Fredrikstaddistriktet

Ingen sluttet på E-verket

E-verket feirer jubileum. (1995) Direktør Svend Johnsen er en del av historien. Installatør i -30, kontrollør i -42, driftsingeniør fra -46 og fra -61 E-verkssjef.
– Til tider var det harde tak. Det var aldri nei i montørenes munn, minnes veteranen.

Jeg er Glemmengutt, født og oppvokst på Lisleby gård. Vi hadde elektrisk lys, men på kjøkkenet kokte og stekte mor på svartovn og bakte brød i bakerovnen i kjelleren. Strykejernet ble varmet på ovnsplata.

Jeg gikk på Nøkleby skole for skolebestyrer Holter som var streng og mild på samme tid. Middelskoleeksamen tok jeg i 1930 på Den gule anstalt.

Det var dårlige tider og lite å gjøre. Jeg var heldig og fikk lærlingeplass i installasjonsfirmaet Knudsen og Stangebye. De holdt til der Demokraten er nå. Arbeidskamerater og læremestre var Sverre Martinsen som senere startet eget firma, Bjarne Nilsen, far til idrettsgutten Tore og Marentius Larsen, som hadde vokst opp i det vesle, gamle huset på hjørnet av Åsebråtenveien og Traraveien.

Den kommer i klæddær

Da jeg begynte i faget, monterte vi ennå flettede glansgarnsledninger på hvite isolatorer. Privatfolk hadde en eller to, sjelden tre kurser. 10 amper-sikringene satt i åpne, svartlakkerte bokser.

Strømmen var først og fremst til belysning, med en lampe i hvert rom. De første kokeplatene som kom, var med en åpen spiral som lå i en rund, keramisk plate. Når du slo på plata, glødet spiralen.

Utover på 30-tallet fikk vi de første, elektriske komfyrene: Lyn og Sarpsborgkomfyren laget i nabobyen, og Grepa som jeg tror ble fabrikkert i Hokksund.

Komfyrene hadde magasin. Det var et svart, rundt jernlodd, isolert med asbest, og med et lokk over. Om kvelden slo du på magasinet. På morgenen slo du av, men kunne likevel koke og brase på plata lenge utover dagen.

Folk hadde oftest strøm på vippe. Det var en svart, rund boks skrudd fast på sikringsboksen. 400 Watt var det vanligste. Brukte folk mer, blunket lyset. Da fløy en rundt og slo av til det stanset. Da de fikk lys på Hvaler etter krigen, overtok de en del brukte vipper fra oss. En Hvalerkone var ikke fortrolig med systemet. En dag hadde hun skrudd på for mye. Hun ringte til E-verket: – Strømmen kommer i klæddær!

Vi installerte i den nye Jahrengården ved Gressvikbrygga. Det var skjult anlegg med svartlakkerte jernrør som vi bøyde over kneet og skjøtet med løse muffer. Senere gikk vi over til galvaniserte rør og muffer som vi gjenget.

Den elektriske sveisingen hadde nettopp kommet. En gang hadde vi jobben å installere og prøve et elektrisk sveiseapparat på Seutelven verksted. Lysbuen var skjærende skarp. På natten kjentes det som sand i øynene. Om morgenen hadde jeg vondt for å se. Doktoren konstaterte flere huller på netthinnen. I dag heter det sveiseblink.

Kontrollør søkes ved Fredrikstad E-verk

I 1939 dro jeg til sjøs som elektriker på S/S Nyholt av Haugesund. Det var en 12 000 tonn tankbåt med tre elektriske generatorer. På frivaktene leste jeg til opptaksprøve til Oslo Tekniske Skole. Jeg kom inn i -39. Etter to knallharde og interessante studieår havnet jeg som elektriker på Tyinanlegget. En kveld på brakka leste jeg i Fredriksstad Blad: Kontrollør ansettes ved Fredrikstad E-verk. Jeg søkte, fikk posten og begynte i etaten i mars 1949.

Fredrikstad E-verk holdt den gangen til i Ove Ramms gate 14. Den toetasjes bygningen var flyttet fra Nytorvet. Det hadde vært skole i huset, og på den skolen hadde min oldefar, Jon Svendsen, vært lærer. Nå er huset vekk og boligblokker er kommet isteden.

I annen etasje i trebygningen satt E-verkssjef Nicolai Walter på det innerste kontoret. Han var av den gamle skole, som holdt på stylen, og ellers en kjekk kar.

