En for alle – alle for en

– Best husker jeg samholdet, sier Turid Henriksen. Andre får vurdere det musikalske, jeg opplevde kjærligheten, varmen og solidariteten, sier datter av komponisten, eksekutøren og dirigenten Erik Madsen.

Det er hjemme i stua i annen etasje i Storgaten 16. Foran vinduene er blendingsgardinene trukket ned, for ute er det krig. Selv har jeg fått lov å strekke ut sengetiden, for det er lørdag og brødreaften. På kjøkkenet steller mor i stand det hun har klart å skrape sammen på rasjoneringskortet.

Først skal spillejobbene gjøres unna enten det er pianospill på Duval eller feletoner når Laura og Per gifter seg på Lahellemoen.

Det ringer på døra: Først ute er gjerne bestemor og bestefar. Amalie med gitarkassen i hånden, Haakon Madsen med fløyten på innerlomma. Så følger resten av Madsens orkester på rekke og rad: Haakon med trompeten, Sverre med fela, Gunnar likeså, fulgt av Bamse med trekkbasun og Eivind med saxofon. Om Birger hadde med seg trommesettet, kan jeg ikke huske. Bak flygelet i hjørnet sitter Erik, pappaen min. Konserten kan begynne. I kveld er det særlig spennende: jeg skal sangdebutere. Stadig hadde jeg gått og gnålt og sunget marsjer som jeg snappet opp når den grønnkledde ompaen dro forbi i Storgaten. I kveld står mer seriøse ting på programmet: Sov Dukkelise… Schlafe mein Princhen…

Ekteparet Myrli i tredje var tålmodige og forståelsesfulle mennesker, så brødrekonsertene kunne vare til både ett og to. Da hadde jeg forlengst sovnet inn til tonene av Waldteufel eller Grieg.

Er du der, barnet mitt?

Som datter av Erik, vokste jeg tett opp til Madsenfamilien: far og mor og syv sønner. Maken til samhold og familiekjærlighet har jeg aldri opplevd. Det var en for alle og alle for en.

Vi barnebarna fikk vår del av kjærligheten. Kom jeg opp i rotehuset i Oredalen, ble det først en diger klem av bestemor Amalie: – Er du der da, barnet mitt! Nå skal jeg sette over kaffen om et øyeblikk. Hos bestefar satt det dypere inne, et strøk over håret, et klapp på kinnet: – Er det ikke jentungen min?

Bamse var nesten hver eneste dag i Oredalen med en pose nybakte wienerbrød. Når de første liljekonvallene var kommet på torvet, var Erik alltid oppom med en bukett til foreldrene. Gunnar på besøk tok meg i hendene og snurret meg fort, fort rundt. Stillfarne Eivind viste meg frimerkesamlingen sin.

Kan du ordne et arrangement, Erik?

Far var kanskje mest knyttet til Sverre. De to var de eldste, de kjente sterkest brødreansvaret. Kanskje var det også de to som hadde det sterkeste grepet i toneverdenen.

Ofte kom de yngre brødrene til far og ville ha hjelp. Gunnar: – Jeg trenger et arrangement til spillejobben på søndag. Det ordner du sikkert i en fei, bror?

Ordet nei fantes ikke i Erik Madsens munn. Far var veldig rolig. Jeg kan aldri huske å ha sett ham sint. Men av og til var det noe i stemmen: – Ikke prøv deg nå!

Kanskje var han litt skuffet over at jeg ikke drev det til noe i det musikalske. Jeg skrudde på Lux og lyttet til Catherina Valente. Blikk fra far: Skru av den søplekassa! Men samtidig gikk far og datter og så på alle musikkfilmene, alle operettefilmene som gikk etter krigen: Make mine music, Showboat, Oklahoma. Hjemme igjen i Storgata satte far seg ved pianoet og spilte melodiene etter å ha hørt dem en eneste gang.

Mor og far hadde giftet seg i 1925. Hun hadde ikke sangstemme, men la merke til hver eneste falsk tone. De var glade i hverandre gjennom hele livet. Vennene mine sa at de aldri hadde opplevd maken. Hver eneste morgen ga han henne et kyss før han ruslet av gårde, først til Den gule anstalt, så til Frydenberg, der han underviste i sang til han døde i 1967.

