-Första kulan mot dej, Petterson!

Stemningen var hatsk mot kommunister under Finlandskrigen. Arne Pettersen fikk føle det. Aktiv i NKU fra tredvetallet, med i støttearbeidet for den spanske republikk: – Humanitær hjelp stanset ikke fascistene. Vi bar parolen: Fly til Spania!
Arne Pettersen er borte. Intervjuet med ham ble gjort på 80-tallet.

Jeg er født og oppvokst i Melbu i Vesterålen. Jeg kom i ung alder med i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, AUF.

I Melbu fantes en stor sildeoljefabrikk der arbeiderne var uorganiserte. Vi i AUF samarbeidet med de lokale kommunistene og klarte å organisere de ansatte. Til liten glede for eieren, en nessekongetype som likeledes var tysk visekonsul i Melbu. Etter at Hitler var kommet til makten i 1933, dristet herr visekonsulen seg til å heise hakekorsflagget utenfor kontoret. Det burde han ikke ha gjort – den radikale ungdommen gjorde kort prosess og rev flagget ned av stanga. Det ble stor ståhei og rettssak og bøter for ugjerningsmennene.

Jeg var i ferd med å gli over fra Arbeiderpartiet til kommunistene. Under diskusjonen om Arbeiderpartiets nye prinsipprogram i -33, var jeg stadig i opposisjon.

Jeg følte trang til luftforandring og satte kursen for Oslo, der jeg ble gående arbeidsløs i lange tider, innimellom med en og annen småjobb på bygg. Jeg ble med i NKU for alvor. Ungdomslaget i Oslo var en liten organisasjon, men vi tok igjen med intense politiske diskusjoner og utstrakt praktisk virksomhet.

I 1934 kom Arne Gauslaa hjem fra Moskva og ble formann for NKU. I Moskva hadde Arne vært med å diskutere den nye folkefrontpolitikken, Kominterns svar på den nazistiske og fascistiske fremmarsjen i Tyskland. Folkefrontlinja førte til skarpe diskusjoner innen NKU. Det fantes en «venstreopposisjon» innen NKU. Den vil jeg karakterisere som klart sekterisk.

Etter en tid ble jeg valgt inn i sentralstyret. NKU hadde dengang kontor i Lilletorget 1, den store gården som i dag heter Jernhuset, der Jern og Metall har sitt forbundskontor.

NKU var en liten organisasjon, men kunne ha slagkraft i sine demonstrasjoner. Jeg husker ved en anledning at Quisling hadde tillyst møte i Sportshallen på Kampen, egentlig produksjonshall i et nedlagt jernverk. Vi i NKU hadde besluttet at det møtet skulle det ikke bli noe av. Vi organiserte råtne egg og overmodne tomater, fordelte oss i salen og galleriet, og da «føreren», stor og tung og dvask, gikk på talerstolen for å forkynne den nye tid, hadde han ikke sagt mange ordene før den første tomaten klasket i veggen bak ham. Det ble et lurveleven, Quislings livgarde gikk løs, utenfor sto det oppmarsjert svartemarjaer, for politiet hadde nok fått snusen i at noe var i gjære. Men vi oppnådde det som var hensikten: Å forhindre nazigiften i hjertet av Oslo østkant.

I 1936 brøt Spaniakrigen ut. Støttearbeidet for den spanske republikk tok til og utløste en bred solidaritet i den norske arbeiderklassen. Men Arbeiderpartiregjeringen sluttet seg til non-intervensjonsavtalen som i praksis tok et kvelertak på den spanske republikk. Det førte til en dyptgående splittelse i Arbeiderpartiet, der medlemsmassen var for en aktiv linje i hjelpearbeidet til Spania.

Fagforeningene og LO tok initiativet til støttearbeidet til Spania. Senere ble Den norske hjelpekomité for Spania dannet. Med Arbeiderpartiets Albert Raaen som formann, bestod den av Arbeiderpartifolk, folk fra Mot Dag og upolitiske.

Jeg mener at det var vi i NKU, mer presist distriktsstyret i Oslo, som tok initiativet til en Ungdommens Spaniakomité. Komiteen ble nedsatt først i Oslo, senere i allfall også i Bergen og Trondheim. Vi tok sikte på å danne en bred, antifascistisk komite etter folkefrontmodell. Foruten NKU var AUF, Arbeidernes idrettslag, Det norske totalavholdsselskaps ungdom, Norges Godtemplarungdomsforbund, Det norske studentersamfunn, Arbeiderpartiets studentgruppe Forum og Unge Venstre representert.

Noen navn i farten: Jens Risdal fra DNTU, Kåre Werner fra NGU, Åse Bjerkholdt fra AUF, John Sanness fra DNS-Mot Dag, Helge Seip fra Unge Venstre.

Jeg husker vi hadde nær kontakt med Willy Brandt som da var flyktning i Norge.

