten på Titan og fram til jul, da de sa opp folka. Som unge tenkte jeg ikke mye på det. Det var som det skulle være her på Nabbetorp.

Arbeidsledige mannfolk rusla frem og tilbake i gata eller sto i flokker. Noen holdt til nede ved Garmann Hansen der de hjalp Klara med å holde kustus. Andre samla seg i båthavna eller på hjørnet ved Enggata der de sto og venta på at avisa skulle komme.

De prata politikk og spytta brunt. På vintermorran, når jeg gikk på skolen, var snøen brun nede på hjørnet.

Mat kan jeg ikke huske vi mangla, men av og til måtte vi gå tiggergangen til «onkel» Syver. Det var fattigforstander Syversen på Lykkeberg. Det var mange på Nabbetorp som tok den veien. En gang hadde søstra mi og forloveden hennes kjøpt ei snekke sammen. Da fikk far trekk i forsorgen.

Etter hvert kom de eldre brødrene mine i arbeid, og da fikk vi mer å rutte med hjemme.

Pøbelen er stor på Nabbetorp

Det hendte at kjøpmannen tok husa for matgjeld. Gullichsen eide flere hus på Nabbetorp. Men han kasta aldri ut noen, og ved juletider kunne de som trengte det, hente varer for en fem kroners penge i butikken.

Det var en huseier som bodde på Lahelle og arbeida på Nabbetorp verksted. En dag ville han sette en familie på gata. Ryktet spredte seg fort på Nabbetorp. Folk samla seg i Ebbesens gate og ropte og pep, det var svart av folk som prøvde å gå imellom så politiet ikke klarte å gjøre jobben. Vi guttungene prøvde oss med å kaste sten på rutene, men til slutt sto familien på gata sammen med møblene. Dagen etter stod det i Fredriksstad Blad: – Pøbelen var stor på Nabbetorp. Pøbelen, det var halve Nabbetorp, det. Mannen som eide huset satte aldri bena sine mer i strøket.

Folk hjalp og støtta hverandre når det trengtes. Mor var flink til å sy. Hun sydde klea mine så jeg slapp å gå i annen sortering som forsorgen delte ut på skolen. Så sydde hun for Borghild, mor til Elling, kameraten min, og Borghild gjorde mor en tjeneste igjen.

Det var mye av slikt på Nabbetorp. Konene slet mer enn de hadde godt av. Alt vannet måtte hentes og bæres hjem. Vi gikk med bøttene til vannposten ved Olga Moen eller den nederst i Svendsebakken der det sto ei avskjært sirupstønne som dyra drakk av.

Når kvinnfolka vaska, brukte de elva. På vinteren dro vi klesvaska ned på den store kjelka vi hadde arva etter bestefar. Nede på brygga lå mor på kne og skylla plagga i elvevannet.

Hun var så snill og tålmodig. Far var mer brå og hissig av seg. Han vanka en tid på møtene som kommunistcella hadde nede hos en skomaker. Bjarne Johansen var mest kjent av kommunistene. Han var en svær ordstyrer nede i båthavna.

Senere ble far religiøs. Han var med hos metodistene, og hver søndag ved firetida måtte jeg være med til Petrikirken. Det syntes jeg var kjedelig, for jeg ville heller være ute og leke sammen med kameratene.

Arbeiderparti’ hadde skylda

På skolen gjorde læreren forskjell. Det var hvem du var og ikke hvordan du klarte deg, som avgjorde om du fikk gå videre.

Sønn av kjøpmannen hadde med fem kroner til skolesparinga. Andre hadde med 10 eller 25 øre. Kjøpmannssønnen skulle fortsette på Den gule anstalt. Sønnene til de som sto i fast arbeid på Denofa, skulle gå fagskolen. Vi andre fikk nøye oss med de syv årene.

Læreren behandla oss forskjellig. Viste du opposisjon, fikk du deg en med tavlekluten så det sang. Han var forsiktigere overfor de som hadde foreldre som hadde litt å rutte med.

Han la ikke skjul på hva han mente. Han var reserveoffiser, og 9. april dro han i krigen, og vi var glade for vi fikk fri og drev og kappa land da flyene kom over Nabbetorp.

Han kom tilbake og skjelte og smelte på Koht og Nygaardsvold: – De mobiliserte først når fienden sto i landet. Det var Arbeiderpartiet, ikke militære som hadde svikta. Han tegna en svær støvel på tavla. Opp av støvelen titta Nygaardsvold og hviska: – Mobilisering. Læreren hviska ordet mens han så ut over klassen med de svære, svarte øya under buskede øyebryn. Han var nærmest halvnazist.

I Adams drakt ved elva

Når skoledagen var slutt, dro vi bort til lekeplassen og slo kokk står.

Vi slo på hjul og lekte begravelse, for ennå døde folk hjemme og ble henta av likvogn, dratt av hesten med skylapper foran øya.

Vi holdt mye til nede på branntomta, nord for båthavna der Capjonbruket hadde vært. Like ved var badestranda. Jentene bada på ene sida og gutta fra den andre, for drakta var den Adam hadde brukt.

Ute på pælene i elva lå båthuset. Egentlig hadde det vært brukskontoret. Det ble leid ut, og dit gikk vi på fest i ungdomslaget, men da var vi en god del eldre.

Alle kjente Angell

På vinteren seilte vi på isflaka. En gang ble jeg tatt av strømmen, men klarte å kare meg i land ved Langbrygga. Jeg fikk en skrekk i livet og slutta med sporten. Det var et under at ingen drukna.

Modige kamerater sto på tønnestaver ned mot Tremelfabrikken. Jeg var ikke blant dem.

Vi gikk på skøyter på gravene. De var mye større den gang, nå er de grodd halvvegs igjen. De minste gikk på nordre grav, og de eldste på søndre. På søndagene var det svart av folk på isen på gravene.

Under krigen starta Bustgaard en egen menighet som hadde møter på losjen. Det var lite å ta seg til så vi guttungene gikk for å høre at de talte i tunger.

Gode kamerater var Arne Ødmann, Joar Eliassen, Odd Gullichsen, Knut Hovelsen og Elling Bryntesen.

Angell Simensen var noen år eldre. Alle kjente Angell for han hadde lopper i blodet. Først kjørte han motorsykkel så eldre Nabbetorpfolk korsa seg. Senere kjøpte han bil hos Bustgaard i Gamlebyen.

Julaften hadde vi tre brødrene gått ut for å ta oss en smugrøyk. Angell sto der med bilen. – Hjelp meg å dytte, gutter, sa’n. Motoren starta først nede ved ferjestedet. – Nå tar vi en tur, sier Angell. Eldste bror min fikk være med, vi to andre gikk slukøra hjem. De kom tilbake og hadde vært helt i Sarp. – Dette gikk jo bra, sa Angell. – Ja, vi var på veien av og til, sa bror min.

Trykt i Demokraten 1995