Klippen, Freidig, Harmoni…

Å være sanglærer kunne være både og. Far prøvde å gjøre mer ut av det enn det vanlige. Han fikk Nerdrum til å kjøpe inn platespiller til sangrommet på Den gule. Det var noe helt nytt den gangen. Han ville lære elevene om klassisk musikk, om operaer, symfonier. Noen ble plukket ut til å være med i skoleorkesteret. Han la ned et stort arbeid der. Hos enkelte så han fremtidige musikalske talenter. Jeg satt i en krok på galleriet når de hadde konsert i Vestsiden kirke, for der var det så fin akustikk. Da han gikk av, fikk han en kontrabass i avskjedsgave av orkesteret.

Etter skoletid var det privatelever. Det kunne dreie seg om en 40 stykker i uken. Noen var flittige og flinke, andre håpløse. Det hendte at far skrev arrangementer med arkene på pianolokket, mens Per eller Kari snublet seg frem gjennom skalaer eller Für Elise.

Når elevene var unnagjort, var det middag, før klokka gikk mot dirigentjobbene. Denofamusikken var før min tid. Fremdeles hadde far Klippen på Valhalla, Harmoni på Gressvik og Freidig på Lahellemoen samt Greåker mannskor og Moss Sangforening. Han gikk eller tok buss eller tog til dirigentjobbene. Da Teddy hadde fått sertifikat og bil, trådde han til og skysset pappa.

Selv maste jeg til jeg fikk være med. Andre får uttale seg om fars egenskaper som dirigent. Selv satt jeg i timesvis på harde trebenker og beundret far som stod fremme foran koret og veivet med armene. På sangerstevne i Kulås hang jeg også med, til sommer og sol og hvite sangerluer under løvhenget i parken.

Når jobben var gjort, ble det en time eller to med familien. Far var glad i å fortelle. Mest spennende var det å høre om turen med Bergensfjord til Amerika i -39, da flere av brødrene satt i skipsorkesteret. Størst inntrykk gjorde Radio City Music Hall der musikerne kom kjørende inn på scenen på løpende bånd.

Et askebeger innkjøpt over there sto på stuebordet som et minne om ferden.

Nå har jeg spilt han gjennom Perleporten

På lørdager var det folk tidlig og sent opp trappa hjemme. En gang regnet mor etter: Fra nitiden til klokken elleve hadde det vært 33 stykker innenfor døra. Olav Eriksen kunne stikke innom. Bugge Olsen og malermester Solgaard fra Freidig hørte til de faste. Det trengtes ingen invitasjon. Organist Almgren kom inn, nikket så vidt, gikk bort til radioen og slår på et musikkprogram han vil høre. Lytter på programmet, slår av, nikker, går, uten å ha mælt et eneste ord.

Selvsagt hørte brødrene til de faste. Gunnar hadde hatt jobben å spille i begravelser: – Nå har jeg spilt Olsen gjennom perleporten. Han gikk gjerne bortom brygga og kjøpte reker, kreps eller krabbe før han tok trappa i nr. 16. Om kvelden var det spillejobb på Bjørnen. – Jeg lurer på om han som ville høre Sett deg, jente, det er søndag, kommer i kveld, lurte Gunnar.

Fra kirkemusikk til polka

Både Birger, Sverre og far spilte sjakk. Far og Sverre spilte sammen. De kjøpte en boks fiskeboller, stilte opp spillet, åpnet en pils og spiste bollene rett fra boksen mens de tankefullt flyttet bønder og springere.

Midt opp i alt det andre fikk han tid til å komponere. Notearkene lå spredt utover stuebordet. Tono har registrert 49 komposisjoner. Spennvidden var stor, fra Et himmelsk lys over Møre, Regimentsmarsj til Polka og Polonaise. Mest kjent er vel melodiene til byoperetten. I 1949 under jubileet spilte de den på ny. Far dirigerte. Jeg syntes han så trett og sliten ut.

Far hadde utdannelse i orgel fra før krigen. I stua vår sto et slikt lite trampeorgel: – Jeg må holde kunsten vedlike, sa far. I 1949 fikk han organistjobben i Østsiden kirke. Jeg satt på galleriet da han skulle spille første gangen. Jeg var livredd: Kirken var så stor og orgelet med massevis av knapper og benpedaler så vanskelig ut. Ville han klare det?

Så tonte et preludium av Bach ut under kirkehvelvet.

Trykt i Demokraten 1995