Cowboyer kysser ikke

– Se bak deg, skrek ungene til Tom Mix.
– Fyy, het det når Gene Autry kysset.
Sigurd Bergman var bestyrer på Mølla. Sønnen Odd gikk stadig på familiekortet. En vinterdag sto fransk film på plakaten.

Røde Mølle het aldri annet enn Mølla. Før Grotta åpnet var den byens stiligste kino. Interiøret var stort sett uforandret helt til det gikk over til å bli teater. Don Quijote på veggen har de heldigvis beholdt. En gang husker jeg at det ble skiftet ut stoler, og en eller annen gang forsvant messinglampene med blått glass som hang ned fra taket i galleriet.

Opp en hønsestige av en trapp lå maskinrommet. Der styrte Albert Olsen med den brannfarlige nitratfilmen. Det var ingen spøk for fremviseren hadde lysbuelys mellom kullstiftene. Olsen hadde vært der i mange år da far ble kinobestyrer i 1938.

En gang kjøpte far og han sykler samtidig. Etter en tid var fars rusten og Olsens like blank. Om høsten skrudde han av hjulene, oljet og pusset. Så hang maskinen i taket til snøen hadde gått i Traraveien. Like blankt, velpusset og velordnet var det i maskinrommet. Hadde noen påstått noe annet, ville Olsen fått søvnløse netter.

Ikke snik i køen!

I det knøttlille avlukket med luke i veggen ut mot gaten satt Liv Hornes i mange år og solgte billetter: 1 krone for voksne og 50 øre for barn. Det manglet aldri et øre når hun gjorde opp kassa etter siste forestilling.

I døra sto kontrollør Mostad i en tilnærmet mørkeblå gabardinuniform. På vinteren trakk det fælt, for døra åpnet rett ut mot gata. Han rev billettene, stoppet 14-åringer som forsøkte å komme inn på voksenforestilling og snuste på folk som det så ut til å lukte sprit av.

Min far hadde kontortid i sidebygningen fra ti til to. Forøvrig skulle han være til stede ved behov under forestillingen. Han pleide å rusle rundt fra klokka 18 og utover for å se etter at alt gikk rett og riktig for seg.

Det var to forestillinger, klokka 19 og 21. På lørdager og søndager var det barneforestillinger klokka 17. Det var ofte kø til forestillingene. Den til barneforestillingen på søndag var ekstra livlig og lang og kunne strekke seg langt forbi lensmannskontoret. Ungene pleide å fordrive tiden med å knuffe hverandre, og passe på at ingen snek i køen. Køen ble mildt og bestemt ordnet av konstabel Lorang Syversen: – Ikke døtt sånn, bak der da. Alle kommer inn. Det gjorde de slett ikke alltid. Skuffelsen var hørbar når Mostad ropte at nå var det utsolgt. Iblant tente han også en rød lampe over inngangsdøra.

Epleskrotter fra galleriet

Første gang jeg var på Mølla har jeg glemt. Men jeg sto ofte i køen. Familiekortet ga nemlig adgang til meg selv og Kjell, Egil, Håkon eller en annen av kameratene. Hadde en først fått billett, avrevet til Mostad i døra, gjaldt det å sikre seg så god plass som mulig. En tid forsøkte Mølla med nummererte billetter, men det ble det bare surr og rot av.

Aller gjevest på barneforestillingen var første rad på galleriet. Derfra hadde vi god utsikt ned i salen, kunne se hvem som var og ikke var på kino, hilse hei og hællæ og kastet epleskrotter og papirfly ned i hodet på venner og bekjente.

Så dempet Olsen halvvegs lyset. Teppet gled til side. Var det ikke blått, montro? Deretter lysbildereklame. Gullsmed Wessmann vekslet med Anton Olsens bokhandel og Stene Isaksen. En vanlig sport blant gutteflokken var å samle på personer på bildene. Den som hadde flest, vant.

Til sist var reklamen slutt, Olsen vred på bryteren, et gongongslag lød, det ble stummende mørkt. Ellevill, utholdende, langvarig jubel: Filmen begynner!

Se bak deg!

Ofte var det forfilm. Chaplin-enaktere og Helan og Halvan slo godt an. Skipperen og Mickey Mouse likeså. Seriøse naturfilmer ble møtt med taushet eller mishagsytringer: – Bynner’e ikke snart?

Og det gjorde det. Fremdeles trakk den noe aldrende Tom Mix seksløperen. En yngre, men vital cowboykollega var Ken Minor. Kruttrøken drev, whiskyglass ble tømt, kvegtyver eller indianere stupte. Vi tok det ikke på alvor, det ble som en lek med tinnsoldater. Vi ropte og skrek: – Pass på! Se bak deg! Der kommer’n! Det skulle mye til for å bli kastet ut på Mølla.