Foruten drifts- og tegnekontoret var ekspedisjonen i annen etasje. Der var Swahn sjef. Han hadde overoppsynet med abonnementsregisteret på hundrevis av kartotekkort. En seks-syv regningsbud gikk eller syklet rundt i husene, leste av målerne, brakte rundt regninger og inkasserte beløpene. Summene ble slått inn på regnemaskinen som ble betjent stående av Eva Sande og Aslaug Lohrmann. Begge hadde vært i ekspedisjonen i mange år. Ingen sluttet i E-verket.

Med avbitertang og målebånd

I første etasje hadde vi et stort rom med benker. Der satt Kristian Mathiesen med forstørrelsesglass for øyet og kontrollerte og justerte målerne. En vakker dag måtte han flykte til Sverige, og jeg fikk overta.

Ellers hadde Oscar Hansen og jeg jobben å montere målere ute i byen. E-verket hadde riktignok en varebil, men vi måtte bruke sykkel. Bak på bagasjebæreren hang veskene med målere, skrutrekker, avbitertang og bånd. Vi installerte målere på såvel St. Hansfjellet som Cicignon, i skofabrikker og hermetikkfabrikker som det fantes mye av på den tiden. Vintrene var kalde og bekmørke, men samholdet mellom menneskene varmet.

Det meste var nedslitt

I 1946 var krigen forlengst slutt, og jeg ble ansatt som driftsingeniør i Det interkommunale elektrisitetsverk. Det omfattet Borge, Glemmen, Rolvsøy og Kråkerøy kommune.

Lokalene i Freskoveien var kummerlige. Det hadde vært en privat gård, og montørene holdt til i et tidligere bryggerhus på 15 kvadratmeter.

Fritjof Wist var sjef. Han var en jovial trønder med elektroutdannelse fra Tyskland. Han var påholden med penger, og det ble vitsa med at han var jo fra Sparbu.

De første etterkrigsårene var ellers vanskelige. Vi slet mer enn vi hadde godt av.

Under krigen dreide det seg først om å holde hodet over vannet og elektrisitet i ledningen. Nyanlegg var ikke å tenke på. Vi manglet det meste av materiell, og var glad når vi klarte å holde vedlike det nettet vi hadde.

Ennå fantes det svært mye luftkabel i distriktet. Av en årsberetning ser jeg at vi hadde 20 kilometer luftledning og 19 kilometer jordkabel.

Under krigen måtte vi på enkelte strekninger, som den fra Lilleborge til Skjærviken, ty til jerntråd. Nå ble den erstattet med kobbertråd.

I utkantstrøkene ble det ofte reist ubehandlede stolper som råtnet raskt. Nå skiftet vi dem ut med nye, innsatt med kreosot.

På motorsykkel med sidevogn

Mannskapene hadde en lastebil, en Chevrolet, til disposisjon. Ved behov leide vi transporthjelp hos vognmann Eriksen. Montørformann Johan Olsen kjørte på motorsykkel med sidevogn.

Mannskapene tørnet ut i all slags vær. Det var aldri nei i deres munn. Matpakka tok de under åpen himmel. Ble det for ille, fikk de be om tak over hodet på en gård i nærheten.

Enkelte linjer var mer utsatte og nedslitte enn andre. Ut mot Skjærviken var det ille. Når det blåste opp, krysset vi fingre og håpet det beste.

Fremdeles fantes mange lufttransformatorer på fire stolper. Under et tordenvær slo lynet ned i 22 stykker.

Belastningen på nettet ble større etter krigen. Folk tok i bruk kjøleskap og vaskemaskin, og varmet opp husene elektrisk. Nettet var ikke dimensjonert for belastningen. For eksempel hadde vi en sekundærstasjon med to effektbrytere i Oredalen. Stasjonen var på 5 kilovolt og skulle betjene hele Rolvsøy fra Oredalen og nordover. Skulle noe skje, ville store deler av distriktet miste strømmen.

Og det ble lys…

En gang skjedde det noe. Et tre blåste over ledningen oppe ved Veum, ikke langt fra sykehuset. Det ble kortslutning. Normalt skulle effektbryteren koble ut. Det gjorde den ikke. Isteden smeller det og hele bryteren går i luften. Eksplosjonen var så kraftig at tunge jerndører ble vrengt åpne og olje fra bryteren var sprøytet utover.

Det skjedde tidlig på natta og massevis av abonnenter var uten strøm. Vi satte inn alt vi hadde, kalte inn folk som lå i sin søteste søvn, og montørene satte igang. En del av nettet koplet vi om, og på den raserte stasjonen fikk vi gjort de nødtørftigste utbedringer. Ved halv åtte-tiden om morgenen kunne vi si: – Bli lys! Og det ble lys og hundrevis av mennesker i Rolvsøy og Glemmen kunne nyte morgenkaffen før de dro på jobben.

Trykt i Demokraten 1995