Ungdomskomiteen var aktiv, i første rekke når det gjaldt å samle inn klær og penger til Spania. Vi delte byen i roder, fra Østkanten til Vestkanten.

Arbeidet gikk lettest på Østkanten, men også på Vestkanten mener jeg at det var stor sympati for Spanias sak. Rent allment kan jeg si at det var stor giverlyst og stor glede. Ikke minst skapte det glede hos oss som drev innsamlingsarbeidet.

Det eksisterte imidlertid spenninger i komiteen. AUF følte seg i allfall tilsynelatende presset til å følge partiets non-intervensjonslinje og begrenset det hele til humanitær hjelp. Frivillige og våpen måtte det altså ikke være snakk om. Konsekvensen av dette sa Nordahl Grieg, måtte bli parolen «Likkister til Spania».

Vi i NKU hadde et annet syn – republikken måtte settes i stand til å forsvare seg mot statskuppforsøket. Jeg husker under en av de store Spaniademonstrasjonen i Oslo at NKU hadde laget en parole, det var Erik Wengelin som hadde malt den: Fly til Spania. Jeg tror det var stor oppslutning bak den parolen.

Det fantes også konfliktstoff av en annen karakter. Det var jo folk som mente at kampen i Spania var kampen for et nytt samfunnssystem, at altså sosialismen var satt på dagsorden. De ga sin støtte til det trotskistisk påvirkede POUM. Vi ungkommunister mente at det som det nå gjaldt, var å forene alle krefter som lot seg forene, såvel i Spania som i Europa ellers for å forsvare det borgerlige demokratiet, fra faren for den truende fascismen.

Unge mennesker ville dra til Spania og kjempe for republikken. Dette var forbudt etter norsk lov. Transporten måtte organiseres illegalt. Ottar Lie sto sentralt i arbeidet. Vi prøvde å hindre at folk reiste på eget initiativ. Vi ønsket at de som reiste dro på et politisk grunnlag. Vi måtte være varsomme, for jeg har all grunn til å tro at minst en politimann ved Oslo politi kunne stå i kontakt med Gestapo.

Når de frivillige kom til Oslo, skulle de utstyres med pass. Vi hadde en dekkleilighet i Lakkegata 17. Ferden videre gikk fra Esbjerg til Antwerpen og via Paris til den spanske grensen.

Antikommunistiske holdninger kunne dukke opp i komiteen. Jeg husker en gang, ved slutten av borgerkrigen, Madrid var omringet og Per Borgersen og John Sanness var nettopp kommet tilbake fra den innesluttede byen. De hadde snakket med general Miaja som hadde sagt at byen aldri ville overgi seg. Kort tid senere falt Madrid. Sanness og Borgersen benyttet anledningen til å rette voldsomme angrep på oss ungkommunistene. De trakk oss på en måte til ansvar for det som hadde skjedd: Der har vi altså resultatet av kommunistenes linje i Spania!

Hardeste konfrontasjonen kom jeg opp i da borgerkrigen var slutt, og Finlandskrigen hadde brutt ut. En dag fikk jeg øye på en notis i Arbeiderbladet: Møte i Ungdommens Spaniakomité. Jeg tror det var i Bygningsarbeidernes hus i Henrik Ibsens gate. Jeg stusser, jeg var jo med i komiteen, men hadde ikke fått noen innkallelse til noe møte. Men jeg møtte da opp i Bygningsarbeidernes hus på det oppgitte tidspunktet. Vel framme møtte jeg sekretæren, Per Borgersen i døra: – Skal det være møte, jeg er med i komiteen, men har ikke fått innkallelse? – Ja, sa Borgersen, de midler som er i kassa skal vi overføre til Norsk Folkehjelp. Jeg holdt på mitt og ville inn. Det ble faktisk litt klabb og babb i døråpningen.

Men inn kom jeg i alle fall. Vel innafor ser jeg en rekke personer fra komiteen rundt bordet. Så ville de sette i gang å vedta at penger som var samlet inn til støtte for Spania, skulle brukes til å kjøpe ryggsekker til Finland. Det kunne jeg selvsagt aldri gå med på og forlangte protokolltilførsel. Hvis du klarer å oppspore protokollen så finner du omtrent følgende: «Disse pengene har norske arbeidsfolk gitt til kampen mot fascismen. Nå skal de gå til Mannerheim og hans fascister. Jeg nedlegger protest.»

Da jeg gikk, møtte jeg Willy Brandt i døra: – Her har dere sannelig stelt det til, sier jeg til Brandt. Han var forlegen, unnvikende, likte tydelig ikke det som hadde foregått.

Den lille episoden er på en måte typisk for det som skjedde på slutten av 1939, det ble et voldsomt omslag. Et annet lite opptrinn til slutt: Jeg hadde fått en tilfeldig murerjobb. På arbeidsplassen var det en svenske, av den rause, røslige typen, gammel syndikalist. En dag under Finlandskrigen heter det: – Den dagen ryssen kommer, så skjuter jag den första kulan mot dej, Pettersson…