Gene Autry var også en av cowboyene på det hvite lerretet, men av det mer tvilsomme slaget. Til tider dukket det opp en bebrystet dame med hengekrøller og fløyelsblikk som han forelsket seg i. Salen buet. Buingen økte til orkan da han kysser damen. En cowboy skal skyte, ikke kysse.

Det ble også vist seriefilmer. Første del sluttet gjerne på det mest ulidelig spennende stedet. Fortsettelsen fulgte neste lørdag.

Under selve forestillingen holdt ungene seg ikke alltid på plass i salen. Det kunne være stor trafikk opp og ned trappene til galleriet. Litt eldre ble jeg av fattern oppnevnt til «hjelpekontrollør» og skulle regulere trafikken: Aldri mer enn ett besøk på do pr. forestilling.

Neste formiddag kom fru Heidenreich og kompagnon med bøtte og kost og fjernet epleskrotter og sjokoladepapir før de vasket over gulvene.

Efesos blitzkriget

Det ble krig. Ute i verden skjøt de hverandre på orntli. Jeg gikk hjem sammen med far. Han sa: – Det er ikke sikkert det går som i Tyskland. Men gjør det det, er det mange som havner i konsentrasjonsleir.

Hjemme flyttet jeg knappenåler på kartet på veggen.

På Mølla hadde Asola hatt eneretten på sjokoladesalget. De må ha hatt et stort lager, for sjokoladegutten solgte både nøtte- og melkesjokolade lenge etter at hyllene var tomme i butikken.

Da Grotta ble åpnet, gikk Metro Goldwyn Mayer, Fox og Columbia dit. Vi satt igjen med Universal. En etter en ble filmene fra de andre selskapene stanset av tyskerne. Det drøyde med Universal, så Mølla viste den siste amerikanske filmen under krigen. Det var Tvillingene fra Syracuse, et syngespill med Allan Jones, fritt etter Shakespeare: De sitter på trikken og leser på stentavler: Efesos blitzkriget av Syracuse.

Så kom feldgendarmerei

Streng beskjed: 50 prosent av filmene skulle være tyske. Parolen om boikott av tyske filmer ble lite fulgt av folk flest. Benkeradene var godt besatt på Den gyldne by av Veit Harlan, med Kristina Söderbaum til musikk av Smetana.

Forøvrig fikk en holde humøret oppe med norsk film. I Den farlige leken spilte Per Aabel, Wenche Foss, Lauritz Falk og Joachim Holst Jensen. Replikker ble munnhell: – Farlig og farlig, fru Blom. Jeg hverken danser eller driver annen form for gymnastikk.

Tyske soldater trengte tidtrøyte. De dukket opp to og tre og fire på Mølla. Hvis noen forsøkte å neglisjere køen, skulle Mostad vri om nøkkelen i døra. Noen ganger hendte det at de trengte seg gjennom og inn i salen. En kveld laget en Fritz, godt påseilet, bråk. Han hadde kommet inn i foajeen, sveivet rundt og larmet i vei. Kanskje lengtet han hjem. Telefon til Ortskommandantur. Kort tid etter kom Feldgendarmerei inn i kinoen, frem med kølla og pang! der lå soldaten så lang han var, klar til å bli fraktet ut og vekk.

Mot slutten av krigen ble det flere slike opptrinn. En gang var det stor oppstandelse. En tysk soldat påsto at han hadde blitt frastjålet pistolen.

Hver gang ble far oppringt klokka 12 om natta og hadde å innfinne seg i Fergestedsveien 1 til forhør. Mor trodde hver gang at hun aldri skulle se far igjen. Jeg var mer optimistisk.

Det knitret i snøen

Krigen var slutt. Allerede før den lovlige alder hadde far ureglementert sluppet meg inn på voksne filmer. Nå var jeg blitt gammel nok for voksen kino for alvor.

På plakaten stod en vinterdag Julien Duvivier: Kjørekaren. Kjørekaren selv ble spilt av Louis Jouvet. Ingen skuespiller har før eller senere gjort større inntrykk på meg. Gjennom hele filmen kjører likvognen, halvvegs gjennomsiktig, for å hente de dødes sjeler. Mot snøen knirket hestens hover.

Etter at filmen var slutt gikk jeg hjemover mot Lahelle. Det hadde frosset på, det var en 10-12 kuldegrader. Skoene mine knirket mot den frosne bakken.

Trykt i Demokraten 1995